Nå får kontinentene endelig korrekt størrelse

På 1500-tallet revolusjonerte kartografen Gerardus Mercator navigasjonskunsten ved å omdanne den runde kloden til et firkantet kart. Der var imidlertid ett problem: Metoden ga kontinentene feil innbyrdes størrelse. Det har forskere nå rettet opp med et helt nytt verdenskart.

b. jenny / monash university

Mercator gjorde den runde kloden til et flatt rektangel på sine kart.

Metoden gjorde at kompassretningene alltid er rette linjer – men den innebar også at landmassene ikke fikk det riktige arealet i forhold til hverandre. Nå har et amerikansk-australsk forskerteam skapt et nytt verdenskart som de kaller «Equal Earth», som gir kontinenter korrekt innbyrdes størrelse.

Forskerne kaller det pseudosylindrisk kartprojeksjon.

På «Equal Earth» har landmasser korrekt innbyrdes størrelse.

© b. jenny / monash university

Forskernes nye kart bygger fortsatt på Mercators forarbeid. Kartet hans var en stor forbedring i forhold til tidligere kart på 1500-tallet, som var umulige å navigere etter. For sjøfolk betød det store omveier, lange reisetider og noen ganger havari.

Men Mercators vei til det nyttige verdenskartet var komplisert og vanskelig.

Områder som Canada, Russland og Grønland – men også Norge, Sverige og Finland – fremstår mye mindre med den nye karttypen enn på det velkjente Mercator-kartet.

På kant med kirken

I 1543 får den polske astronomen Nicolaus Copernicus utgitt sin bok «Om himmelsirklenes omdreininger». Den slår en gang for alle fast at kloden vår er rund. Men bare 26 år senere gjør kartografen Gerhardus Mercator jorden flat igjen.

Mercator ble født i 1512 i byen Rupelmonde i det som i dag er den flamske delen av Belgia. Familien hans var velstående, og Mercator ble blant annet utdannet ved det anerkjente universitet i Leuven, men falt i unåde i det konservative akademiske miljøet.

Den unge studenten hadde problemer med å få den katolske kirkens tradisjonelle verdensbilde til å stemme overens med oppdagelser, erkjennelser og resultater som moderne vitenskapsmenn publiserte på begynnelsen av 1500-tallet. Dermed måtte han gi opp drømmen om en akademisk karriere.

I stedet kastet den driftige flamlenderen seg over den moderne trykketeknikken kobberstikk: Et motiv risses inn i en kobberplate, som deretter kan brukes til å trykke motivet på papir. Talentet for presisjonsarbeid benyttet han også til å bygge vitenskapelige instrumenter. I 1535 laget han sammen med den kjente matematikeren, kartografen og instrumentmakeren Gemma Frisius en stjerneglobus.

Mercators globuser var kledd med trykte kart. 22 av dem har overlevd til i dag.

Verksted masse­produserte globuser

Tidlig på 1500-tallet var globuser særdeles kostbare. En fingernem kartograf måtte gravere kystlinjer, elver, fjellkjeder og så videre inn i halvkuler av tre eller forgylt bronse, og så sette dem sammen til en kule. I 1541 kom Mercator med en enklere metode.

Først satte han sammen to pappmasjéhalvkuler som var laget over en kjerne av tre. Deretter trykte han tolv kart – bredest ved ekvator og spissere mot polene – som han kledde kulen med. Selve polområdene dekket han med to runde kart.

Mercators globuser ble svært populære, og verkstedet hans produserte sannsynligvis flere hundre eksemplarer av dem.

Mercators bidrag var å gravere himmellegemene på kobber-kulen. Det var trolig dette oppdraget som vekket interessen for kartografi.

I årene som fulgte var kobberstikk fortsatt Mercators hovedgeskjeft, men han begynte også selv å tegne kart. På denne tiden benyttet de fleste kartografer andres notater som utgangspunkt for sine egne kart, og måten å gjengi jordens runde flater på hadde vært den samme i flere hundre år.

Antikkens kart holdt stand

1500-tallets kartografi var basert på arbeidet den greske matematikeren, astronomen og geografen Klaudios Ptolemaios gjorde 1400 år tidligere.
Ptolemaios var klar over at jorden er rund, men han var aldri på oppdagelsesreiser, og kjente i likhet med de fleste av antikkens borgere, stort sett bare verden rundt Middelhavet.

Rundt år 150 skrev han verket Geographia, der han for første gang deler inn jorden i lengde- og breddegrader. I boken plasserer han en rekke lokaliteters posisjon i koordinatsystemet og angir dessuten flere metoder til å gjengi den runde jorden på et flatt kart.

Sett med våre dagers øyer er kartene grovt fortegnet, men det skyldes i større grad Ptolemaios’ manglende kunnskap om jordens størrelse og landmasser enn feil i hans kartografiske metode. I århundrer tegnet kartografer videre på Ptolemaios’ kart, og forbedret dem løpende med nye oppdagelser og mer nøyaktige oppmålinger. Men grunnstammen i verdens kartsamling var stadig basert på hans projeksjonsmetoder.

Luther sendte Mercator i fengsel

Mercator mente imidlertid at det var på tide med fundamentale fornyelser – såvel religiøse som kartografiske. Den første fikk ham til å slutte seg til Luthers protestantiske bevegelse, noe som i 1544 førte til en dom for kjetteri.

Etter sju måneder i fengsel ble han løslatt, og noen år senere flyttet han til Duisburg i dagens Tyskland – trolig for å unngå ytterligere religiøs forfølgelse. Her slo han seg ned som kartograf og hadde stor suksess. Gerhardus Mercator produserte en rekke nye, nøyaktige kart, og begynte etter kort tid å undervise ved byens universitet.

Gerardus Mercator levde mellom 1512 og 1594, og arbeidet hans skulle på sikt komme til å revolusjonere navigasjonen på de syv hav.

© AKG Images/Ritzau Scanpix

I 1569 ble han til og med utnevnt til hoff-kartograf for den mektige lokale hertugen Vilhelm den rike av Jülich-Kleve-Berg. Mens Mercator satt hjemme og tegnet sine kart, nådde eventyrlystne sjøreisende stadig lenger ut i verdens avkroker.

De brakte ikke bare med seg hjem eksotiske varer, men også ny kunnskap om klodens geografi. Skipenes sjøkart var fremdeles basert på Klaudios Ptolemaios’ eldgamle metoder, og Mercator ville gi sjøfolk et helt nytt verdenskart som var lettere å navigere etter.

Verden måtte være firkantet

Siden oldtiden hadde kartografer delt inn jordkloden i øst-vest-gående breddesirkler og nord-sør-gående lengdesirkler. Avstanden mellom breddesirklene er den samme fra ekvator til polene. Lengdesirklene, derimot, møtes ved polen, brer seg mot ekvator og samler seg ved motsatt pol.

Når kartografer laget todimensjonale kart, gjenga de alltid lengde- og breddesirkler som kurver, og på disse kartene var det vanskelig for skipenes navigatører å stikke ut en kurs. Derfor ga Mercator seg selv en oppgave. Han ville finne opp en kartprojeksjon der både bredde- og lengdesirkler er rette linjer, og som forvrenger landmassenes form så lite som mulig. På et slikt kart ville navigatører lett kunne tegne inn en kompasskurs med en linjal.

I 1569 presenterte Mercators kartografiske verksted det revolusjonerende verdenskartet med navnet Nova et aucta orbis terrae descriptio ad usum navigantium emendate accomodata – Ny og forbedret gjengivelse av verden tilpasset korrekt navigasjon.

Mercator skar jorden i skiver

1 / 3

undefined

123
© Claus Lunau

For å hjelpe sjøfartens navigatører bestemte Mercator seg for å lage et kart der kompassretninger alltid er rette linjer. Ideen er enkel, men genial.

Utfordringen Mercator ga seg selv var å finne en ny kartprojeksjon, der både lengde- og breddesirkler er rette, henholdsvis vertikale og horisontale linjer. Hans revolusjonerende verdenskart var ferdig i 1569, men sjøfolk var ikke klar til å ta det i bruk. Navigatørene innså ikke Mercator-kartenes verdi før på 1700-tallet.

Da fikk de nemlig et presist ur som kunne hjelpe dem å bestemme hvilken lengdegrad de befant seg på, og de fikk kjennskap til forskjellen på geografisk og magnetisk nord. Svakheten ved Mercators projeksjon er at avstandene ikke stemmer.

Nær polene er forvrengningen voldsom, og over 70 grader sørlig/nordlig bredde er kartet i praksis ubrukelig. Men det er bare noen få prosent av jordens areal som ligger der og skipstrafikken i polarområdene er minimal, så til tross for dette problemet brukes projeksjonen hans ofte til sjøkart den dag i dag.

Matematikken bak er kompleks

Hvordan Mercator kom frem til kartprojeksjonen sin, vet ingen.

Den bakenforliggende matematikken er innviklet, men ideen er enkel: Først strekkes avstanden mellom lengde sirklene ut, slik at de ikke lenger møtes ved polene, men i stedet blir parallelle linjer med samme avstand.

Det medfører at landmasser, innsjøer og verdenshav blir bredere – jo lenger vekk fra ekvator, dess mer må de strekkes i bredden for å gjøre lengdesirklene parallelle. For å motvirke denne forvrengningen av den virkelige formen økes avstanden mellom breddesirklene deretter tilsvarende.

Jo lenger vekk fra ekvator, dess mer må avstanden strekkes ut. Resultatet er et verdenskart der landmassene ikke har det korrekte arealet i forhold til hverandre, men der kompassretningene alltid er rette linjer. Mercator hadde dermed gjort den runde kloden til et flatt rektangel.

Forstå hva som er galt med Mercator-kartet – med en badeball.

Ny klokke gjorde kartet populært

Det geniale kartet burde ha vært enhver navigatørs drøm, men Mercator var for langt forut for sin tid.

Sjømenn var et overtroisk folkeferd med bestemte meninger. De var vant til å navigere etter stjernene, og brukte
primitive navigasjonsinstrumenter som for eksempel astrolabiet – sekstantens forgjenger. Ingen turde bevege seg rundt på verdenshavene ut fra et kart tegnet av en universitetslærer som aldri selv hadde vært til sjøs.

Dessuten hadde sjøfolkene ingen metode til å fastslå hvilken lengdegrad de befant seg på, og uten den opplysningen var Mercators kart like ubrukelig som alle andre sjøkart.Mercator foreslo selv bruken av transportable klokker for å beregne lengdegrader, men 1500-tallets klokker var ikke presise nok.

Først da den britiske urmakeren John Harrison 150 år senere fant opp et svært nøyaktig og robust skipsur, kunne sjøfartens navigatører bestemme skipenes eksakte posisjon. Denne oppfinnelsen gjorde Mercators kartprojeksjon svært populær. Den berømte oppdagelsesreisende James Cook benyttet for eksempel Harrisons ur og Mercators kart på sine tre store vitenskapelige sjøreiser, og selv i dag er den snart 500 år gamle projeksjonsformen den mest utbredte til sjøkart.

Først da urmakeren Harrison fant opp en svært nøyaktig klokke, tok sjøfolk Mercators kart til seg – blant dem den berømte britiske oppdagelsesreisende James Cook. Øverst t.v. ses Harrisons H1-skipsur fra 1735 og i bakgrunnen Cooks Mercator-kart fra 1778.

© Mary Evans / Ritzau scanpix

Kartsamling var det første atlaset

Etter utgivelsen av det revolusjonerende verdenskartet viet Mercator seg til arbeidet med et gigantisk prosjekt. Han ville samle kunnskap om verdens skapelse, historie, geografi og politikk i ett storverk, og begynte det enorme arbeidet med å fremstille kobberplatene som skulle brukes til trykking av kartene i verket.

I 1585 ga han ut de første kartene, fire år senere kom nok en serie, og i 1595 kom kartsamlingen ut med tittelen Atlas Cosmographicae. Mercator var dermed den første til å kalle en kartsamling for «atlas». Dessverre rakk ikke Gerhardus Mercator selv å se det ferdige atlaset.

Arbeidet med kartene hadde vært utmattende, og kartografen hadde etter hvert blitt en gammel mann. Han døde i desember 1594, 82 år gammel, og hans sønn, Rumoldus, sto for utgivelsen av Atlas Cosmographicae. Det store atlaset kom ut i en rekke opptrykk etter Mercators død, og i dag huskes han som en av kartografiens største mestere.

Les også:

sun distance
Vitenskapshistorie

Hvordan ble avstanden til Solen målt i antikken?

2 minutter
venus and the sun
Solformørkelse

Hvorfor er venuspassasjene så sjeldne?

0 minutter
halvmåne juni
Månen

Halvmåne avslører detaljer i 3D

0 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!