Solsystemets sju kjente planeter, i tillegg til jorden, har alle blitt observert av sonder, og astronomer kjenner dem i detalj. Men omkring tyve ganger lenger ute enn Neptun, finnes det kanskje en skjult niende planet som kan forklare avvik i banene til observerte objekter – og hvorfor solsystemet er skrått.
Teorien om Planet 9 eller Planet X har siden 2014 blitt så anerkjent at Nasa hevder at sannsynligheten for planetens eksistens overstiger sannsynligheten for det motsatte.
Nå har den amerikanske teoretiske fysikeren Edward Witten foreslått en både høyteknologisk og enkel metode til å avsløre om planeten faktisk er der.
Hundrevis av romfartøy skal kartlegge solsystemets utkant
Witten, som blant annet har revolusjonert den såkalte superstrengteorien, har utgitt sin fortsatt ikke fagfellevurderte artikkel på den åpne databasen arXiv. Forslaget består i å teppebombe utkanten av solsystemet med små sonder.
Flåten av hundrevis av små sonder skal akselereres opptil 0,1 prosent av lysets hastighet med seil drevet av lasere plassert på jorden.
Forslaget er inspirert av Breakthrough Starshot – et initiativ som vil sende en sonde til vårt nærmeste nabostjernesystem, Alfa Centauri, 4,37 lysår unna.
Se hvordan lasere kan skyte romsonder ut i solsystemet:
Hver sonde er utstyrt med en presis klokke og en radiosender og sender ut på helt nøyaktige klokkeslag et signal som vil ta lengre og lengre tid om å nå jorden etter hvert som sondene farer ut gjennom solsystemet.
På jorden synkroniserer astronomer signalenes avsendingstidspunkt med en atomklokke, og måler når signalene når fram. Ut fra forsinkelsene kan astronomene beregne alle sondenes avstander til jorden og derfra tegne et kart over hvordan flåten reiser gjennom solsystemet over tid.
På veien ut gjennom solsystemets indre blir sondene trukket opp i fart av de kjente planetenes massetiltrekning, noe som fører til ytterligere forsinkelser i signalene i et mønster som astronomene kan forutsi.
Hvis flåten passerer Planet X, vil målinger vise uforutsigbare forsinkelser som ifølge Witten både kan røpe objektets plassering, bane og masse.
Planet X forklarer solsystemets merkverdigheter
I området utenfor Neptuns bane oppfører de fjerneste av de om lag 3000 såkalte trans-neptunske objektene – TNO-er – seg merkeligt. Men alt sammen gir mening hvis man tilsetter en ukjent planet i regnestykket.
Lilla kretsløp
Astronomene kan ikke forklare at for eksempel asteroiden Sednas og lignende TNO-ers kretsløp følger lange elliptiske baner som for Sedna rekker 20 ganger lenger ut enn Pluto. En slik bane er normalt bundet til den planeten som ved et sammenstøt stakk ut objektets kurs. Men objektene er ikke bundet til noen av solsystemets kjente planeter, og den felles retningen har trolig ikke oppstått tilfeldig.
Cyanblått kretsløp
Andre TNO-er – for eksempel objektet 2015 BP519 Caju – har baner som ligger nesten vinkelrett på den flaten solsystemets andre objekter går i bane i. Ifølge astronomenes modeller kan ingen kjent masse ha skapt vinkelen.
Oransje kretsløp
Først når astronomer legger til Planet X til simuleringene, blir de vinkelrette banene stabile. Massetiltrekningen fra Planet X kan også forklare hvorfor den flaten solsystemets planeter går i bane i, er seks grader på skrå i forhold til solens ekvator – et mysterium som i årevis har plaget forskere.
Planet X kan også være et svart hull
Årsakene til at Planet X ikke har blitt observert enda, kan ifølge én teori være at den blir overstrålt av Neptun. I så fall vil ikke planeten kunne ses fra jorden før om 1000 år.
Nylig har astronomer lagt fram en ny teori som lufter mulighetene for at Planet X i virkeligheten er et såkalt «opprinnelig svart hull» – en hypotetisk levning fra universets oppstandelse som blant annet kan forklare fraværet av mørk materie.
Witten anerkjenner at prosjektet ikke nødvendigvis vil finne Planet X, men hvis den gjør det, vil solsystemet ikke bare ha fått en niende planet – vi vil også få en stor del av forklaringen på hvordan solsystemet faktisk henger sammen.