Fritt fall fra rommet

Høydemåleren viser 21 818 meter. Felix Baumgartner åpner luken i den lille romkapselen. Han går ut på en liten avsats og holder seg fast i rekkverket på begge sider av luken.

Kloden brer den lysende blå hvelvingen ut mot horisonten under ham. Som basehopper har han styrtet seg ut fra høye hus og bratte fjell. Men nå står han ved universets grense og forbereder seg på fritt fall mot jorden.

”Our prayers are with you, buddy!” spraker det fra kontrollsenteret. Felix knekker litt i knærne og slipper taket i rekkverket idet han hopper ut med bena først.

Nesten straks slår han kollbøtte slik at han får hodet først, før han så strekker bena ut og presser armene inn til kroppen. Som en tegneserie­helt farer han som en pil gjennom den tynne luften.

Verdens første supersoniske menneske

Spranget er den første prøven på om Felix' kropp og utstyr er klar til fritt fall i verdensrommet. Det endelige målet ligger 14 kilometer høyere opp i stratosfæren, ved drøyt 36 kilometer.

Ambisjonen er å gjøre Felix Baumgartner til verdens første supersoniske menneske – den første som bryter lydmuren i fritt fall – og samtidig sette nye rekorder for høyeste ballongferd, hopp fra størst høyde og lengst fritt fall.

Verken i dette testhoppet eller det neste fra 29 kilometers høyde vil Felix starte høyt nok til å nå lydhastigheten. Han må opp i over 36 kilometers høyde for å samle nok fart, noe som er forklaringen på at dette er noe ingen før har gjort. Ingen hopp har startet høyere enn 31 kilometer. Men ellers foregår alt akkurat slik det skal i selve rekordforsøket.

Felix ­Baumgartners romferd er sponset av energi­drikkonsernet Red Bull, og ferden kalles da også for ”Red Bull Stratos”. Men selv om PR-gevinsten er tydelig for et firma som markedsfører seg som leverandør av adrenalinkikk, eksisterer det også et større – eller rettere sagt edlere – formål med galskapen.

Etter 14 sekunder eksploderer kroppen

Rekordforsøket skal bidra til at romferder blir tryggere i fremtiden. Stratosfæren, som er atmosfærens andre lag, begynner cirka 10 000 meter over bakken og representerer et ekstremt fiendtlig miljø.

Temperaturen ligger langt under null, solstrålene skjærer ufiltrert gjennom tynn luft, og den ultrafiolette strålingen er over 100 000 ganger sterkere enn ved jordoverflaten. Atmosfæretrykket ligger nær null.

Trykket beskriver hvilken vekt atmosfærens luftmasse legger på oss. Og oppe i stratosfæren har selvsagt ikke Baumgartner så mye luft over seg som han ville hatt på landjorden. Når trykket faller, betyr det det samme som at antallet molekyler også avtar – og det gjelder også oksygenmolekylene, noe som betyr at oksygeninnholdet også nærmer seg null.

Uten romdrakt er menneskroppen fortapt i slik høyde. Etter 14 sekunder vil den eksplodere som når man åpner en ristet flaske brus fordi blodet utvider seg som følge av det lave trykket.

Derfor er det med livet som innsats at Baumgartner henter inn data om kroppens reaksjoner, data som kan brukes i utviklingen av nye romdrakter og fallskjermer.

En legende deltar fra sidelinjen

Dagens prøvehopp begynte – i likhet med det endelige rekordforsøket – i den golde og hete ørkenen ved Roswell, New Mexico. Stemningen rundt Red Bulls kontrollsenter hadde vært hektisk fra morgenen av.

Endelig var været perfekt: klart og vindstille. I hele fem år hadde de omkring hundre ekspertene på luftfart, romteknologi og medisin – mange av dem tid-ligere NASA-ansatte – arbeidet seg frem mot dette øyeblikket.

Mens den glødende ørkensolen steg langsomt over horisonten, pumpet hjelpemannskapet helium inn i ballongen til den var blitt stor som et ruvende høyhus. De monterte romkapselen på en kranbil og festet den til ballongen mens Felix fikk på seg romdrakten. Stående ble han løftet opp med en lift, og deretter krabbet han inn gjennom luken.

Endelig klokken 08.10 ble ballongen og kapselen sluppet løs. Et øyeblikk svingte kapselen ukontrollert fra side til side før den fant sin plass under ballongen og ble trukket oppover. Ikke lenge etter hang den som en hvit liten prikk mellom kumulusskyene på vei videre opp mot stratosfæren.

”We are on our way, Felix! How about that?!” lød en hes mannsstemme i hjørnet av kontrollstasjonen da Felix lettet. Stemmen tilhørte den 83-årige Joe Kittinger – den eneste som virkelig vet hvordan det føles å tordne gjennom atmosfæren som et menneskelig prosjektil.

Da han var testpilot i U.S. Air Force i 1960, hoppet han selv fra 31 kilometers høyde og fikk en hastighet på 988 km/t. Trass i flere forsøk har ennå ingen slått Kittingers rekord, så romfartslegenden bidrar med uunnværlig viten.

Sjokkbølger kan flå drakten i stykker

Romdrakten som Felix Baumgartner hopper i, representerer det ypperste innen romutstyr, og gir vern mot både temperaturfall og trykkutslag. Men selv om alle elementer er testet og utprøvd igjen og igjen, er det likevel én situasjon som det ikke lar seg gjøre å simulere: selve fallet gjennom lydmuren.

Overlydssmellet er den store, ukjente faktoren i høydeforsøket, og øyeblikket Felix Baumgartner frykter når han hopper ut fra 36 kilometers høyde. Etter 30 sekunder vil han trolig treffe lydmuren med en hastighet på snaue 1125 km/t.

For vitenskapsfolkene står spørsmålene i kø: Hva skjer med en menneskekropp når den flyr raskere enn lyden? Kan den klare å unngå å gå i spinn? Gir en romdrakt tilstrekkelig beskyttelse? Er det mulig å få GPS-utstyr til å virke ved supersonisk hastighet? Og kan en bremsefallskjerm stabilisere hopperen?

Ingen kjenner svarene. Ingen vil kjenne dem heller før Felix Baumgartner er ferdig med rekordforsøket. Helt konkret gjelder bekymringen hva som skjer når en del av kroppen befinner seg i supersonisk hastighet, mens en annen del ennå ikke har brutt gjennom lydmuren.

Begynner eksempelvis overkroppen å svinge, vil gravitasjonen tvinge blodet ut i armer og ben, og Felix Baumgartner risikerer å miste bevisstheten fordi hjernen ikke får nok oksygen. En annen risiko er sjokkbølgene. De kan støte sammen og skape en reaksjon som minner om en eksplosjon. Og kanskje flerre opp hele romdrakten.

Hendene frøs til is

Bekymringene om lydmuren får vente. Dagens testhopp fra 21 km skulle vise om Felix Baumgartner i det hele tatt kom levende fra møtet med stratosfæren. Klokken 09.50, etter én time og 40 minutter, landet østerrikeren med fallskjerm ute i ørkenen. Alle var lettet. Felix var uskadet – i hvert fall nesten.

Hendene hans frøs nesten til is under fallet da han passerte et område med 68 minusgrader. Han mistet følelsen i dem, men etter landing kom den til-bake. For øvrig har utstyret virket som det skulle.

Fem års innsats har båret frukter. Felix klarte å holde kroppen stabil i en fart av 587 km/t i løpet av et tre minutter og 33 sekunder langt fritt fall, før fallskjermen foldet seg ut i 2405 meters høyde. Det lover riktig bra for rekordforsøket senere i år.