Hubble-teleskopet er jordens øye i verdensrommet

Mennesket har alltid sett mot himmelen.

Men det var først etter at Hubble-teleskopet ble skutt opp, 24. april 1990, at vi for alvor kunne se de fjerne stjernetåkene, spiralgalaksene og stjernehopene som omgir oss.

Før Hubble-teleskopet hadde astronomer betraktet universet gjennom teleskoper på bakken. Og selv om de kunne avsløre noen av universets hemmeligheter, var det et problem.

Jordens atmosfære skjulte teleskopenes utsyn med sin beskyttende suppe av gasser og støv. Derfor var det mye vi bare kunne skimte, og mye vi ikke kunne se i det hele tatt.

Allerede på 1960-tallet begynte Nasa å legge planer for et stort romteleskop som kunne sendes i bane rundt jorden og fotografere universet i detalj.

Hubbles lange reise mot rommet

Det skulle imidlertid gå omkring tretti år før Hubble-teleskopet endelig kunne forlate jorden om bord på romfergen Discovery.

Hubble ble blant annet forsinket på grunn av Challenger-katastrofen i 1986. Hubble-teleskopet var nemlig klart til oppskyting i 1985, men da romfergen Challenger eksploderte, fikk alle romfergene til Nasa flyforbud i to år.

I mellomtiden arbeidet Nasa med å videreutvikle og oppgradere teleskopet ytterligere, og i 1990 var Hubble endelig klart til jomfrureisen. Oppskytingen av teleskopet gikk friksjonsfritt, men Hubbles første bilder viste en alvorlig feil i teleskopets hovedspeil.

Hovedspeilet var perfekt slipt, men det hadde feil form, og det innebar at Hubble-teleskopet tok uskarpe bilder. Det førte straks til bekymring hos Nasa. For selv om mange komponenter kunne skiftes ut, var ikke hovedspeilet en av dem.

Heldigvis fikk teknikerne hos Nasa en god idé.

Hubble får kontaktlinser

I 1993, tre år etter at det ble skutt opp, fikk Hubble-teleskopet besøk av astronauter som utstyrte teleskopet med en form for kontaktlinser som kompenserte for feilen i hovedspeilet.

Fra nå av begynte det store teleskopet å ta skarpe bilder av gjenstandene i universet og gi oss en bedre forståelse av dem.

Hubble-teleskopet avslørte for eksempel at nyfødte stjerner i stjernetåken som bærer navnet Oriontåken, hadde egne skiver av gass og støv omkring seg, noe som antagelig er det som går forut for dannelsen av planetsystemer.

Lys og farger kan avsløre liv i rommet

Data fra Hubble har også kunnet avsløre det astronomer mener er vannmolekyler på eksoplaneten K2-18b – en viktig grunnstein for liv, slik vi kjenner det.

Hubble-teleskopet måler lys som kommer fra andre solsystemers stjerner, og som blir filtrert gjennom atmosfærene på eksoplaneter.

Når lyset går gjennom atmosfærene, blir det enten bøyd av, reflektert eller absorbert av molekylene i atmosfæren. Dermed avgjør molekylene hvilke bølgelengder av lys – og dermed farger – som når fram til Hubble-teleskopet.

Astronomer har funnet ut at lyset som har gått gjennom atmosfæren til K2-18b, har veldig lite av de bølgelengdene som blir absorbert av vannmolekyler, noe som gjør eksoplaneten til en kandidat for liv.

Nye superteleskoper skal jakte på liv

Inntil nå har Hubble-teleskopet og det pensjonerte Kepler-teleskopet vært bannerførerne for jakten på liv i rommet. Og selv om Hubble ikke skal tilbake til jorden helt enda, er en ny generasjon romteleskoper som skal hjelpe til med oppgaven, allerede underveis.

De større og mer presise romteleskopene vil ifølge forskerne gi oss det fulle bildet av mange eksoplaneter. Teleskopene skal blant annet se etter oksygen, metan og karbondioksid i planetenes atmosfærer – alle potensielle tegn på liv.