Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Universets lange dødskamp

Jorden ender sine dager når sola svulmer opp og fortærer den i en bølge av radioaktiv plasma. Planetenes dødsdans er bare et skritt på veien mot universets ende. Om alt utslettes i et brak eller et sukk, er usikkert, men ifølge beregninger skjer det om 1,7 x 10^106 år – 17 etterfulgt av 105 nuller – år.

NASA

OM 800 MILL. ÅR – Jordens liv blir kvalt og stekt

Solen blir jordens verste fiende. Vår stjernes forbrenning økes langsomt over de neste hundre millioner år, slik at jorden ender som en biff på en stekepanne, hvor blusset langsomt skrus opp.

Livet vil sannsynligvis dø ut trinnvis over noen hundre millioner år. De mest avanserte beregningene viser at temperaturene på jorden allerede om 600 millioner år truer større dyr.

Om 800 millioner år vil mikrobene dø ut. Årsaken er ikke bare varme, men også det at alt karbondioksidet i atmosfæren forsvinner. Det skjer fordi CO2 fjernes raskere fra atmosfæren enn det tilføres av vulkaner. Uten CO2 kan ikke alger og planter overleve. Med tiden vil nesten alt CO2 være bundet i fjell, og alle planter være døde.

OM 3,75 MRD. ÅR - MELKEVEIEN SLUKES AV GLUPSK NABO

Vårt galaktiske hjem slukes av naboen Andromeda om 3,75 milliarder år. De to galaksene er allerede nå på kollisjonskurs og nærmer seg hverandre med knapt 200 km/s.

Andromeda vil med sine om lag en billion stjerner sluke Melkeveiens om lag 300 milliarder stjerner. I prosessen kolliderer neppe stjernene og planetene, men de får en ny kosmisk adresse. Solsystemet vårt ender for eksempel tre ganger lenger vekk fra galaksens sentrum enn i dag.

OM 100 MRD. ÅR – Mørk energi trekker galakser fra hverandre

Om 100 milliarder år vil de fleste andre galaksene enn vår egen være forsvunnet ut av syne. Et teleskop som ser ut forbi galaksehopen vår på det tidspunktet, vil ikke se annet enn totalt mørke.

Fenomenet skyldes den mystiske mørke energien, som får universet til å utvide seg raskere og raskere. Universets voldsomme akselerasjon innebærer at avstandene til galakser som ligger fjernt fra vår egen, på et tidspunkt økes raskere enn lysets hastighet. Når det skjer, kan lyset fra disse galaksene ikke lenger nå frem til oss, og vi kan ikke lenger se disse fjerne stedene i verdensrommet.

Utvidelsen kan imidlertid ikke skyve nabogalakser utover den såkalte visuelle horisonten, hvor lyset forsvinner. Galakser som ligger ganske nært hverandre, blir nemlig holdt på plass og trekkes inn mot hverandre av tyngdekraften, som er sterkest over slike relativt korte avstander.

OM 1.000.000 MRD. ÅR OG FREMOVER – Planetene **blir hjemløse**

To stjerner i en galakse, som kommer tett på hverandre, merker ikke tiltrekningen fra den andre nevneverdig. Men stjernenes planeter er så lette i forhold til stjernene at de trekkes ut av kurs under det kosmiske stevnemøtet. En forbipasserende stjerne kan faktisk få en planet til å slingre i en slik grad at kloden rives bort fra stjernen sin og kastes ut i rommets ensomhet.

Forskerne har regnet ut at alle planeter slynges vekk hver 30 billioner år. Det innebærer at alle planeter statistisk sett vil være hjemløse om 1.000.000 milliarder år.

OM EN TRILLION TRILLIARD ÅR – Materie blir lys eller jern

Når alle stjernenes energi er brukt opp, vil materien enten bli til lys eller til jern, spår fysikerne. Utfallet avgjøres av om protonet – grunnbestanddelen i alle atomkjerner – henfaller eller ikke. En partikkel som henfaller, går i oppløsning og blir til lettere partikler.

Vår tids fysikkteori, standardmodellen, forutsier at protonet ikke kan henfalle. Hvis standardmodellen holder, vil alle atomer ende som jern, som har universets mest stabile atomkjerne. Men hvis protonene henfaller, ender alt som lys.

OM OVER EN DESILLION ÅR – SVARTE HULL FORDAMPER

Kanten av et sort hull – den såkalte begivenhetshorisonten – er en ubrytelig felle. Når noe først er fanget i et sort hull, kan det ikke bryte ut igjen. Ikke engang lys slipper unna.

Slik var teorien – helt til den britiske fysikeren Stephen Hawking tenkte ut teorien om Hawking-stråling: Ved kanten av det sorte hullet oppstår en konstant strøm av partikler og antipartikler.

Partikkelparene spaltes, og partikler med positiv energi slipper unna, mens partiklene med negativ energi suges inn i det svarte hullet.

På den måten mister det svarte hullet hele tiden energi. Det innebærer at det før eller senere går fullstendig i oppløsning – det «fordamper».

Les også:

Universet

Nå starter jakten på mørk energi

0 minutter
Svarte hull

23. april: Svart hull overstråler universets galakser

3 minutter
Galakser

Hvor mange galakser finnes det i universet?

1 minutt

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul