Hvorfor ser Månen større ut nær horisonten?

Fenomenet er velkjent og er faktisk en av vitenskapens eldste gåter. Allerede Aristoteles og Ptolemaios forsøkte å løse den, men selv i dag er det ikke funnet et alminnelig akseptert svar. Det er ingen fysisk forklaring. Tvert imot er Månen i realiteten litt lenger unna når den står lavt på himmelen. Samtidig gjør lysets brytning at Månen burde se ut som den er et par prosent mindre når den står nær horisonten.

Så forklaringen må altså være psykologisk, og det skorter ikke på teorier. Den enkleste er at Månen ser ”ensom” ut høyt på himmelen, og at vi derfor oppfatter den som liten. I en variant av denne teorien mener Don McGready ved University of Wisconsin at når øyet savner referansepunkter som trær og hus, innstiller det seg på en hvilefokusavstand på et par meter, noe som skulle gjøre den vinkelstørrelsen vi oppfatter på Månen, mindre.

En annen amerikansk forsker, Carl Wenning, påpeker at objekter virker lenger vekk lavt på himmelen enn over hodet vårt (horisonten virker fjernere enn skyer). Så når hjernen tror at en lav måne er langt vekk, blir den ubevisst gjort større for å få tingene til å passe.

Det sies for øvrig at fenomenet forsvinner når man bøyer seg ned og kikker på Månen mellom bena. Prøv det – hvis du kan finne et usjenert sted.

Lær mer om Månen. Les mer om måneformørkelse.