Jorden ligger ikke i midten av månens bane. Og banen er ikke sirkelformet, men ellipseformet. Skjevheten skyldes et samspill mellom farten til månen og tyngdekraften til jorden.
På ett punkt i banen har månen god fart og beveger seg derfor vekk fra Jorden. Men jordens tyngdekraft trekker i den så den mister fart.
Til slutt faller månen tilbake mot jorden, og på veien får jordens tyngdekraft månen til å akselerere. Når månen runder jorden, har den igjen så god fart at den beveger seg vekk fra jorden.
Når månen er nærmest jorden i denne månedlige syklusen, tar den omkring 14 prosent mer plass på himmelen enn når den er på det fjerneste punktet.
Derfor har du god mulighet – selv med en vanlig kikkert – til å finstudere månens overflate, som er full av meteorkratre, fjellkjeder, kløfter og sletter.
Følg i astronautenes fotspor
Finn fram kikkerten og se på månens største severdigheter – blant annet den enorme blå lavasletten som Apollo 11 landet på i 1969.
Miniplanet traff månen
En 250 kilometer vid protoplanet rammet månen for fire milliarder år siden. Kratret ble senere fylt av lava, som nå har størknet.
Meteor spredte linjer av støv
For 108 millioner år siden slo en meteor ned og kastet støv ut i lange baner som strekker seg opptil 1500 kilometer fra kratret.
Apollo 11 landet på blå lavaslette
Apollo 11 landet i 1969 i den sørlige delen av et krater. Lavaen her inneholder mye metall, noe som gir den en svakt blålig farge.
GUIDE TIL FENOMENET
SLIK GJØR DU
HVOR OG NÅR?
Gå ut i timene etter midnatt 1. eller 30. august. Månen står lavt på himmelen mot sør eller sørøst. For å se den må du ha fri utsikt til horisonten, for eksempel fra en bakketopp.
SYNLIGHET?
En vanlig kikkert gir et vesentlig klarere bilde av månen enn hvis du bare bruker øynene. Den avslører små detaljer som ellers er usynlige.
Hvis du har et teleskop uten motor, så rett det inn mot månens høyre kant. Deretter kan du følge med mens månen langsomt beveger seg gjennom synsfeltet. Teleskopet avslører enorme mengder detaljer på månens overflate.