Månen får ganske riktig lys fra Solen, som jo ikke er helt ubetydelig som lyskilde. Selv om Månen langt fra reflekterer alt sollyset den får – den samlede refleksjonsevnen er omkring 10 % – blir det en del igjen. Mer konkret er sollyset imidlertid hele 400 000 ganger så sterkt som månelyset.

Man har sammenlignet Månen som reflektor med en pløyd mark, og det er nok ikke helt fjernt, men selv dette materialet klarer altså ikke å absorbere alt det innkommende lyset.

En mer fysiologisk orientert forklaring på det tilsynelatende sterke månelyset er at menneskets øye har et imponerende stort dynamisk område.

Nattsyn

Hvis øyet skal brukes til å se svakt lys, kan det dels utvide pupillen slik at det rett og slett kommer inn mer lys, dels skifte fra dagsyn til nattsyn.

Sistnevnte mulighet skyldes at øyets netthinne har to typer lysfølsomme nerveceller, kalt henholdsvis tapper og staver. Tappene brukes til dagsyn og kan registrere fargene i lyset. Det kan ikke stavene, men de registrerer til gjengjeld en tusen ganger så stor del av det mottatte lyset.

Det betyr at man opplever lyset fra Månen som forholdsvis kraftig selv om mengden av lys fra Solen rent faktisk er veldig mange ganger større.

Månelys

I virkeligheten er lysmengden ikke særlig stor, og normalt er det faktisk umulig å lese i bare månelys. Det skyldes at øyet bruker tappene når vi skal lese. Fordi månelyset oppfattes av stavene i øyet, vil man ellers oppfatte alle farger i et månebelyst landskap som grå.

Forhåndskunnskapen om fargen på tingene vil imidlertid kompensere en hel del for denne effekten.

Lær mer om Månen. Les mer om måneformørkelse.