Beregninger har vist at jordkloden i sin spede barndom for ca. 4,5 milliarder år siden var rundt tusen grader varm. Sammen med varmen fra nedbryting av radioaktive grunnstoffer fikk dette jordens bestanddeler til å smelte.
Jern og en rekke andre grunnstoffer sank ned til jordens sentrum, der jernet langsomt størknet til den sentrale kjernen. Lettere grunnstoffer som silisium, oksygen, aluminium, kalsium og magnesium ble igjen i mantelen og skorpen.
Da jernet søkte mot jordens sentrum, ble det frigitt energi til oppsmelting. Den opprinnelige varmen fra denne prosessen har ikke helt forlatt kjernens ytre deler, derfor er den ytre kjernen fremdeles flytende.
Utenfor den ytre kjernen ligger mantelen, som deles inn i en nedre og en øvre del. Grensen mellom mantel og kjerne kalles Gutenbergs diskontinuitet. Den nedre delen av mantelen består av silikater, en gruppe mineraler som inneholder varierende mengder silisium.
Grunnen til at mantelen er bygd opp i to lag, er trolig at forskjellige mineraler er stabile under de ulike trykk- og temperaturforholdene som dominerer i hvert av de to lagene.
Mantelen er fast, men ikke fastere enn at det forekommer såkalt konveksjon, det vil si at varmen fra de nedre delene bringes opp mot jordens overflate.
Den ytre delen av mantelen er delvis smeltet og kalles astenosfæren. Det er på den jordens kontinenter flyter. Kontinentene er innleiret i klodens ytterste, stive skall, kalt litosfæren, som er satt sammen av skorpen og den aller ytterste delen av mantelen.