Shutterstock

Gigantisk romorkan sendte elektronregn ned over jorden

Orkanen over den magnetiske nordpolen var 1000 kilometer i diameter og er den første som er observert i verdensrommet. Forskere håper at den kan gi ny kunnskap om flere atmosfæriske fenomener.

Sensommeren 2014 skjedde det noe mystisk over Arktis som forskerne først nå har forstått. Ved å analysere satellittobservasjoner har kinesiske forskere oppdaget at en enestående «romorkan» utviklet seg høyt i atmosfæren vår.

I stedet for de enorme regnmengdene vi kjenner fra tradisjonelle orkaner, sendte romorkanen et regn av elektroner ned over oss.

En plasmavirvel på 1000 kilometer i diameter

Observasjonene viste en gigantisk virvel av plasma over den magnetiske nordpolen. Sentrum i virvelen minnet om det stille øyet i en virkelig orkan, for her var det nesten ingen bevegelse i plasmaet.

Romorkanen hadde også mange armer som strakte seg ut fra sentrum, og den roterte rundt sin egen akse – akkurat som en vanlig orkan.

plasma, orkan, nordlys, nordpol

Romorkanens 1000 kilometer brede spiral av plasma oppsto over jordens magnetiske nordpol.

© Qing-He Zhang, Shandong University

3D-simulering bekreftet observasjonene

For å bekrefte at en romorkan faktisk kunne oppstå, simulerte forskerne den i en 3D-modell med svært høy oppløsning. Og modellen bekreftet observasjonene.

Forskere har lenge hatt teorier om at slike plasmastormer kunne forekomme, men dette er første gang fenomenet blir dokumentert.

Ifølge forskerne kan slike plasmaorkaner være et universelt fenomen som vi først har observert nå. De kan også forekomme høyt i atmosfæren på andre planeter i solsystemet.

Krever enorme mengder energi

Tropiske orkaner oppstår etter en kolossal oppvarming av havene. De drives av store mengder energi.

Det samme mener forskerne må være tilfellet her. Solvinden må overføre gigantiske mengder energi til jordens øvre atmosfære, noe som får plasmavirvelen til å dannes.

Forskerne mener at den energioverføringen kanskje kan hjelpe med å forklare flere værfenomener, for eksempel satellittmotstand – som trekker satellitter ned i lavere baner – og høyfrekvente forstyrrelser i atmosfæren.