49 år etter at den siste astronauten forlot månen, har nye analyser av prøver samlet inn under Nasas Apollo-romferder fundamentalt endret vår oppfatning av månens geologiske forhistorie.

I motsetning til jorden har månen i dag ikke noe magnetfelt som beskytter mot kosmisk stråling.

Men da astrogeologer på 1970-tallet analyserte de månesteinene som Apollo-astronautene hadde brakt hjem, konkluderte de med at månen hadde et kraftig magnetfelt for omkring 3,7 milliarder år siden.

Månen, geologi

De første analysene av prøvene samlet inn på månen i 1972 viste at månen en gang hadde et kraftig magnetfelt. Nå har det vist det seg at den antakelsen var feil.

© J. Adam Fenster/University of Rochester

Teorien baserte seg på at forskere hadde funnet tydelige tegn på magnetisering i stein fra månen.

Ut fra dette konkluderte de med at månen må ha hatt en såkalt geodynamo – smeltede, strømledende stoffer dypt nede som kunne fungere som en elektromagnet og opprettholde et varig magnetfelt.

De nye analysene viser imidlertid at forskerne tok feil den gangen. Dels vet vi nå at månens kjerne antagelig er for liten og kompakt til å ha noen geodynamo, og dels finnes det en mye mer sannsynlig forklaring på magnetiske spor i de gamle månesteinene.

Månesteinene ble magnetiske ved å bli utsatt for magnetisme, og hvis månen en gang hadde et magnetfelt, ville de allerede ha vært magnetiske da de ble samlet inn.

Årsaken til at det finnes spor etter magnetisme på månen, er at den – fordi den ikke er beskyttet av et magnetfelt – har blitt bombardert med små magnetiske kometer og asteroider i milliarder av år.

Nasa vil vende tilbake til månen i 2024, og den nye oppdagelsen er interessant for framtidige romferder. Fraværet av et magnetfelt betyr nemlig at forekomsten av sjeldne mineraler er større enn hittil antatt.