OM MERKUR
Sommeren byr på en sjelden mulighet for å observere solsystemets minste planet, Merkur. Nettopp størrelsen og plasseringen i forhold til solen gjør normalt planeten vanskelig å observere.
For det meste er planeten skjult bak solen eller gjemt av stjernens kraftige lys, noe som gjør den veldig vanskelig å få øye på fra jorden.
Det beste tidspunktet å observere planeten på er derfor når den befinner seg lengst vekk fra solen, ved den såkalte maksimale elongasjonen.
Når Merkur er lengst fra sola sett fra jorda, er planeten mest synlig.
Fenomenet finner sted i begynnelsen av juni og er betegnelsen for det punktet i Merkurs bane hvor den befinner seg lengst vekk fra solen.
På grunn av planetens tette forhold til solen vil Merkur være synlig enten like før soloppgang eller like etter solnedgang, avhengig av hvilken side av solen den befinner seg på.
Merkur beviste romtiden
I flere tiår forsøkte astronomer å forklare Merkurs bane med en ekstra, ukjent planet. Men så kom Einsteins relativitetsteori.
Merkurs bane avviker med om lag to grader hvert århundre. Einsteins relativitetsteori forklarer det ved at solens masse bøyer romtiden omkring seg, noe som slynger Merkur ut i en forandret bane.
GUIDE TIL MERKUR
Merkur bruker 88 dager på å komme rundt om solen, og maksimal elongasjon kan derfor oppleves flere ganger årlig. Merkur og Venus er de eneste planetene som observeres best under maksimal elongasjon.
Det skyldes at de er nærmere solen enn jorden er.
SLIK GJØR DU
HVOR OG NÅR?
Du kan se Merkur i skumringen like etter solnedgang 4. juni, bare noen få grader over den vestlige horisonten.
Merkur er så langt unna solen, sett fra jorden, som den kan komme. Den er imidlertid fortsatt like ved, og derfor vil den dukke opp tett på solen – lavere over horisonten i vestlig retning .
SYNLIGHET?
Merkur lyser helt klart – selv gjennom skumringslyset. Med en kikkert kan du se at planeten har faser, akkurat som månen. Fasen vil nå være halv – slik du ser halvparten av Merkurs dagside og halvparten av nattsiden.
MER OM MERKUR
Solsystemets minste planet skrumper inn
Merkur er solsystemets minste og innerste planet, noe som gjør den til et veldig ubehagelig sted å oppholde seg.
Den fikk for første gang besøk fra jorden i 1974 av romsonden Mariner 10, og løpende observasjoner av planeten vi ser at den skrumper.
Sammentrekningen kommer til uttrykk ved bratte klipper som skyter opp fra planetens overflate.
I tall
Utforskning
Solsystemets minste planet er slett ikke den minst utforskede av naboplanetene våre.
To ganger har Nasa sendt sonder mot planeten. Det skjedde første gang i 1974–75, da sonden Mariner 10 passerte den varme steinplaneten tre ganger.
Romsondens målinger viste at Merkur har et magnetfelt, akkurat som jorden.
Andre gang Merkur fikk besøk, var i 2009, da MESSENGER-sonden passerte.
Tre år senere gikk den i kretsløp om planeten og sendte over tre år 277 000 bilder av planetens overflate hjem til jorden.
Deretter styrtet den mot planetens overflate som avslutning på ferden.
MILEPÆLER
1631: Merkur observeres med teleskop
Astronomene Thomas Harriot og Galileo Galilei observerer som de første Merkur. Det skjer takket være den helt nye oppfinnelsen: teleskopet.
1965: Radar avslører nye rotasjone
Ved hjelp av radar avslører astronomer at Merkur roterer tre ganger om sin egen akse, for hver gang den tar to runder rundt solen.
1974-1975: Romsonde kartlegger overflaten
Nasas romsonde Mariner 10 begynner kartleggingen av Merkur, da den fotograferer omkring 45 prosent av planetens overflate.
1991: Astronomer finner is på Merkur
Radarsignaler fra Arecibo-observatoriet i Puerto Rico viser usedvanlige flekker ved Merkurs poler. Flekkene viser seg senere å bestå av is.
2008-2009: Merkur får besøk igjen
Fire år etter takeoff fra jorden ankommer sonden MESSENGER til Merkur. Formålet med denne turen er å justere fart og posisjon, slik at sonden to år senere kan gå i kretsløp om planeten.
2011: Sonde fotograferer 95 prosent av planeten
MESSENGER går som det første fartøyet noensinne i omkrets om Merkur. Da sonden styrter ned på planeten fire år senere, har den tatt 277 000 bilder.
2016: Forsker finner ny kjempekløft
Ved hjelp av en bildeanalyse av Merkurs overflate finner forskeren dr. Thomas Watters klippeskråninger som skyter i været, når planeten skrumper.
FRAMTIDEN
Romsonde går i bane rundt Merkur i 2025
- oktober 2018 sendte Den europeiske romorganisasjonen, ESA, opp romsonden BepiColombo med kurs mot Merkur.
Avstanden fra jorden til Merkur er på 77 millioner kilometer, men BepiColombo skal tilbakelegge hele 8,9 milliarder kilometer for å komme fram til planeten
Magnetfeltet undersøkes
Sondens ene satellitt skal undersøke planetens magnetfelt som har likheter med jordens.
Merkurs overflate kartlegges
Den andre satellitten på sonden skal kartlegge planeten og avsløre nytt om dens indre, slik at forskerne senere kan forsøke å pusle sammen planetens geologiske historie.
Laserstråler lager 3D-kart over Merkur
Begge satellitter måler også høyde til landskapet ved hjelp av laserstråler, så Merkur blir kartlagt i tre dimensjoner.
Romsonden får nemlig altfor høy fart på reisen mot Merkur, og den må derfor bremse underveis ved å ta en runde rundtjorden, fly to ganger forbi Venus og passere Merkur seks ganger.
Når BepiColombo når helt fram til planeten i 2025, deler den seg i to satellitter, som finner hvert sitt kretsløp rundt den kraterdekkede steinplaneten.
