Nye stjerner dannes av det såkalte interstellare stoffet, det vil si gass og støv som finnes mellom stjernene. Prosessen starter når det lokalt oppstår en noe større densitet enn ellers.
På grunn av den økte gravitasjonen som også oppstår i området, blir det trukket inn enda mer stoff slik at klumpens densitet hele tiden øker.
Stjerner avgir varme
Det er i prinsippet en prosess som ikke kan stanses, men den bremses av de indre trykkreftene som bygges opp i takt med den voksende densiteten. Økt densitet gir nemlig både høyere temperatur og trykk.
Den høyere temperaturen betyr også at denne såkalte protostjernen avgir stråling, helst infrarødt lys, men likevel vil temperaturen i den fortsatt øke, og stadig mer stråling vil bli avgitt.
I denne fasen er altså to ustoppelige prosesser i gang samtidig, både sammentrekningen av stjernen som følge av gravitasjonen og energitapet fra stjernens overflate.
Fusjon gir stjerner stjernestatus
Kampen mellom prosessene opphører når temperaturen i stjernens sentralområde er blitt så høy at atomkjerne-reaksjonene begynner. Fusjonsprosessene omgjør hydrogen til helium og senere til enda tyngre grunnstoffer.
Fusjonen er en så effektiv energikilde at en stjerne på størrelse med Solen kan skinne i ti milliarder år uten at strukturen blir nevneverdig forandret.
Stjerner anses å være født i det øyeblikket fusjonsprosessene kommer i gang. Da skjer det en voldsom økning i lysstyrken, noe som medfører at solvinder i form av stråling blåser bort lagene av gass og støv og dermed gjør stjernen godt synlig for alle.
Store stjerner forundrer forskerne
Universet rommer kjempestjerner, som er stjerner med en masse på mer enn 100 ganger Solen. De burde egentlig ikke kunne oppstå, så det vil forskere nå undersøke nærmere: