NASA/ESO

Melkeveiens svarte hull er på slankekur

Det sorte hullet i hjertet av Melkeveien bruker 270 mill. år på å sluke den samme mengden stoff som andre sorte hull sluker på et par dager. Det viser ALMA-teleskopets første glimt av hele det sorte hullets såkalte roterende skive.

Det svarte hullet som finnes midt i galaksen vår, har ikke særlig mye å leve av. I forhold til de monstrene astronomene kan observere i hjertet av andre galakser, tar Melkeveiens svarte hull nesten ikke til seg mat.

Svarte hull avsløres av en såkalt tilvekstskive av materie som roterer inn mot hullet og gradvis blir slukt av det.

Tidligere har astronomene bare klart å observere veldig varme gasser rundt Melkeveiens svarte hull, men ved hjelp av ALMA-teleskopet i Chile har de nå endelig fått det første glimtet av hele den roterende skiven.

270 mill år – så lang tid vil det ta Melkeveiens svarte hull å sluke en mengde stoff som veier like mye som sola. Andre svarte hull kan gjøre det på et par dager.

Astronomene brukte teleskopet til å lete etter gasser med en temperatur på omkring 10 000 grader. Det kan høres veldig mye ut, men er faktisk kaldt sammenlignet med gassen som finnes rundt andre svarte hull.

Teleskopet klarte å ta bilde av både gasser som er på vei vekk fra oss og gasser som beveger seg mot oss – akkurat som det skal være når vi betrakter en roterende skive fra siden.

Nye bilder fra ALMA-teleskopet viser gassen som går i bane rundt det svarte hullet i Melkeveiens sentrum. Gassen blir gradvis slukt. De røde gassene er på vei vekk fra oss, og de blå gassene på vei mot oss.

© NASA/ESO

Ved hjelp av bildene kunne forskerne også beregne massen av tilvekstskiven.

Den er på mindre enn 0,00001 ganger solas masse, noe som er ganske lite sammenlignet med vekten av selve det svarte hullet, som er om lag fire millioner solmasser.

Det betyr også at Melkeveiens svarte hull legger på seg veldig sakte, bare 0,00000000027 solmasser i året.

Det svarte hullet er med andre ord på en streng diett sammenlignet med de mest aktive svarte hullene astronomene kjenner til, som kan sette til livs mer enn hundre solmasser i året.