Månen – Her er alt om jordens trofaste følgesvenn

Månen er det nest lyseste himmellegemet, men hvor godt kjenner du egentlig månen vår?

I denne artikkelen fokuserer Illustrert Vitenskap på jordens trofaste følgesvenn og svarer på alle de spørsmålene du måtte ha om månen.

Du kan blant annet lære mer om hvordan månen ble dannet hvor langt det er til månen hvorfor blir den rød ved måneformørkelser, og ikke minst når vi skal besøke den igjen. Selv om vi mennesker ikke har plantet føttene i månestøvet på flere tiår, varsler 2020-tallet nemlig en ny tidsalder for bemannet måneferder.

Hva er en måne?

En måne – også kalt en satellitt – er et større himmellegeme som går i bane rundt en planet, dvergplanet, komet eller asteroide.

Månens bane rundt jorden er ikke helt sirkulær. Når månen er tettest på jorden (perineum) er den 356 500 kilometer unna, mens det er 406 700 kilometer når den er lengst unna (apogeum).

Hvordan blir en måne dannet?

Hvordan måner blir dannet er i store trekk en gåte, men forskere har flere teorier som varierer alt etter hvilken måne eller måner det er snakk om.

Jupiters fire største måner – de såkalte galileiske månene – ble trolig dannet av den støvskyen som Jupiter egen fødsel etterlot.

Mars, som har to små måner, antas å ha trukket dem til seg fra et nærliggende asteroidebelte, og teorien om vår egen måne er at den har oppstått i sammenstøtet mellom jorden og en planetlignende masse på størrelse med Mars.

Jordens måne

Selv om månen vår ikke har oppstått sammen med jorden, har den gått i bane rundt planeten vår i mange milliarder år.

Ifølge en studie fra det vitenskapelige tidsskriftet Nature viser analyser av månesteiner at jordens måne antagelig er formet for omkring 4,51 milliarder år siden. Det er om lag 50 millioner år etter at solsystemet vårt ble dannet.

Da månen ble dannet, var den mye nærmere jorden enn den er i dag.

Forskere anslår at månen den gangen var 24 210 kilometer fra jorden, mens den i dag er 384 400 kilometer unna.

VIDEO: Se månen vår reise vekk fra jorden

Få et innblikk i hvor tett månen en gang var på jorden.

Når månen flytter seg vekk fra jorden, skyldes det interaksjonen mellom månens tyngdekraft og jordens hav. Dette kalles også for tidevannskraften, og det er samme mekanisme som gir oss tidevann med høyvann og lavvann.

Månens tyngdekraft trekker i jorden, noe som får havene til å forme en såkalt tidevannsbule.

Jordens rotasjon om egen akse betyr at denne bulen går litt foran månen i banen rundt jorden, noe som overfører litt av jordens rotasjonsenergi til månens bane.

Resultatet er at jordens rotasjon bremses, mens månens reise rundt jorden akselereres og banen utvides – helt presist med 3,8 centimeter hvert eneste år.

Tidevannsbulen kan ses som den blå sfæren ut fra jorden.

Sammenhengen mellom jordens rotasjon og månens avstand til planeten innebar at et døgn ved bare var seks timer langt da månen ble til. I dag er et døgn som kjent 24 timer, og om 4,5 milliarder år, når månen er mye lengre unna, vil døgnet være 43 timer.

Teoretisk sett vil månen på et tidspunkt bryte ut av banen rundt jorden. Men ifølge forskere vil stjernen vår, solen, eksplodere før det blir aktuelt.

Halvmåne på sort bakgrunn — © Shutterstock

Fakta om jordens måne

Tilblivelse: Forskere mener at månen vår ble dannet for 4,51 milliarder år siden, da en planetlignende masse kolliderte med jorden.
Oppdaget: Månen er et av de to største himmellegemene på himmelen, og menneskeheten har derfor kjent til den siden forhistorisk tid.
Diameter: Månen har en diameter på 3476 kilometer.
Masse: månens masse er 7349×10^{22 kilo.}
Avstand til månen: Det er i gjennomsnitt 384 400 kilometer fra jordens sentrum til månens sentrum.
Temperatur på månen: Månen har en gjennomsnittstemperatur på -77 °C.
Atmosfære: Atmosfæren på månen er utrolig tynn og betraktes derfor som ikke-eksisterende.
Omløpstid: Det tar månen 27,3 dager å ta en runde rundt jorden.
Omdreiningshastighet: Månen har en gjennomsnittlige omdreiningshastighet på 3679 km/t.
Synodisk periode: Månen har en synodisk periode på 29 dager, 12 timer og 44 minutter. Synodisk periode er den tiden som er mellom to stillinger i forhold til solen, for eksempel fra fullmåne til fullmåne.
Faser: Månen har fire faser – nymåne, tiltakende måne, fullmåne og avtagende måne.

Månen skapte livet på jorden

I takt med at månen flyttet seg vekk fra jorden, ble tidevannskraften svakere.

Den var imidlertid fortsatt sterk nok til å påvirke jordens utvikling, inkludert livets sprang fra havet til landjorda.

Høyvann betydde nemlig at landområder ofte ble oversvømt, og det sendte havdyr på land. Mange døde, men over flere millioner år lærte noen av dem å klare seg, og de første amfibiene og insektene begynte å innta landmassene.

Tidevannskraften betydde også at jordskorpen og lag dypere nede ble holdt i konstant bevegelse, noe som førte til at jordens indre ble enda varmere.

Derfor er en stor del av kjernen fortsatt flytende, og det er forutsetningen for at jorden har et sterkt magnetfelt som beskytter mot skadelig stråling fra verdensrommet.

Månens kanskje største betydning er imidlertid at den har stabilisert jordens helning. Jordens helning varierer mellom 22,1 og 24,5 grader, noe som gir oss stabile årstider.

Uten månen ville helningen variere med mer enn 45 grader, og det ville skape så ekstreme svingninger at tropiske områder ville bli dekket av is.

Det er tvilsomt om mennesket kunne oppstå og utvikle seg under de forholdene.

TILBUD TIL DEG: Se månen vår helt tett på

Det er 384 000 kilometer til månen, men med vår kraftige kikkert kan du komme helt tett på Månens meteorkrater og fjellkjeder.

Du får din egen kikkert og et abonnement på Illustrert Vitenskap for KUN 139 kroner. Du sparer altså 930 kroner. Klikk her og få det gode tilbudet.

Hva består månen av?

Månen består av skorpe, mantel og kjerne – akkurat som jorden.

Kjernen har en liten indre kjerne av solid jern med en temperatur på mellom 1327°C og 1427°C. De høye temperaturene betyr at den indre kjernen er omgitt av en ytre kjerne av smeltet jern.

Rundt kjernen finner vi mantelen. Den er omkring 1000 kilometer tykk og består først og fremst av mineraler som inneholder mye jern og magnesium, for eksempel olivin og pyroksen, som også finnes i jordens mantel.

Forskere mener at månen vår i sine unge dager hadde en mantel av flytende magma som skapte vulkansk aktivitet og sendte lava opp til overflaten.

Vi kan se restene av aktiviteten i de såkalte månehavene. Måne-havene er de store, mørke slettene på månens overflate som kan ses med det blotte øye vet fullmåne. De har fått navnet sitt fordi astronomer feilaktig trodde at de var hav med flytende vann.

Over mantelen finner vi skorpen. Den er omkring 50 kilometer tykk og består av oksygen, silisium, magnesium, jern, kalsium og aluminium. Det er også spor av kalium, titan, thorium, hydrogen og uran.

Månens overflate er dessuten dekket av et fint støvlag som kalles måneregolitt.

Måneregolitt har en kjemisk sammensetning som minner om vulkansk aske, og ifølge de astronautene som har besøkt månen, er det ganske klistret og kan gi litt høyfeberlignende symptomer hvis man puster det inn.

Hvor stor er månen?

Månen har en diameter på 3476 kilometer og en masse på 7,35*10²² kilo.

Til sammenligning har jorden en diameter på 12 742 kilometer og en masse på 5,98*10²⁴ kilo. Månen vår er altså relativt stor i forhold til planeten.

Hvorfor lyser månen?

Månen lyser fordi solen lyser på den. Måner er – akkurat som planeter – svarte legemer som ikke sender ut lys, og derfor kan de bare ses når de opplyses av en stjerne.

Månefaser

Månens synlighet fra jorden kommer an på hvilken fase den er i.

Månen har fire faser:

Nymåne
Tiltakende måne
Fullmåne
Avtagende måne

Ved nymåne er månen plassert mellom jorden og solen. Det betyr at månens mørke side vender mot jorden.

Lysstyrken fra månen er derfor på sitt minimum, og siden den i denne fasen står opp mev soloppgang og går ned ved solnedgang, er det som regel ikke mulig å se den fra jorden med det blotte øye.

Ved tiltakende og avtagende måne kan vi se månen lyse opp i en halvmåneform, mens den ved fullmåne står helt rund og lysende.

Noen ganger i året oppstår det også en såkalt supermåne der fullmånen lyser 16 prosent mer enn vanlig.

Vi får supermåne når månen er tettest på jorden i sin bane rundt oss.

Den tiden det tar månen å gå fra en fase til en annen, kalles den synodiske perioden, og den varer i 29 dager, 12 timer og 44 minutter.

Hvor står månen opp?

Månen står opp langs den østlige horisonten og går ned langs den vestlige. Akkurat hvor på himmelen kommer an på hvor månen går i banen rundt jorden.

Når vi har nymåne, vil månen stå opp og gå ned sammen med solen. Deretter vil månen flytte seg 12 grader mot øst hver dag, noe som i tid svarer til 50 minutter.

Her er et overblikk over hvilken retning månen står opp og går ned på den nordlige halvkulen:

Vinter: Månen står opp i sørøst og går ned i sørvest.
Vår: Månen står opp i øst og går ned i vest.
Sommer: Månen står opp i nordøst og går ned i nordvest
Høst: Månen står opp i øst og går ned i vest.

Måneformørkelser

Måneformørkelser er et fenomen som oppstår når solen, jorden og månen står på rett linje, og månen beveger seg helt eller delvis inn i jordens skygge.

Det finnes ulike typer måneformørkelser alt etter hvordan og hvor mye månen er inne i jordens skygge.

Du kan lære mer om de ulike måneformørkelsene under.

Total måneformørkelse

Ved den totale måneformørkelsen er månen i jordens totale kjegleformede skygge – den såkalte umbraen.

Selv om månen er skjermet for sollys av jorden, kan vi ved total måneformørkelse oppleve fenomenet blodmåne der den vanligvis grålige månen blir farget rød.

Månen framstår som rød på grunn av fenomenet Rayleigh-spredning.

Selv om sollys framstår som hvitt, så består det av ulike farger med varierende bølgelengder. Fiolett og blått lys har for eksempel korte bølgelengder, mens rødt og oransje lys har en lang bølgelengde.

Når sollys rammer molekylene i jordens atmosfære, blir det behandlet ulikt alt etter bølgelengden. Lys med kort bølgelengde blir spredt mye, mens lys med lang bølgelengde bare spres litt.

Det betyr at det bare er det røde og oransje lyset som kan passere atmosfæren og trenge inn i umbraskyggen.

Resultatet er at det røde lyset treffer månen, reflekterer det og gir oss en rød måne.

Hvis jorden ikke hadde hatt en atmosfære, ville månen bare være helt mørk under måneformørkelsen.

Den neste totale måneformørkelsen i Norge kan oppleves 7. september 2025.
16. mai 2022 oppstår det en total måneformørkelse i Europa, men i Norge vil vi bare kunne se den som en delvis måneformørkelse.

Delvis måneformørkelse

En delvis måneformørkelse oppstår når det bare er en del av månen som befinner seg i jordens kjegleformede skygge.

Ved en delvis måneformørkelse vil den delen av månen som er i skyggen, være helt mørk, mens resten vil lyse opp.

Det kan derfor se ut som å noen har tatt en bit av månen under en delvis måneformørkelse.

Den neste delvise måneformørkelsen kan ses i Norge 16. mai 2022.
Samme måneformørkelse vil i andre deler av Europa kunne oppleves som en total måneformørkelse.

Penumbra-måneformørkelse

Under en penumbra-måneformørkelse er ikke månen i jordens totale skygge, umbraen, men i jordens delvise skygge, den såkalte penumbraen.

En penumbra-måneformørkelse er mer diskré enn de andre måneformørkelsene siden månen her bare ser litt mørkere ut enn vanlig.

Den neste penumbra-måneformørkelse kan oppleves i Norge 5. mai 2023.

Hvor langt er det til månen?

Det er i gjennomsnitt 384 400 kilometer til månen. Avstanden er målt fra jordens sentrum til månens sentrum.

Månens bane rundt jorden er ellipseformet, noe som betyr at avstanden fra månen til jorden varierer alt etter hvor den er i sin bane.

Når månen vår er lengst vekke fra jorden, er det 406 700 kilometer mellom de to, og når månen er tettest på jorden, er det 356 500 kilometer.

Månelandinger

juli 1969 klokken 21.17 norsk tid landet de amerikanske astronautene Neil Armstrong og Edwin Eugene «Buzz» Aldrin på månen i landingsfartøyet The Eagle.

Neil Armstrong var den første mann på månen, og fra en sprakende forbindelse sa han de berømte ordene: «Et lite skritt for mennesket, et enormt sprang for menneskeheten.»

Månelandingen var en del av Apollo 11-romferden, som astronauten Michael Collins også deltok i. Han forble imidlertid i bane rundt månen under hele månelandingen, som i alt tok åtte dager, tre timer og 18 minutter.

Siden 1969 har det i alt vært seks bemannede måneferder.

Hvor mange mennesker har vært på månen?

Det har i alt vært tolv mennesker på månen.

De menneskene som har vært på månen, er:

Neil Armstrong: Apollo 11
Buzz Aldrin: Apollo 11
Pete Conrad: Apollo 12
Alan Bean: Apollo 12
Alan Shepard_ Apollo 14
Edgar Mitchell_ Apollo 14
David Scott: Apollo 15
James Irwin: Apollo 15
John Young: Apollo 16
Charles Duke: Apollo 16
Eugene Cerman: Apollo 17
Harrison Schmitt: Apollo 17

Alle måneferder har vært under Nasas Apollo-program.

Her er det et overblikk over måneferdene og når de fant sted:

Apollo 11: 16. juli-24. juli 1969
Apollo 12: 14. november–24. november 1969
Apollo 14: 31. januar–9. februar 1971
Apollo 15: 26. juli–7. august 1971
Apollo 16: 16. april–27. april 1972
Apollo 17: 7. desember–19. desember 1972

Apollo 13 skulle også ha vært på månen, men månelandingen ble avblåst på grunn av en feil i en oksygentank. Mannskapet returnerte derfor til jorden 17. april 1970 etter å ha tatt en tur rundt månen.

Hvor lang tid tar det å reise til månen?

Det tar om lag tre dager å reise til månen med en hastighet på 3280 km/t. For Apollo 11-ferden tok det 51 timer og 49 minutter fra oppskyting til landing på månen.

Artemis er framtidens måneprogram

Det har vært ikke mennesker på månen siden 1972. Men nå vil Nasa igjen sende mennesker, inkludert den første kvinnen og den første ikke-hvite personen, til vår golde måne.

De nye måneferdene skal skje under Artemis-programmet, som begynner med en ubemannet sonde, Artemis I, som skal sende romfartøyet Orion i bane rundt månen.

Planen er at Artemis I sendes av sted i desember 2021.

Artemis II, som er planlagt til september 2023, og skal med astronauter som flyr en tur rundt månen. Og endelig skal Artemis III bringe mennesker ned på bakken i september 2024.

Nasa forventer at utgiftene til Artemis-programmet vil nå 86 milliarder dollar – om lag 800 milliarder kroner – ved utgangen av 2025. Og Artemis-programmet slutter ikke med månelandingen.

På litt lengre sikt skal det bygges en internasjonal romstasjon som går i bane rundt månen vår og fungerer som mellomstasjon for månefarere.

Romstasjonen skal konstrueres i et samarbeid mellom USA, Europa, Japan og Canada. Og når den er på plass, skal det etableres en månebase like ved månens sørpol.

Her skal astronautene kunne oppholde seg i lengre perioder, mens de samler inn materiale, foretar vitenskapelige eksperimenter og utforsker månen med månebiler.

Da vil den første europeeren også sette sin fot på månen.

Hvor mange måner er det i solsystemet?

Det er mer enn 200 måner i solsystemet vårt, og en stor del av dem går i bane rundt planetene.

Så mange måner har planetene i solsystemet vårt:

Merkur har ingen måner.
Venus har ingen måner.
Mars har to måner ved navn Phobos og Deimos.
Jorden har en måne.
Jupiter har 79 måner, inkludert de fire største månene – de galileiske månene – ved navn Io, Europa, Callisto og Ganymedes. Ganymedes er solsystemets største måne og det niende største himmellegemet i solsystemet. De fire månene ble oppdaget i 1610 av den italienske astronomen Galileo Galilei – derav navnet.
Saturn har 82 måner. Saturns største måne er Titan, som er to prosent mindre en Ganymedes og derfor den nest største månen i solsystemet.
Uranus har 27 måner, og de fem største heter Miranda, Ariel, Umbriel, Titania og Oberon.
Neptun har 14 måner, inkludert månen Triton, som er like stor som dvergplaneten Pluto.

Så mange måner har dvergplanetene i solsystemet vårt

Pluto har i alt fem måner: Charon, Styx, Nix, Kerberos og Hydra.
Eris har en måne som heter Dysnomia. Dysnomia er det fjerneste kjente objektet i solsystemet.
Haumea har to måner, Namaka og Hi'iaka.
Makemake har bare en kjent måne. Den har navnet S/2015 (136472) 1, men er best kjent under kjælenavnet MK2.
Ceres er den eneste dvergplaneten i solsystemet som ikke har en måne.

De resterende månene i solsystemet går i bane rundt andre himmellegemer. Asteroiden 243 Ida har for eksempel en måne på bare 1,6 kilometer i diameter ved navn Dactyl.

Månen – Alt du må vite om jordens trofaste følgesvenn