Merkurpassasje i Norge
Merkurs korte avstand fra solen gjør det ofte vanskelig å se den fra jorden, siden planten enten er gjemt vekk bak solen eller blir overstrålt av de skarpe strålene.
Men når jorda, Merkur og sola står på linje 13. november 2032, kan man i Norge følge den lille planetens vandring foran solskiven.
Slik ser du Merkur på Solen
Merkur er 285 ganger mindre enn solen, og under en Merkurpassasje vil planeten derfor kunne ses som en liten svart flekk på solskiven. Det krever derfor et teleskop eller en kikkert for å se det sjeldne fenomenet.
Siden du må se på solen for å se Merkur-passasjen, er det viktig å ha den rette beskyttelsen mot solens stråler, siden du ellers kan skade øynene dine. Så husk å bruke beskyttelsesbriller eller ha et skikkelig solfilter på teleskopet eller kikkerten.
Slik så Merkur-passasjen ut fra Pennsylvania i USA 9. mai 2016. Silhuetten av Merkur er synlig i nedre venstre hjørne som en liten svart prikk.
Hvor ofte kan man se en Merkurpassaje?
En Merkurpassasje skjer bare omkring 13–14 ganger hvert århundre, og det kan gå alt mellom 3,5 til 13 år mellom hver passasje.
Den siste Merkur-passasjen var 11. november 2019, mens vi altså må vente helt til 13. november 2032 for å oppleve fenomenet igjen.
Video: NASA viser Merkurpassasje på kloss hold
9. mai 2016 passerte Merkur foran solskiven. Det sjeldne astronomiske fenomenet ble fanget av NASA, og i videoen kan du se opptak fra dagen.
Hvordan oppstår en Merkurpassasje?
En Merkurpassasje oppstår når jorden, Merkur og solen står på linje. Det skjer ikke så ofte, for Merkurs bane rundt solen heller sju grader i forhold til jordens bane rundt solen.
De to planetenes baner krysser imidlertid hverandre på to punkter på den såkalte knutelinjen som er en skjæringslinje mellom Merkurs bane, jordens bane og solen. De to punktene kalles derfor også for knutepunkter.
Siden det tar Merkur 88 dager å ta en runde rundt solen, treffer den lille planeten jordens bane hver 44. dag – én ganger i det som på grunn av Merkurs helning kalles den stigende knuten og en ganger i det som kalles den fallende knuten.
En Merkurpassasje oppstår bare når jorden og Merkur passerer knutelinjen samtidig eller nesten samtidig i den såkalte nedre konjunksjonen – altså der Merkur er foran solen i forhold til jorden.
Knutelinjen er skjæringslinjen gjennom Merkurs bane, jordens bane og solen. Når jorden og Merkur krysser knutelinjen samtidig og har solen bak seg, kan vi fra jorden se en Merkurpassasje.
Siden knutelinjens posisjon stort sett er statisk, betyr det at tidspunktene for knutepunktene og en eventuell Merkurpassasje også er det.
Derfor ses en Merkurpassasje alltid i begynnelsen av mai eller i begynnelsen av november.
Kepler forudså planetpassasje
Ut fra beregninger og tidligere observasjoner spådde astronomen Johannes Kepler at både Venus og Merkur ville passere solskiven i 1631.
Johannes Kepler døde dessverre før han kunne bekrefte teorien, men tre andre astronomer, inkludert franske Pierre Gassendi, så Merkur-passasjen 7. november 1631. Passasjen fant sted fem timer før Johannes Keplers estimerte tidspunkt.
Venuspassasjen samme år fant sted 6. desember, men da den var vanskelig å se fra Europa, er observasjoner av begivenheten stort sett ikke-eksisterende.
Merkurpassasjen i 1631 var første gang mennesket observerte en planetpassasje og visste hva de så på.