Darwin var den sterkeste overleveren

Wallace var selvlært forsker

Alfred Russel Wallace var brite, akkurat som Darwin. Han ble født i en walisisk landsby nær grensen til England i 1823 – 14 år etter Darwin –, og farens feilslåtte forretningseventyr hadde sendt familien ut i fattigdom.

Men som en levning fra bedre tider bugnet hjemmets bokhyller, og Wallace var en ivrig leser som interesserte seg for verden rundt seg.

Grunnskolen var den eneste formelle utdannelsen Wallace fikk, og da den var avsluttet, flyttet han først til London og bodde hos en storebror og kom siden i lære som landmåler hos en annen bror, William.

De to reiste rundt i England og Wales, og det omstreifende livet var en fryd for den naturinteresserte Wallace. Under reisene samlet inn han planter, og mens samlingen vokste, ble han en habil botaniker.

På denne tiden var interesse for naturen høyeste mote. Overklassen dro rundt i skogen i sine fine gevanter og ble forundret over brølende hjorter, flagrende sommerfuglvinger og krypende biller. Naturelskere diktet romantiske fortellinger om fjellenes skjønnhet, og forskere forsøkte å finne ut hvordan alt sammen egentlig hang sammen.

I årene som landmåler fikk Wallace omfattende kunnskap om naturen, men dessverre måtte broren gi opp landmålerbedriften, og den selvlærte naturforskeren sto dermed uten arbeid.

Han klarte imidlertid å få en stilling som lærer i landmåling og karttegning på Leicester Collegiate School, og her møtte han en likesinnet, Henry Walter Bates, som fikk avgjørende betydning.

Vitenskap var bare for eliten

Bates hadde heller ikke en rik familie, men han oppnådde likevel anerkjennelse hos eliten av naturforskere og var en anerkjent insektekspert som blant annet fikk publisert en artikkel om biller i et viktig zoologisk tidsskrift.

Hoveddelen av den gruppen mennesker – eller rettere sagt menn, for det var nesten utelukkende menn – som undersøkte naturen på en vitenskapelig måte, var enten rike selv eller hadde en rik støttespiller.

De fleste britiske naturforskere kjente hverandre fra universitetene og fra Londons eksklusive herreklubber, der de møttes for å utveksle tanker og utveksle skrøner før de reiste hjem til godsene sine for å jobbe videre med naturundersøkelsene.

Wallace var ikke en del av denne privilegerte klikken. Han hadde verken formue, tjenestefolk eller adgang til klubber som Athenaeum, der Darwin og Dickens møtte resten av samfunnseliten.

Dermed var det vanskelig å få kontakt med andre naturforskerne, og derfor var vennskapet med Bates en velsignelse.

Bates og Wallace diskuterte ivrig de nyeste oppdagelsene om naturen og leste de samme bøkene – for eksempel Charles Darwins berømte beskrivelser av oppdagelsesreisen sin med skipet Beagle og Thomas Robert Malthus’ tekster om befolkningsutvikling.

De bøkene fikk senere stor betydning for Wallace, men én bok ble viktigere enn alle andre: Vestiges of the Natural History of Creation – «Levninger etter skapelsens naturhistorie».

Bates og Wallace leste boken med den kryptiske tittelen i 1845. Forfatteren var anonym (vi vet nå at det var forleggeren og naturentusiasten Robert Chambers), teksten var ikke velskrevet, argumentasjonen var vaklende, og konklusjonene var dårlig underbygd. Men den fikk likevel stor oppmerksomhet i den vitenskapelige verden og kan regnes som første boken som skisserer en evolusjonsteori.

Vestiges beskriver hvordan alt som finnes i dag, stammer fra tidligere utgaver, stjerner, jorden, planter, dyr – og til og med mennesket. Det siste ble for mye for kirken og for de rettroende, som gjorde en stor innsats for å bekjempe boken, men for tenkere som Wallace, Bates og Darwin var Vestiges uhyre interessant.

Bok inspirerte til oppdagelsesreise

Etter å ha lest boken innledet Wallace sine egne studier av insekter inspirert av Vestiges og arbeidet til vennen Bates, men han gjorde små framskritt med de britiske insektene.

I 1847 foreslo han derfor for Bates at de to skulle reise til Amazonas for å samle inn dyrearter og undersøke om teorien om utvikling virkelig kunne være sann. Og i april 1848 dro de to av sted mot Brasil på en felles oppdagelsesreise.

For å finansiere reisen skulle de to sende hjem insekter, fugler og større dyr til naturforskere, museer og samlere i London, som betalte gode penger for ikke slippe å måtte hente de eksotiske studieobjektene fra fjerne områder.

Da oppdagelsesreisen inn i regnskogen begynte, bestemte de to vennene seg for at utbyttet av ekspedisjonen ville bli større hvis de ikke reiste sammen. Dermed skilte de lag for å kunne utforske et større område.

Wallace kartla enorme områder under reisen, og det gikk opp for ham at dyre- og plantelivet ofte endret karakter sammen med terrenget. Når han krysset naturlige barrierer som for eksempel en elv eller et fjell, støtte han ofte på nye arter – en observasjon som for Wallace tydet på at levende organismer kan forandre seg over tid avhengig av levested. Han kunne bare ikke forstå hvilke mekanismer som lå bak.

Flere år med arbeid gikk tapt

Bates ble i Sør-Amerika i ti år, men Wallace bestemte seg for å vende hjem etter «bare» fire. Da han kom ut av regnskogen, kunne han konstatere at alle prøvene han møysommelig hadde samlet inn de siste to årene av ekspedisjonen og fått fraktet ut til havnebyen Belém med kurs mot kundene i England, aldri hadde forlatt Brasil.

Etter litt besvær fikk Wallace sendt tusenvis av de verdifulle prøvene, og seg selv, av sted mot London, men skipet forliste, og både prøver og dokumenter gikk tapt. Wallace og de andre om bord tilbrakte ti dager midt på Atlanterhavet i livbåter, men ble reddet av et lasteskip.

Wallace hadde overlevd oppdagelsesreisen, men manglet fortsatt håndfaste beviser for evolusjonsteorien som holdt på å ta form i hodet hans.

Lysten til å utforske verden hadde imidlertid vokst. Mens han samlet krefter til nye eventyr, fikk han publisert flere artikler om oppdagelsene sine i Sør-Amerika, og snart var han klar til å reise av gårde igjen. Denne gangen til Asia.

I 1854 dro han av gårde, og han skulle i alt tilbringe åtte år i «Øst-India». Underveis samlet han – sammen med et team av assistenter – inn et hav av prøver: omkring 110 000 insekter, 8050 fugler og 410 pattedyr og reptiler. Mer enn 5000 av dyrene tilhørte arter som den gangen var ukjente.

Den ekspedisjonen til Sør-Amerika, artiklene og de interessante prøvene han sendte hjem, gjorde etter hvert Wallace til et anerkjent navn i vitenskapelige kretser. Han var i løpende korrespondanse med mange av de mest kjente naturforskerne.

Darwin kjente ham for eksempel godt og var blant Wallaces faste kunder – selv om han klaget over at prøvene fra Asia var for dyre.

Feber ga Wallace en åpenbaring

I 1858 ble Wallace rammet av alvorlig malaria mens han var i Ternate-området i Indonesia. I en lang periode var han lenket til sengen med høy feber. Men en dag mens han lå der halvveis bevisstløs og hallusinerte, fikk han plutselig en åpenbaring.

Det gikk opp for Wallace at de endringene han hadde observert i dyrelivet både i Amazonas og i Asias regnskoger, måtte skyldes tilpasning til omgivelsene! Dyrearter utvikler seg ut fra andre arter for å tilpasse seg det miljøet de lever i.

Det var den forklaringen han i årevis hadde lett etter, og så snart han kom seg av feberen, skrev han ned sin nye teori i det det såkalte Ternate-essayet. Han skrev og skrev om for å formulere teksten så presist som mulig, men han hadde ingen eksperter å diskutere saken med.

Ingen i omgangskretsen hans i Det fjerne østen hadde kvalifikasjonene til å påpeke svakheter i manuskriptet hans. Wallace trengte en ekspert, og han bestemte seg for å sende teksten til den naturforskeren han respekterte mest av alle: Charles Darwin. Wallace ante ikke hva han dermed satte i gang.

Darwin tenkte i årevis

Brevet kom ikke fram til Darwin før 18. juni 1858, og han forsto umiddelbart at dette var noe helt spesielt. Flere år tidligere hadde Wallace sendt et brev til den kjente naturforskeren Charles Lyell der han skisserte teorien sin, og Lyell hadde nevnt teorien for Darwin.

Darwin fortalte Lyell at han i årevis hadde arbeidet med lignende tanker, og Lyell oppfordret Darwin til å skrive en artikkel om tankene sine før noen andre – for eksempel Wallace – kom ham i forkjøpet. Den gangen nølte Darwin. Han syntes ikke han var klar til å utgi noe. Men da han leste Ternate-essayet fra Wallace, gikk alvoret opp for ham.

Dagen etter skrev Darwin til Lyell at han nettopp hadde fått tilsendt noe som nesten kunne ha vært et referat av hans egne tanker. Og Lyell rådet – igjen – Darwin til å handle raskt.

For Darwin var grundige overveielser viktigere enn å være raskt ute. Han kom fra en rik familie og hadde aldri vært nødt til å skynde seg.

Egentlig skulle han ha blitt prest, men etter universitetsstudiene fikk han i 1831 tilbud om å delta på en oppdagelsesreise med skipet HMS Beagle, som skulle seile jorden rundt for å kartlegge ukjente områder.

Darwin var med som selskap

Darwins viktigste funksjon på ekspedisjonen var å være passende selskap for ekspedisjonens kaptein, Robert Fitzroy, og foreta geologiske opptegnelser. Men den naturinteresserte Darwin benyttet enhver anledning til å fordype seg i dyre- og plantelivet underveis.

Da han kom hjem, i 1836, begynte Darwin å formulere sin egen teori om evolusjon. En av de bøkene som inspirerte ham, var skrevet av Thomas Robert Malthus – en bok Wallace også hadde lest mens han var lærer i Leicester.

Malthus argumenterte for at den voksende befolkningen i Europa en dag ville slippe opp for mat. Det ville føre til en kamp der bare de sterkeste ville overleve. Den tanken overførte Darwin til dyreriket. Det kunne forklare hvordan nye arter kan oppstå i konkurranse med hverandre.

På Galápagos, under ekspedisjonen med Beagle, hadde Darwin observert to ulike arter av skilpadder på to ulike øyer. Én med en kort hals som levde i et fuktig miljø, og en art med lengre hals som levde i tørrere omgivelser.

Darwins tanke var at det i naturen hersker en evig kamp der bare de sterkeste overlever. Den sterkeste er ikke nødvendigvis den største, men alltid den som er best tilpasset omgivelsene.

Hvis et dyr har et trekk som gjør det bedre tilpasset til omgivelsene, er det en fordel for dyret – enten det er lengre hals, varmere pels eller spissere nebb.

Men det er ikke bare en fordel for individet. Dyrene med den korte halsen, den tynne pelsen eller det butte nebbet får problemer med å overleve, og dermed er det andre som lykkes bedre med å reprodusere seg. Den neste generasjonen arver fordelene fra de veltilpassede foreldrene, mens de andre etter hvert dør ut.

Gjennom generasjoner vil tilpasningen endre så mye på en art at de nye individene, som er tilpasset de spesielle leveforholdene, ikke lenger er samme art. Den nye arten er skapt av kampen for overlevelse – ikke av Gud, slik som kirkens menn hevdet.

De to skilpaddeartene på Galápagos var en gang én art, men de dyrene som lever på den tørre øya, har behov for en lengre hals for å nå spiselig vegetasjon, mente Darwin.

Her har dyr med den lengste halsen overlevd gjennom generasjoner, mens de med kort hals har forsvunnet. Resultatet er en ny art med lang hals. Arter er med andre ord skapt uavhengig av hverandre, men stammer fra en felles stamfar, slo Darwin fast.

Darwin var klar over at teorien hans var kompleks og kontroversiell og ville bli møtt med kraftig kritikk, så han bestemte seg for å ikke publisere den før den var formulert på en skuddsikker måte. Han ville for eksempel unngå de verste fallgruvene i boken Vestiges og unngå å skrive om menneskets evolusjon.

I årevis arbeidet han med teorien, og han skrev tusenvis av sider, men publiserte aldri noe. Han ville vente til manuskriptet var helt klart.

Brev satte fart i skrivingen

Da han fikk brevet fra Wallace i 1858, innså Darwin omsider – etter press fra Lyell – at han måtte handle. At Wallace ved å observere dyrelivet i Asia hadde kommet fram til samme konklusjon som han selv, styrket troen hans på at evolusjonsteorien måtte være riktig.

Brevet gjorde Darwin sikrere i sin sak, men det innebar samtidig at tiden var knapp. Hvis ikke han publiserte noe raskest mulig, ville hans store arbeid havne i skyggen av andre.

Livsverket hans ville være utdatert allerede før første side var trykket. Darwin måtte tilpasse seg den nye virkeligheten og handle.

For å få noe ut i offentligheten raskest mulig bestemte Darwin seg for å utgi en artikkel om teorien. «Om arters tilbøyelighet til å danne variasjon» ble publisert i Journal of the Proceedings of the Linnean Society i august 1858 og inneholdt to avsnitt skrevet av Darwin og et selvstendig avsnitt av det manuskriptet Wallace hadde sendt – det såkalte Ternate-essayet.

Den teksten hadde Wallace bare tenkt som en kladd, men den ble utgitt uten rettelser og korrektur – uten at Wallace fikk vite om det.

Både Darwin og Wallace sto som forfattere, men rett etter satte Darwin alt annet til side for å fullføre manuskriptet til sin egen bok om emnet.

I november ble Artenes opprinnelse publisert. Første opplag på 1250 eksemplarer ble utsolgt på noen få dager, og senere kom utallige nye utgaver til. Boken ble et av naturvitenskapens viktigste verker, og Charles Darwin tjente en formue.

Rivalen var den største beundreren

Wallace måtte se seg slått, men bar på ingen måte nag. Han vedgikk offentlig at Darwins versjon av evolusjonsteorien i Artenes opprinnelse var skarpere enn det han selv hadde kunnet levere, og når Darwin møtte kritikk, var Wallace blant de første til å ta ham i forsvar.

Darwin gjengjeldte lojaliteten da Wallace i 1870-årene havnet i økonomisk uføre. Darwin brukte sitt gode navn til å trekke i de riktige trådene slik at Wallace ble tilkjent en livsvarig gasje for sitt bidrag til vitenskapen – ikke noe som gjorde ham rik, men nok til at han kunne overleve.

Da Darwin døde i 1882, var Wallace en kjent og beundret vitenskapsmann. Men etter hvert ble han glemt, og i dag kjenner de færreste historien om at det faktisk var essayet hans om evolusjonsteorien som ansporet Darwin til å skrive sitt viktige verk.

I den walisiske småbyen Usk står det en skulptur av Wallace. Bare noen få av de forbipasserende tenker antagelig over hvem han var, men hvis ikke han hadde sendt brevet til Darwin den vårdagen i 1858, hadde det kanskje vært han som hadde overlevd og vunnet kampen om æren for evolusjonsteorien.