Reven – Slik finner du stjernebildet Reven

Stjernebildet Reven

Stjernebildet Reven ligger midt i den såkalte Sommertriangelet – en stor og nesten rettvinklet trekant på sommerhimmelen som består av de lyse stjernene Deneb, Altair og Vega som alle hører under hvert sitt stjernebilde.

Reven ble introdusert av den polske astronomen Johannes Hevelius i 1687, og forestiller en dobbeltfigur i form av en rev, «Vulpecula» på latin, med en gås i munnen.

Ifølge Hevelius bærer reven gåsen til den trehodede hunden Kerberos, som vokter inngangen til underverdenen i den greske mytologien. Kerberos var en gang sitt eget stjernebilde, men disse stjernene inngår i dag i stjernebildet Herkules.

I stjernebildet Reven representerer den klareste stjernen, Anser, gåsen. Anser betyr også «gås» på latin.

Til tross for sin beskjedne størrelse gjemmer stjernebildet Reven på noen fascinerende himmellegemer, slik som den elliptiske galaksen NGC 7052, den åpne stjernehopen Bøylen og den planetariske tåken Messier 27 – også kjent som «Håndvekten».

Planetarisk tåke debuterte i Reven

Den første planetariske tåken som ble oppdaget, er den såkalte «Håndvekten», som ligger i stjernebildet Reven.

Astronomen Charles Messier observerte fenomenet i 1764 og kalte det Messier 27 i Messier-katalogen over uklare himmellegemer.

I 1783 finstuderte astronomen William Herschel tåken. To år tidligere hadde han blitt verdensberømt for oppdagelsen av planeten Uranus.

I beskrivelsen av Messier 27 noterte han at tåkens grønne farge og runde form minnet om Uranus, og han innførte derfor betegnelsen planetarisk tåke for denne og lignende objekter.

I dag vet vi at planetariske tåker har svært lidd å gjøre med planeter.

Planetariske tåker dannes når stjerner kollapser og blir til små, hvite dvergstjerner som sender ut en sky av gasser rundt seg.

Den døende stjernen må ha kan ikke veie mer enn åtte ganger så mye som solen for å kunne danne en planetarisk tåke. Tyngre stjerner slutter livet som supernovaeksplosjoner.

Strålingen fra den hvite dvergstjernen får gassene til å lyse opp, noe som danner den planetariske tåken. Gassene sprer seg imidlertid raskt, og etter titusener av år er tåken ikke lenger synlig.

Solen vil antagelig ende som planetarisk tåke når den brenner ut om fem til seks milliarder år.