Under den tilsynelatende fredelige jordskorpen som vi lever på, utfolder enorme krefter seg.
De flytter på de tektoniske platene som både kontinentene og havbunnen ligger på. Særlig langs plategrensene merkes kreftene. Her fins en stor del av jordens mange vulkaner, og her utløses ofte voldsomme jordskjelv.
Krefter fra jordens indre
Forskjellige prosesser står for både dannelsen av fjell, dyprennene i havene og den voldsomme vulkanske aktiviteten som vi finner i store deler av verden. Alle prosessene har sitt opphav i de voldsomme kreftene som prøver å slippe ut av jordens indre.
Kontinenter kan rives fra hverandre
Platene avgrenses av såkalt dynamiske plategrenser.
Det fins tre typer dynamiske grenser: konstruktive, der nytt materiale tilføres jordskorpen, destruktive, der gammelt materiale fjernes eller deformeres, samt transforme plategrenser, der platene beveger seg mot hverandre sidelengs.
I tillegg fins det passive grenser, der en uendret tilstand opprettholdes.
Når kontinenter kolliderer, kan det oppstå vulkanisme, slik vi for eksempel ser det i Andes. Fjellene har oppstått der en havplate og en kontinentalplate møtes.
Kollisjon mellom hav og kontinent
Ved en kollisjon mellom en plate bestående av havskorpe og en bestående av kontinentskorpe, vil havplaten bevege seg innunder kontinentalplaten. Oppsmeltingen av havplaten fører til vulkanisme, som vi blant annet kan se i de søramerikanske Andesfjellene.
Kontinent-kollisjon
Der kontinentene møtes, dannes det fjellkjeder. Himalaya- fjellkjeden er skapt ved at den indiske kontinentalplaten har beveget seg nordover og kollidert med den asiatiske platen. Siden materialet kontinentene består av er lettere enn mantelmaterialet som ligger under, blir det foldet sammen i et fjellmassiv.
Hotspot-områder
Dypt under jordskorpen ligger det noen steder spesielt seiglivede magmakammere. Gjennom millioner av år blir de tilført frisk magma fra jordens indre. Dermed opprettholdes den vulkanske aktiviteten i de områdene som ligger over magmakamrene. Slike områder kalles varmeflekker, og de har blant annet skapt Hawaii.
Hav-hav-kollisjon
Når to tektoniske plater som består av havskorpe møtes, vil den ene platen synke ned i den underliggende mantelen. Oppsmeltingen av platen som synker ned, skaper vulkansk aktivitet, og det blir dannet såkalte øybuer, som for eksempel Japan.
Spredningsrygger
Midthavsryggene er de største fjellkjedene på jorden. De ligger under havet der kontinentalplatene driver fra hverandre. Langs ryggene dannes ny havskorpe av magma som stiger opp fra mantelen under.
Riftdannelse
Kreftene i jordens indre kan få en kontinentalskorpe til å brytes opp. Dette fenomenet kalles riftdannelse. Riften oppstår fordi det underliggende mantelmaterialet søker oppover og danner såkalte konveksjonsstrømmer. Disse strømmene fører til at skorpen blir tynnet ut slik at forkastninger oppstår.
Allerede etablerte kontinenter kan trekkes fra hverandre, som i den østafrikanske riftsonen. Rødehavet og Adenbukta er områder hvor denne prosessen pågår.
Om mange millioner år vil det gå en spredningsrygg midt gjennom Rødehavet. Havskorpen vil ha en passiv grense henholdsvis ved Den arabiske halvøy og kysten av Nordøst-Afrika.
Den vil tilsvare dagens spredningsrygg, som har kontakt med henholdsvis Europa og Nord-Amerika. Ved de destruktive plategrensene beveger den ene platen seg inn under den andre og ned i mantelen. Her smelter den, noe som fører til vulkanisme.
Dette er blant annet synlig i den såkalte Ildringen – eller Ring of Fire – en ring av vulkaner og jordskjelvsoner langs stillehavsplaten.
Ildringen er en sone i Stillehavet med mange jordskjelv (gule prikker) og vulkaner (røde prikker).
Utfallet av prosessene avhenger av om det er to havplater eller en havplate og en kontinentalplate som møtes. Dessuten har lokal tilførsel av magma – smeltede bergarter – nedenfra betydning for tilførselen av nytt materiale til jordskorpen.
