Kom tett på månens kratre og sletter

Jorda ligger ikke i midten av månens bane. Og banen er ikke sirkelformet. I stedet er banen ellipseformet, og jorda ligger et stykke fra midten av ellipsen.

Årsaken til denne skjevheten er at den hastigheten månen beveger seg framover med, ikke er den samme som den hastigheten den faller mot jorda med.

På ett punkt i banen har månen god fart og beveger seg derfor vekk fra jorda. Jordas tyngdekraft trekker imidlertid i den, så den mister fart.

Til slutt er hastigheten så lav at månen faller tilbake mot jorda. På veien får jordas tyngdekraft månen til å akselerere. Når månen runder jorda, har den igjen så god fart at den kan bevege seg vekk fra oss.

Når månen er tettest på jorda i denne månedlige syklusen, tar den omkring 14 prosent mer plass på himmelen enn når den er på det fjerneste punktet i banen. Derfor har du god muligheter for å finstudere overflaten, som er dekket av meteorkratre, fjellkjeder, kløfter og sletter – ved å bruke en vanlig kikkert.

Rett særlig blikket mot kanten av månens opplyste side, der kratre og fjell kaster lange skygger, som får dem til å stå fram ekstra tydelig.

Månen ble født med et brak

4,5 milliarder år. Så gammel er månen. Det er astronomene sikre på, men de vet fortsatt ikke akkurat hvordan jordas trofaste følgesvenn ble født.

De fleste mener at månen ble dannet da et objekt på størrelse med Mars dundret inn i den unge jorda og rev et stort stykke av den.

Men to andre teorier forklarer også hvordan jorda fikk sin måne.

I den ene ble de to klodene dannet samtidig i den såkalte protoplanetariske skiven. I den andre ble månen fanget inn av jordas tyngdekraft.

I kjølvannet av andre verdenskrig utviklet de to supermaktene – USA og Sovjetunionen – teknologi for å kunne sende raketter mot hverandre.

Med tiden oppdaget de to landene at teknologien også kunne få dem ut i verdensrommet.

Maktdemonstrasjonen kulminerte i et kappløp mot månen som Sovjetunionen ledet i flere år, men som USA vant i 1969.

Tilbake til månen

Etter en periode der månen har fått være i fred, har romfartsorganisa­sjonene i de siste årene igjen fått øynene opp for naboen vår.

Og denne gang er ikke USA og Russland alene. I løpet av bare 2020–21 er månen mål for 19 romferder.

I tillegg til land som Kina og Japan er det private firmaer med i kappløpet. Likevel er det amerikanske Nasa som har kommet lengst.

Her arbeider ingeniører i dag for å bygge en base som skal gå i bane rundt månen fra 2020-tallet.