Hvor kom tanken om svarte hull fra?

Alt i 1783 strevde den britiske naturforskeren John Michell med tanker om himmellegemer med en så stor masse at gravitasjonen fra dem ble så sterk at ikke engang lyset kunne slippe unna.

Han regnet ut at lyset ikke ville klare å unnslippe en stjerne som hadde samme densitet som Solen, men som var 500 ganger større. En slik stjerne ville være usynlig for verden omkring den. John Michell beskrev faktisk det vi i dag kaller et svart hull.

Tretten år senere lanserte den franske matematikeren og astronomen Pierre-Simon Laplace lignende tanker. De ble fort glemt fordi eksperimentene på begynnelsen av 1800-tallet pekte i retning av at lys skulle beskrives som bølger i stedet for partikler. Datidens vitenskapsmenn mente at lyset ikke ville la seg påvirke av tyngdekraften.

Svarte hull gjennoppstod med Einstein

Først i 1916, da Albert Einstein publiserte den generelle relativitetsteorien, dukket ideen om svarte hullopp igjen. Einstein fant ut at masse krummer romtiden rundt seg.

Ut fra Albert Einsteins ligninger beregnet tyskeren Karl Schwarzschild at hvis en gitt masse befinner seg innenfor en bestemt radius, så er krummingen av romtiden så stor at verken lys eller noe som helst annet kan unnslippe. Dette er den moderne forståelsen av svarte hull. Men selve begrepet ”svart hull” slo først igjennom i slutten av 1960-årene.