Svarte hull er himmellegemer som har så stor tyngdekraft at ikke engang lyset kan komme seg bort fra dem.
Bortsett fra den såkalte hawkingstrålingen, oppkalt etter den engelske fysikeren Stephen Hawking. Han forutsa at svarte hull spontant sender ut en begrenset, men konstant mengde stråling.
Tidligere i år har israelske forskere bekreftet teorien hans ved hjelp av et simulert svart hull i laboratoriet.
Svarte hulls gravitasjonsfelt er så sterke at det endrer retningen til lyset fra andre stjerner.
En sky av atomer
Det kunstige svarte hullet som forskerne skapte, var egentlig ikke et «ekte» svart hull.
Forskerne simulerte forholdene omkring et svart hull ved å samle en sky på 8000 atomer av grunnstoffet rubidium.
For å simulere lys brukte forskerne i stedet lydbølger. Rubidiumatomer beveger seg nemlig raskere enn lydens hastighet – og dermed kunne ikke lydbølgene komme seg bort fra skyen av rubidium.
Dermed kunne forskerne simulere en hendelseshorisont. I et svart hull er hendelseshorisonten den avstanden fra det svarte hullet der ingenting kan slippe unna – ikke engang lys.
Men utenfor den simulerte hendelseshorisonten kunne gassen bevege seg langsomt – og lydbølger kunne slippe unna.
Forskerne kaller det hendelseshorisonten fordi de ikke kan observere hva som skjer på den andre siden av den.
8000 atomer av grunnstoffet rubidium gjorde det mulig for forskerne å simulere forholdene omkring et svart hull.
Konstant stråling bekreftet
I et faktisk svart hull består hawkingstråling av fotoner – lyspartikler – i par. Den ene partikkelen faller inn i det svarte hullet – den andre slipper unna.
Det samme så de israelske forskerne med lydbølgene. De fant parvise lydbølger og undersøkte atferden til disse 97 000 ganger over 124 dager.
Konklusjonen var at lydbølgene forlot det simulerte svarte hullet i en konstant takt – akkurat som Stephen Hawking forutsa for virkelige svarte hull.