I tiår har astronomer undret seg over den halen som stråler ut fra månen hver nymåne. Halen ble oppdaget i 1998 og beskrevet som en strøm av natriumatomer.
Et oransje glimt som bare er synlig i et teleskop, ledsager den månedlige natriumhalen. Og nettopp dette glimtet har i årevis fått astronomer til å klø seg i hodet fordi det varierer i styrke.
Nå har amerikanske forskere funnet forklaringen – etter 14 års forskning og 21 000 bilder.
Meteorer skyter natrium ut i verdensrommet
Månehalen oppstår når meteoritter treffer månens overflate. Omkring 2800 kilo meteorsteiner regner ned på månen hver dag.
Nedslagene virvler opp fint støv som strømmen av lyspartikler fra solen trekker hundretusener av kilometer ut i verdensrommet. Månen har nemlig ikke noen atmosfære til å holde på det.
Se en visualisering av atomene som jorden samler i en stråle (a og c) til et glimt på himmelen (b):
Atomstrømmen er bare synlig fra jorden en gang i måneden, ved nymåne, da månen ligger mellom solen og jorden og halen derfor omslutter jorden.
Jordens gravitasjonsfelt virker som en magnet på natriumpartiklene og samler dem i en konsentrert strøm som gir det varierende lysglimt på himmelen når teleskopet peker i motsatt retning av solen.
Ved å observere fenomenet med kraftige teleskoper i 14 år har forskere ved Boston University nå slått fast at halens rytme henger tett sammen med bombardement av tilfeldige meteorer.
Kjempemeteor kan skape synlig glimt
Fra 2006 til 2019 har astronomene fulgt natriumglimtets styrke og tatt 21 000 bilder av månen med et spesielt kamera som kan se bølgelengder fra ulike grunnstoffer – for eksempel natrium.
De møysommelige observasjonene viser at
- lysglimtet tiltar i styrke når månen er nærmere jorden
- glimtet er sterkere når månen befinner seg nord for jordens ekliptikk – altså over den rette linjen mellom jorden og solen – ved nymåne
- lysstyrken varierer i et mønster som følger antallet tilfeldige meteoritter som treffer jorden – og dermed også månen
At sammenfallet er tydeligst mellom de tilfeldige meteorene og lysglimtets styrke kom som en overraskelse på forskerne. De hadde sett for seg en tydeligere sammenheng med de meteorene som treffer månen fra tilbakevendende meteorregn.
En mulig forklaring er at de sporadiske meteorene er større og følger mer langstrakte, uforutsigelige baner, noe som gir dem mer fart og energi.
Når den typen meteor treffer månen, virvler det opp mer støv – og leverer dermed mer natrium til månehalen.
Tilfeldige meteorer påvirker månens saltglimt mer enn for eksempel meteorregnet Leonidene, som forskerne egentlig skulle observere i 1998, da de oppdagede månens hale.
Med den helt rette timingen og størrelsen mener forskerne at et stort meteornedslag på månen kan skape et glimt så kraftig at det er synlig fra jorden med det blotte øye.