Solsystemet har minst 400 planeter

Hva er en planet?

Spørsmålet har splittet astronomer i årevis, og frontene er harde.

På den ene siden står Den internasjonale astronomiske union, IAU, som bare anerkjenner de nåværende åtte planetene i solsystemet. Og på den andre står en gruppe astronomer ledet av den amerikanske planetforskeren Philip Metzger ved University of Central Florida, som vil forenkle definisjonen av planeter.

Metzger har jobbet for den amerikanske romfartsorganisasjonen Nasa i mer enn tretti år. Han mener en planet er et himmellegeme som er eller har vært geologisk aktiv. Punktum.

«Alle vet hva en planet egentlig er: en geologisk kompleks verden», forteller Philip Metzger til Illustrert Vitenskap.

Metzgers definisjon omfatter ikke bare Pluto, men også månen og en lang rekke andre himmellegemer som vi i dag omtaler som måner eller dvergplaneter.

Dermed vil antallet planeter i solsystemet gå fra åtte til over fire hundre.

Avstemning nedgraderte Pluto

Uenigheten mellom astronomene brøt for alvor ut i 2006. Da skapte IAU overskrifter verden over da Pluto ble nedgradert til dvergplanet. «Rekviem for en planet. Pluto 1930–2006», het det for eksempel på forsiden av magasinet Newsweek.

Da astronomer oppdaget Pluto i 1930, betraktet de den lille iskloden, som ligger nesten førti ganger så langt unna solen som det jorden gjør, på linje med resten av planetene.

Men etter mer enn sju tiår som solsystemets niende planet mistet Pluto statusen sin. Det skjedde etter oppdagelsen av den enda fjernere dvergplaneten Eris.

I første omgang trodde astronomene at Eris var større enn Pluto og dermed solsystemets tiende planet. Men da de fant ut at det ikke stemte, ble oppdagelsen av Eris i stedet en anledning til å definere hva en planet egentlig er.

Det førte i 2006 til en avstemning i IAU som fastsatte tre kriterier.

Først og fremst går en planet i bane rundt solen eller en annen stjerne, deretter er den kulerund, og sist, men ikke minst, har den nok tyngdekraft til å rydde sin egen bane for mindre legemer som asteroider og kometer.

Pluto faller for IAUs tredje kriterium fordi den ligger midt inne i Kuiperbeltet og derfor ikke har ryddet sitt eget «nabolag» for andre legemer. Det enorme beltet som ligger utenfor Neptuns bane, består av millioner av asteroider og kometer som går i bane rundt solen.

Ifølge astronomen Michael E. Brown, som oppdaget Eris i 2003, var nedgraderingen av Pluto det eneste riktige å gjøre:

«Jeg mener IAU rettet en pinlig feiltagelse som har blitt gjentatt gjennom generasjoner. Solsystemet gir mening nå», uttalte Brown til det amerikanske nyhetsmediet NBC.

Men Philip Metzger og kollegene hans synes ikke de tre kriteriene er en god metode for å avgjøre hva som er en planet, og hva som ikke er det.

«Når vi tenker på planeter, forestiller vi oss ikke at de har ryddet banene sine. Vi tenker på hva planeten er i seg selv. Det er planeters iboende egenskaper vi forskere kan forholde oss til», sier Metzger.

Målet for Metzger og kollegene er først og fremst å sørge for at definisjonen av en planet bygger på ren vitenskap. Forskergruppen har lest litteratur om planeter fra 400 år – fra Kopernikus og Galilei via Newton og videre fram til beslutningen om å nedgradere Pluto.

Under den kopernikanske revolusjonen på 1500-tallet ble universets sentrum flyttet fra jorden til solen. Den gangen betraktet astronomene både planeter, måner og asteroider som planeter.

Forskerne mener at den moderne planetdefinisjonen fra 2006 er gjennomsyret av ikke-vitenskapelige forestillinger om solsystemet og har blitt påvirket av historiske forestillinger om solsystemet som blant annet stammer fra astrologien.

Astrologien, som fikk et oppsving på 1800-tallet, er overtro og ikke vitenskap. For astrologene er det viktig å ha et ordnet og begrenset antall planeter for å kunne legge et horoskop – ellers blir det for vanskelig å holde orden på ting.

Ifølge Metzger og kollegene hans er det disse astrologiske forestillingene som drev beslutningen om å gjøre Pluto til en dvergplanet og begrense antallet planeter i solsystemet til åtte.

Løpske planeter stryker

Et annet problem er ifølge kritikerne kravet om at en planet må gå i bane rundt en stjerne. Astronomer har nemlig flere ganger oppdaget planeter som suser hjemløse gjennom universet.

I desember 2021 oppdaget teleskoper under ESO (European Southern Observatory) for eksempel en gruppe på minst sytti av villfarne planeter i vår egen galakse.

Data viser at planetene veier omtrent det samme som Jupiter. Dermed ville de automatisk bli kalt planeter etter IAUs definisjon hvis de ble plassert i bane rundt solen, men teknisk sett oppfyller de ikke planetkriteriene.

Metzger mener det er mye mer rimelig å kategorisere planeter etter geologiske egenskaper, for eksempel at de har nok masse til å bli runde eller har vulkansk aktivitet eller platetektonikk.

Disse egenskapene sier mye mer om en klode enn om den går i bane rundt en stjerne og har ryddet banen sin.

Ismåner kan ha liv

Geologisk aktive kloder finner vi blant annet i bane rundt Jupiter og Saturn: Ismåner som Europa og Enceladus har sannsynligvis hav under isen.

Dermed kan ismånene bli de første stedene der vi finner liv utenfor jorden.

Også Neptun-månen Triton har mye geologisk aktivitet, siden den sender kilometerhøye kullsvarte geysirer ut i verdensrommet.

Tross nedgraderingen i 2006 har en rekke forskere fortsatt ansett Pluto som en planet, og New Horizons-sondens forbiflygning i 2015 har bare forsterket oppfatningen av en svært aktiv klode.

Pluto har en unik geologi. Overflatens farge varierer fra kullsvart til rødoransje og hvit og er blant annet dekket av metanis og vandrende isbreer av nitrogen. I tillegg spyr såkalte kryovulkaner og geysirer antagelig ut slapslignende materiale til overflaten.

IAU anerkjenner ut fra New Horizons-sonden oppdagelser at Pluto er en mye mer interessant klode enn så langt antatt. Men ifølge forbundet viser det bare at dvergplaneter kan være like geologisk spennende som ekte planeter, og forbundet holder fast på sin nåværende planetdefinisjon.

Vil ikke låse planetbegrepet

Ifølge IAUs definisjon er jorden altså en planet, og det samme er Merkur, Mars, Venus, Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun fordi de har ryddet banen sin for mindre legemer, unntatt naturlige satellitter som måner.

Under planetene i IAUs hierarki er dvergplanetene, som i tillegg til Pluto blant annet innbefatter Ceres, i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Den er 940 kilometer i diameter og ble da den ble oppdaget, i 1801, også betraktet som en planet.

Til slutt kommer mindre himmellegemer som asteroider og kometer, men ikke måner.

Ifølge Philip Metzger og kollegene hans er det problematisk å tvinge himmellegemer inn i kategorier før vi har forstått dem vitenskapelig fullt ut. I stedet burde himmellegemene klassifiseres på en måte som gir rom for å lære mer og endre oppfatning underveis.

Det er særlig viktig når teleskoper oppdager flere og flere planeter som går i bane rundt andre stjerner, de såkalte eksoplanetene. Foreløpig har astronomene funnet over fire tusen eksoplaneter, og de fleste av dem hører hjemme i solsystemer som ikke minner om vår eget.

«Vi vet så lite om eksoplaneter og er bare så vidt i gang med å samle inn data om dem. Vi må ikke låse oss fast i en bestemt inndeling av dem», sier Metzger.

Han henviser blant annet til at tyngdekraften fra en forbipasserende stjerne kan forstyrre et solsystem slik at baner som før var ryddet, ikke er det lenger.

Er månen en planet?

Metzgers nye planetdefinisjon vil, i tillegg til dvergplaneter som Pluto og måner som Enceladus, også ta med vår egen måne.

Forskning fra 2019, basert på seismografiske data fra Apollo-romferdene, viser at noen av de registrerte jordskjelvene på månen kan stamme fra forkastninger – bruddsoner i månens overflate – som fortsatt er aktive den dag i dag.

Hvis det er tilfellet, er ikke månen bare en død klode fanget i en endeløs bane rundt jorden, men kanskje mer geologisk aktiv enn vi først trodde. Og kanskje fortjener den derfor å bli kalt en planet – akkurat som Pluto og flere hundre andre misforståtte himmellegemer.