Kvinnelig kjemiker ble snytt for nobelprisen

Uten røntgenbildet hennes av DNA-molekylet hadde de aldri løst puslespillet. Røntgenbildet tok de en smugtitt på i laboratoriet hennes mens hun var borte.

Bare hver fjerde student var kvinne

Da Rosalind Franklin blir født, i 1920, er det ikke vanlig at kvinner jobber med vitenskap. De fleste kvinner får ikke engang en skikkelig utdannelse, og når Franklin i 1938 går gjennom dørene til Newnham College i Cambridge, er bare 23 prosent av universitetsstudentene.

Newnham, der hun sover og spiser, er bare for kvinner, men på forelesningene i kjemi, fysikk og matematikk er de fleste menn.

Ifølge venninnen Gertrude Dyche finner hun seg ikke til rette i det mannsdominerte miljøet. «Hun var ikke akkurat tilbøyelig til å være diplomatisk», lyder karakteristikken.

Franklin utmerker seg i stort sett alle fag. Hun er dyktigere enn de fleste menn, og når krigen bryter ut, spiller hun en avgjørende rolle for krigsinnsatsen. Ved hjelp av røntgenstråler kartlegger hun oppbygningen av ulike typer kull.

Den informasjonen gjør henne i stand til å forutsi hvor godt kullet egner seg som brensel til ulike krigsformål. Forskningen hennes blir dessuten avgjørende for de gassmaskene soldatene bærer rundt på. Hun gjør kullfilteret i masken mye mer effektivt.

Franklin burde få massevis av anerkjennelse for arbeidet sitt, men det er ofte mannlige kolleger som får oppmerksomheten, og derfor er hun fortsatt ikke så kjent som hun burde være.

Darwin etterlot seg et gapende hull

På begynnelsen av 1950-tallet er vitenskapen på nippet til å løse mysteriet om hvordan dyr, planter og mennesker gir arvelige trekk videre fra en generasjon til den neste – et mysterium forskerne har forsøkt å løse helt siden Charles Darwin formulerte evolusjonslæren nesten hundre år tidligere.

Før Darwins evolusjonsteori var de fleste overbevist om at Gud har skapt alle levende vesener ferdige og fullstendige. Dyr, planter og mennesker endrer og utvikler seg ikke.

Jo visst, det er små forskjeller, men forskjellene fører ikke til nye arter. Tidlige studier av planter viser tvert imot at selv om en plante for eksempel får røde og ikke de naturlige hvite blomstene, vil avkommet et par generasjoner senere igjen få hvite blomster. Variasjonen blir med andre ord utlignet over tid. Dermed blir artene bevart.

Med evolusjonsteorien feier Darwin den tanken av bordet. Artene utvikler seg, og derfor må det finnes noen egenskaper den ene generasjonen gir videre til den neste – arvelige trekk som enten er fordelaktige for å overleve eller en ulempe. Jakten går i gang for å finne mekanismen som styrer arvelighet.

Erteblomster gir svaret på gåten

Bare sju år etter at Darwin utgir boken «Om artenes opprinnelse» i 1859, der han beskriver evolusjonen, beviser en munk i den lille østerriksk-ungarske byen Brno at Darwin har rett. På sju år dyrker Gregor Mendel, som munken heter, 28 000 erteplanter.

Omhyggelig og metodisk observerer han hvordan de arvelige trekkene blir gitt videre fra generasjon til generasjon. Med sitt enorme datamateriale viser han at erteplantene ikke søker tilbake mot en ur-erteplante. I stedet endrer og utvikler de seg over tid.

For at de skal kunne gjøre det, må noe bære på den arvelige informasjonen ett eller annet sted dypt inne i cellene. Spørsmålet er bare hvor.

I 1869 oppdager biokjemikeren Friedrich Miescher at det finnes en bestemt substans i kjernen av cellene – en substans han kaller nukleinsyre (det vi i dag kjenner som DNA), og som man senere mistenker for å lagre informasjon om arvelige trekk.

De følgende tiårene kartlegger forskerne gradvis de kjemiske bestanddelene som utgjør DNA-molekylet, og i 1928 avsløres det at DNA alltid består av de samme byggesteinene: fosfat, sukker og fire ulike byggesteiner, såkalte baser, A, G, C og T.

Allerede på dette tidspunktet kjenner forskerne bokstavene i livets bok, men de kan ikke lese dem. Tidens utstyr er ikke avansert nok til man kan se oppbygningen, altså hvordan basene er satt sammen, og derfor heller ikke hvordan man skal tyde dem.

I 1944 kommer den amerikanske forskeren Erwin Chargaff med en forløsende idé. Han inspireres av fysikeren og navnebroren Erwin Schrödinger, som i boken «Hva er liv?» foreslår at arvemassen vår består av lange koder.

Basene er kanskje koden, tenker Chargaff, og han oppdager at basene ikke sitter vilkårlig sammen. De har en bestemt rekkefølge i DNA-et. A binder seg alltid til T, og G binder seg altid til C.

Dermed gjenstår det bare å finne ut hvordan baseparene er organisert. Da vil hemmeligheten om livet endelig åpenbare seg.

Franklin jobbet helst alene

I 1950-årenes Cambridge utgjør Francis Crick og James Watson en av de tre forskergruppene som kjemper om å knekke koden først.

Gruppe nummer to ledes av den amerikanske forskeren Linus Pauling, og den tredje gruppen jobber ved King’s College i London, der Rosalind Franklin nå har blitt ansatt.

På Franklins laboratorium i London går arbeidet imidlertid sakte. Når hun blir ansatt, er det meningen at hun skal arbeide sammen med Maurice Wilkins, som har arbeidet med DNA i flere år.

Men det har hennes nye sjef kanskje glemt å fortelle Wilkins. Han tror at hun er ansatt som en slags assistent – en stilling Franklin under ingen omstendigheter vil innta.

Wilkins er en stille mann med tilbakestrøket hår, store briller og høye viker. Han hater konflikter, mens Franklin lever og ånder for intens debatt, og det går derfor ikke lenge før de to jobber sammen – hver for seg.

Franklin har mer hell med arbeidet enn Wilkins – kanskje fordi begge bruker den samme teknikken hun i årevis brukte til å finstudere karbonkrystaller med. Røntgendiffraksjon heter det.

Våren 1952 bruker Franklin teknikken til å ta et bilde som tydelig avslører oppbygningen til DNA. Mens de tidligere bildene – tatt av både Franklin og Wilkins – var veldig utydelige, står DNA-molekylet tydelig fram på det nye bildet. Bildet får navnet «Foto 51» og er i dag kjent som historiens første bilde av livets innerste hemmelighet.

«Foto 51» fører Watson og Crick på sporet

I januar året etter er James Watson på besøk i laboratoriet til Franklin og Wilkins i London. Han har tatt toget helt fra laboratoriet sitt i Cambridge.

På King’s College ved Themsen i sentrum av London banker Watson på døren til Wilkins. Det er ham han har kommet for å besøke. Selv om de jobber ved hver sin forskningsinstitusjon og konkurrerer om å løse DNA-ets gåte først, har de et godt forhold. De deler gjerne erfaringer.

Wilkins viser Watson rundt på laboratoriet som han fortsatt deler med Franklin, selv om de to ikke samarbeider. Franklin er ikke til stede den dagen, og etter hvert trekker Wilkins fram et fotografi. Bildet er «Foto 51» – det ikoniske bildet Franklin har tatt.

Franklin har ikke gitt Wilkins tillatelse til å vise fram resultatene hennes til konkurrentene. Likevel viser han bildet til Watson, som får en åpenbaring. I selvbiografien sin skriver Watson mange år senere at bildet fikk brikkene til å falle på plass.

Full av inspirasjon hopper Watson på toget hjem til Cambridge. Ingen sier noe til Franklin.

DNA ble bygd i tre og metall

Tilbake i Cambridge forteller Watson om besøket sitt i London. Han forteller Crick hvordan bildet har gitt ham en ny idé. I flere måneder har Crick og Watson jobbet med en trestrengsmodell for DNA – en idé de har fra Linus Pauling, som året før hadde utgitt en artikkel med beregningene sine.

Igjen og igjen har de to imidlertid måttet innse at matematikken ikke går opp. Uansett hvordan de plasserer og vrir på de fire basene, fosfatet og sukkermolekylene, vil ikke de kjemiske bindingene i modellen gå opp. Det er noe som ikke stemmer.

På Franklins bilde ser imidlertid Watson at det er to og ikke tre strenger. De to mennene kaster seg derfor straks ut i å regne på en modell for DNA med to strenger. Med stenger, kuler og plater i metall og tre bygger de en to meter høy modell av DNA. Endelig går puslespillet opp – og Crick løper ned på puben i gledesrus.

To måneder senere utgir de resultatene i det vitenskapelige tidsskriftet Nature. Og selv om nyheten ikke vekker spesielt mye oppstyr i offentligheten, er vitenskapen mer begeistret. Nobelkomiteen i Stockholm begynner å ta notater.

Tre mann stikker av med gullet

På scenen i det røde rådhuset i Stockholm i 1962 holder James Watson en tale. Sammen med Crick og Wilkins har han nylig fått nobelprisen – en tung gullmedalje – og ni millioner svenske kroner.

De to andre har latt ham få lov til å holde takketalen. Han forteller om oppdagelsen sin. Hva den allerede har medført. Og han takker noen av dem som trodde på de tre og hjalp dem i mål. Niels Bohr blir nevnt. Lederen av laboratoriet Crick og Watson jobbet ved, blir nevnt. Men ikke Rosalind Franklin. Ikke engang fotografiet hennes nevnes.

Franklin var rasende over at Wilkins hadde vist fram bildet hennes uten tillatelse. Men nobelprisen rakk hun aldri å kommentere.

Drept av sin egen forskning

Akkurat som en av vitenskapens andre store kvinneskikkelser, Marie Curie, blir Franklin også dødsmerket av forskningen sin. Curie døde i 1934 av de enorme mengdene radioaktivitet hun hadde utsatt seg selv for.

Franklin utsetter seg også for skadelige radioaktive stråler ved dag etter dag å stå like ved røntgenapparatet sitt. For hver bestråling blir DNA-et hennes skadet.

Selv om forskerne på Franklins tid vet langt mer om hvordan man beskytter seg mot stråling enn da Curie levde, lukker Franklin øynene for sikkerhetsanbefalingene.

Hun går sjelden med det blyforkleet som skal beskytte henne mot strålingen, og etter hvert får hun faktisk karantene fra laboratoriet fordi den radioaktivitetsmåleren hun har på klærne, avslører at hun har blitt utsatt for altfor store mengder stråling.

I 1956 finner legene kreft i eggstokkene hennes – en kreft man på det tidspunktet ikke kan gjøre noe med. Dødssyk sleper hun seg likevel inn på laboratoriet hver dag, men i 1958 gir kroppen hennes opp – fire år før nobelprisen blir gitt for oppdagelsen av DNA.

Fordi nobelprisen aldri blir gitt posthumt, blir ikke Franklin vurdert som kandidat.

Selvbiografi var full av sladder

Nesten 15 år etter oppdagelsen av DNA-et kommer James Watson med selvbiografien «The Double Helix». Boken blir en enorm bestselger. Watson er en av de første som formidler vitenskap på en personlig, ærlig og utleverende måte. Stilen er ikke støvete og objektiv lenger. Boken er fullt av sladder, ambisjoner og intriger.

Den ærlige stilen forarger mange. En del forskere liker ikke at vitenskap beskrives som konkurranse og maktkamp. Og noen misliker den nedsettende måten Watson beskriver Rosalind Franklin på.

Én kaller beskrivelsen for «stereotyp og tegneserieaktig». Watson skriver blant annet: «Hun valgte å ikke framheve sine kvinnelige egenskaper. Selv om trekkene hennes var sterke, var hun ikke utiltrekkende, og hun kunne ha vært betagende hvis hun hadde hatt bare lite grann interesse for klær.»

Watson tar dessuten lett på det uetiske i at de brukte resultatene hennes uten å spørre om lov – selv om han nevner det.

Likevel er det hans tolkning av historien som i mange år er den dominerende. Først de siste årene har troverdigheten hans fått en alvorlig knekk – sannsynligvis fordi han har kommet med den ene kontroversielle uttalelsen etter den andre.

Vitenskapen vender ryggen til Watson

I 1997 sier Watson i et avisintervju at hvis et gen for homoseksualitet noen gang blir oppdaget, bør kvinnen kunne velge å ta abort. Under en forelesning i 2000 påstår han at en mørkere hudfarge er et tegn på seksuell yteevne. Og i 2007 uttaler han at «framtidsutsiktene for Afrika er dystre siden all nødhjelpen vår er basert på at de har den samme intelligensen som vi – noe alle tester viser er feil».

Etter den siste uttalelsen mister han jobben ved forskningsinstitusjonen Cold Spring Harbor, der han har vært direktør i nesten tretti år. Han blir «persona non grata» i forskningsverdenen, og i 2014 blir han nødt til å selge nobelprisen sin fordi han er i pengenød.

2. januar 2019 sender den amerikanske TV-stasjonen PBS en dokumentar om James Watson. Den nå 90 år gamle forskeren, som har vært ute i kulden i en årrekke, har endelig sjansen til å si unnskyld. Sjansen til å komme inn i varmen igjen. I stedet sier han at «det er forskjell på IQ-en til svarte og hvite».

Franklin bar ikke nag

I dag står vitenskapen litt flau og skyldbetynget igjen. De fleste mener at Rosalind Franklin ville ha stått på podiet i Stockholm med de tre andre hvis hun fortsatt hadde vært i live i 1962 – ikke fordi hun var kvinne, men fordi arbeidet hennes var banebrytende, og fordi fotografiet hennes satte Crick og Watson på sporet av oppdagelsen sin. At hun ikke ble nevnt eller senere hedret for arbeidet, betraktes av mange som en pinlig skamplett på vitenskapens omdømme.

For å gi Franklin anerkjennelse er en rekke skoler, laboratorier og bygninger i dag oppkalt etter henne, og det samme gjelder flere priser og tiltak som skal fremme kvinner i vitenskapen.

Senest har den europeiske romfartsorganisasjonen, ESA, oppkalt en Mars-rover etter henne.

Ifølge Franklins niese er det imidlertid viktig at ettermælet hennes ikke bare handler om en kvinne som ble lurt, eller at hun betraktes som et feministisk ikon. Hun bar ikke nag. Selv om hun ble sint på grunn av det Crick og Watson gjorde, hadde hun stor respekt for dem. Hun utga faktisk selv forskning som bygde på deres.

Og som den redelige forskeren hun var, sørget hun for å kreditere dem behørig.