I katastrofefilmen Moonfall slår en ukjent kraft månen ut av bane slik at den raskt nærmer seg jorden. Tidevannskreftene blir så kraftige at de utløser globale naturkatastrofer, og bare en dristig romferd utført av pensjonerte astronauter kan redde oss fra en destruktiv kollisjon.
I virkelighetens verden ville det absolutt ha store konsekvenser hvis månen kom nærmere jorden.
Hvis avstanden ble halvert til 192 000 kilometer, ville månen sett fra jorden få en fire ganger større areal, og netter med månen på himmelen ville dermed oppleves som vesentlig lysere. Det kunne vi nok leve med – i motsetning til følgene av tidevannskreftene.
Flodbølger to ganger i døgnet
Med månens nåværende avstand utløser den en tidevannsbølge på 0,7 meter på åpent hav. Hvis avstanden ble halvert, ville bølgen stige til over 5,5 meter.
To ganger i døgnet ville den skylle over mange lavtliggende øyer og dundre inn i kystområder. Samtidig ville kreftene føre til voldsomme jordskjelv og vulkanutbrudd.
Månen ville også bli påvirket sterkere av tidevannskreftene fra jorden. Og hvis den nærmet seg enda mer, ville den til slutt bli revet i stykker.
Tidevannskrefter fra jorden river månen i stykker
1. Jorden trekker månen skjev
Hvis månen nærmet seg den såkalte Roche-grensen, som ligger 18 470 kilometer fra jorden, ville den gradvis bli mer og mer avlang fordi tidevannskreftene fra jorden ville virke sterkere og sterkere.
2. Månen går i oppløsning
Helt tett på Roche-grensen blir tidevannskreftene til slutt sterkere enn kreftene som holder månen sammen. Månen blir revet i stykker.
3. Fragmentene blir til en ring
De innerste bruddstykkene av månen beveger seg raskere rundt jorden enn de ytterste. Derfor spres månematerialet gradvis slik at det til slutt danner en ring langs Roche-grensen hele veien rundt jorden.
Men månen kommer ikke nærmere jorden; faktisk fjerner den seg med om lag 3,8 centimeter i året.
Først om fem milliarder år, når solen forvandles til en rød kjempestjerne, vil det gå motsatt vei.
Når solen svulmer opp, vil dens ytterste atmosfære komme til å omslutte jorden og månen. Solatmosfæren vil bremse månens bevegelse slik at den mister energi og faller inn mot jorden der den til slutt knuses av tidevannskreftene i 18 470 kilometers høyde.