Hvor mange måner har Jupiter?
Jupiter har 79 kjente måner. Det er bare tre måner mindre enn Saturn, som har 82 måner, og som derfor er den planeten i solsystemet som har flest måner.
Det er imidlertid ikke sikkert at Saturn vil holde den plassen i framtiden, for astronomer oppdager stadig vekk nye måner rundt planetene i solsystemet.
Faktisk var Jupiter lenge den planeten i solsystemet som hadde flest måner.
Men høsten 2019 annonserte Den Internasjonale astronomiske union at man hadde oppdaget hele 20 nye måner rundt Saturn, og Jupiter måtte derfor se seg slått – i hvert fall foreløpig.
Jupiter kan ha 600 måner
På sommer 2021 oppdaget en amatørastronom enda en måne rundt Jupiter.
Den nye månen er fortsatt ikke endelig anerkjent av Den internasjonale astronomiske union, men ifølge andre astronomer er bevisene for en 80. måne rundt Jupiter ganske solide.
I tillegg viser forskning fra University of British Columbia i Canada at Jupiter kanskje har flere hundre måner.
De kanadiske astronomene har sett på ulike arkivbilder av Jupiter og kombinert dem på en måte som kan avsløre om mindre måner går i bane rundt planeten.
Med denne metoden fant de 52 legemer som godt kan være små nye måner. Og siden studien bare tok utgangspunkt i en veldig liten del av området rundt Jupiter, estimerer astronomene at Jupiter kan ha svimlende 600 måner.
Det er derfor kanskje bare et spørsmål om tid før Jupiter igjen kan innta plassen som den planeten i solsystemet som har flest måner.
Du kan se et overblikk over Jupiters måner her.
Hva er de galileiske månene?
De galileiske månene er de fire største av Jupiters måner.
De galileiske månene heter
- Ganymedes
- Io
- Europa
- Callisto
Månene kalles de galileiske månene fordi det var den italienske astronomen Galileo Galilei som oppdaget dem vinteren 1610.
Galileo observerte første gang Io, Europa og Callisto 7. januar, og 11. januar fikk han også øye på Ganymedes, som er den største av Jupiters måner og også den største månen i hele solsystemet vårt.
Jupiters måner - de galileiske månene.
De galileiske månene er oppkalt etter elskerne til den greske guden Zevs – men det er ikke Galileos fortjeneste.
Det var den tyske astronomen Simon Marius som ga dem de navnene i Mundus Iovialis. I samme verk hevdet han dessuten at han oppdaget Jupiters måner først. Det er senere slått fast at Galileo var den første som oppdaget de galileiske månene, men bare én dag tidligere.
Galileo var ikke fornøyd med navngivingen og lagde derfor et nummersystem som navnga Jupiters måner:
- Jupiter I (Io)
- Jupiter II (Europa)
- Jupiter III (Ganymedes)
- Jupiter IV (Callisto)
I dag er månene best kjent under sine greske navn, men nummersystemet brukes fortsatt. Det gjelder særlig når astronomer oppdager nye måner rundt Jupiter og skal navngi dem.
De fire galileiske månene er – akkurat som jordens måne – i bundet rotasjon rundt Jupiter. Det betyr at Io, Europa, Ganymedes og Callisto alltid vender den samme siden mot Jupiter.
Her kan du se hvordan Jupiters måner – Io, Europa, Ganymedes og Callisto går i bane rundt Jupiter. Io er nærmest Jupiter, deretter kommer Europa, deretter Ganymedes og til slutt Callisto.
Ganymedes
Ganymedes er solsystemets største måne
Ganymedes er kanskje den av Jupiters måner som kan skryte av flest titler.
Med en diameter på 5268 kilometer er Ganymedes det niende største himmellegemet i solsystemet, og den er også den tyngste månen. Til sammenligning er vår egen måne 3476 kilometer i diameter.
Ganymedes er større enn planeten Merkur og dvergplaneten Pluto. I tillegg viser overflaten til Ganymedes spor etter platetektonikk som vi kjenner fra jorden. Den geologiske aktiviteten har imidlertid foregått for mange år siden.
Ganymedes er også den eneste månen i solsystemet som vi vet har et magnetfelt.
Magnetfeltet ble oppdaget av Nasas Galileo-romsonde i 1996, og i 1998 tok Hubble-teleskopet de første infrarøde bildene av polarlys ved månens poler.
Astronomer mener at magnetfeltet oppstår på grunn av bevegelser i smeltet jern i den indre kjernen eller et lag av flytende saltvann under det islaget som dekker månen.
Ganymedes kan ha flytende vann
Nasa har siden 1970-tallet hatt en formodning om at Ganymedes inneholder flytende vann, og senere har flere beviser styrket mistanken, blant annet oppdagelsen av magnetfeltet på 1990-tallet.
I 2015 viste analyser av bilder fra Hubble-teleskopet at polarlyset på Ganymedes beveger seg på en måte som tyder på at månen inneholder flytende saltvann 160 kilometer under overflaten. Ifølge astronomer kan Ganymedes faktisk inneholde hav med mer saltvann enn det som finnes på hele jorden.
At Ganymedes inneholder flytende vann, kan bety at månen også har liv. Nasa jobber derfor med en sonde som skal finne ut om Ganymedes har et beboelig miljø og kanskje til og med liv.
Sommeren 2023 skal romsonden Jupiter Icy Moons Explorer (JUICE) sendes av sted mot Ganymedes, Callisto og Europa. Den vulkansk aktive månen Io vil ikke få besøk siden de voldsomme forholdene på månen gir dårlige kår for liv.
Hvis alt går etter planen, vil JUICE nå Jupiter i 2031, og høsten 2032 vil sonden gå i bane rundt Ganymedes.
Io
Io er den mest vulkansk aktive månen
Blant alle solsystemets små og store kloder er Jupiters måne Io den suverent mest vulkansk aktive.
Den gulaktige galileiske månen har hundrevis av sprudlende vulkaner, og noen av utbruddene er så kraftige at det vulkanske materialet blir skutt mer enn 400 kilometer ut i verdensrommet.
Det er ulike svovelforbindelser fra Ios vulkanske aktivitet som gir den et fargerikt mønster av gult, rødt, hvitt og svart.
Hele Ios overflate dekkes av ny lava i løpet av en million år, så månen har fått ny overflate flere tusen ganger.
Tre typer utbrudd gjør Io til et helvete
De hundrevis av utbruddene på Io kan deles inn i tre kategorier med ulik styrke og varighet.
Eksplosive utbrudd
De plutselige utbruddene gir en kilometerhøy fontene av lava som varer i uker eller måneder.
Strømmende utbrudd
Utbruddene varer i årevis og sprer lava over tusenvis av kvadratkilometer.
Små utbrudd
De relativt små utbruddene oppstår i gamle vulkankrater, der de danner sjøer av lava.
Jupiters tyngdekraft gjør Io glovarm
Vulkanismen stammer fra en voldsom varmeutvikling i Ios indre som skyldes at Jupiter hele tiden river og sliter i den.
Io er den innerste av Jupiters fire store måner, og banen bestemmes av to andre måner, Europa og Ganymedes. De holder Io i en avlang bane slik at tyngdekraften fra Jupiter hele tiden påvirker månen ulikt.
Derfor endrer Io hele tiden form, og friksjonsmotstanden i månens indre skaper en ekstrem varme.
Forskning viser at varmen særlig avsettes i et lag rett under Ios skorpe. Her blir steinen flytende, og trykket stiger. Den minste sprekk får derfor lava til å velte opp fra undergrunnen.
Europa
Europa gir håp om liv
Europa er den minste av de galileiske månene, og sett utenfra er ikke Europa særlig innbydende.
Europa, som er på størrelse med vår egen måne, har en gold og isdekket overflate og virker ikke som en lovende kandidat i jakten på liv.
Men en rekke oppdagelser har gjort Europa mer og mer interessant.
Europas lyse overflate skyldes det laget av is som dekker månen.
For 40 år siden fløy sonden Voyager 2 forbi Europa og tok bilder som gjorde astronomene nysgjerrige. Bildene viste at isen hadde lange revner og sprekker, men overraskende nok nesten ingen krater etter meteornedslag.
Forklaringen må være at det er en slags geologisk aktivitet på Europa som visker ut kratrene med tiden.
Senere bilder fra Galileo-sonden styrket på 1990-tallet teorien om at det under isen kunne finnes et hav av flytende vann som påvirkes av Jupiters tyngdekraft slik at det buler opp og får isen til å sprekke. Og i 2012 fant Hubble-teleskopet de første sporene av geysirer som skjøt vann opp gjennom isen.
Jupiter trekker vann ut av Europas skjulte hav
Tyngdepåvirkning fra Jupiter bryter isen på månen Europa. Resultatet er geysirer av damp som skyter ut fra et flytende hav under isdekket.
Jupiter skaper revner i isen
Tyngdekraften fra Jupiter får isen på Europa til å krakelere.
Vann trekker opp i sprekkene
Vann fra Europas hav trenger opp mot isdekkets overflate.
Geysirer skyter ut fontener av damp i atmosfæren
Noen steder finner vannet veien gjennom isen og skytes opp som damp fra overflaten. I 2019 målte forskerne for første gang vanndamp.
Tegn på vanndamp i atmosfæren
Høsten 2019 klarte astronomer fra Nasa å bevise at geysirene – og dermed også det flytende havet – virkelig finnes på Europa.
Med Keck-teleskopet på Hawaii har forskerne foretatt presise målinger av infrarødt lys fra Europa.
Ved hjelp av såkalt spektrometri kunne de se fingeravtrykkene av de stoffene som finnes i Europas tynne atmosfære, og her fant de sikre tegn på vanndamp.
Når vannmolekyler interagerer med solens stråling, sender ut de spesielle frekvensene av infrarødt lys, og det gjør det mulig å oppdage dem.
Forskernes beregninger var uhyre vanskelige fordi observasjonene ble foretatt fra jordens overflate.
Det betyr at lyset ikke bare har passert Europas atmosfære, men også jordens, som er full av vanndamp, og de sporene måtte «trekkes fra» for å få et rent bilde av vanndampen på Europa.
Stammer vannet fra det underliggende havet, noe som er sannsynlig, eksisterer det også en transportvei mellom overflate og hav, noe som betyr at ingrediensene til liv, som for eksempel oksygen, organiske molekyler og næringssalter, kan finne sammen.
To sonder på vei til Europa
Om Europa har eller kan inneholde liv, får vi kanskje vite mer om i løpet av de kommende årene.
I 2023 sender Nasa romsonden JUICE av sted mot Ganymedes, Europa og Callisto. Etter en reise på sju år trenger JUICE tre år på å observere de tre galileiske månene, som alle har antatte hav under isen.
Prosjektet er ikke bare rettet mot å avdekke livsbetingelser, men skal også skaffe generell kunnskap om hvordan månene har oppstått og utviklet seg.
Nasa konsentrerer seg utelukkende om Europa når de i 2024 sender av sted fartøyet Europa Clipper.
Sonden skal etter nesten seks års reise kartlegge det meste av Europa og undersøke om betingelsene for liv er til stede.
Callisto
Callisto er den tredje største månen i solsystemet
Med 4821 kilometer i diameter er Callisto den tredje største månen i solsystemet og den nest største av Jupiters måner.
Callisto er den av de galileiske månene som er lengst fra Jupiter, og derfor er den ikke en del av den såkalte baneresonansen som finnes mellom Jupiter og de tre andre galileiske månene, Ganymedes, Io og Europa.
Det betyr at Callisto heller ikke opplever den samme varmeutviklingen som skyldes at Jupiters tyngdekraft skaper indre friksjon.
Den brune fargen på Callisto skyldes antagelig at materiale fra meteorer har farget isen på overflaten av månen.
Callisto er dekket av krater
Callistos overflate har – i motsetning til Ganymedes – ingen tegn til geologisk aktivitet, og landskapet på Callisto er derfor bare skapt av kollisjoner. Faktisk er Callisto den månen i solsystemet som har flest nedslagskrater.
De fleste kratrene på Callisto framstår utvisket siden månens islag over millioner av år har visket ut konturene.
Det største krateret på Callisto har fått navnet Valhalla. Valhalla måler nesten 4000 kilometer i diameter og er den største kjente kraterstrukturen i solsystemet.
Det nest største krateret på Callisto kalles Asgard, og det måler 1700 kilometer i diameter.
Callisto har spesiell kraterformasjon
I 1979 tok romsonden Voyager 1 et bilde av en rekke helt like krater på Callisto.
Gipul Catena-krateret (bildet) er enestående på Callisto, men andre lignende kraterformasjoner er også oppdaget på andre av Jupiters måner. Ganymedes har for eksempel Enki Catena-krateret som også framstår med nedslag i en rett linje.
Kratrene ble kalt Gipul Catena, og astronomer mener at de er forårsaket av en komet som er revet i stykker av tidevannskreftene før nedslag.
Teorien er basert på observasjoner av kometen Shoemaker-Levy 9, som ble oppdaget i 1993, og som ble revet fra hverandre av tidevannskreftene fra Jupiter.
Her er det et utsnitt av de 21 bruddstykkene av kometen Shoemaker-Levy 9 som den amerikanske geologen Eugene Shoemaker oppdaget sammen med sin kone og astronomen David Levy i 1993.
Akkurat som med Ganymedes og Europa har forskere en formodning om at Callisto kan ha et flytende hav under et flere kilometer tykt lag av is.
Derfor skal romsonden JUICE undersøke Callisto når den besøker de galileiske månene en gang på 2030-tallet.