Høyt over planetens nattside driver en sonde lydløst av sted med sensorene rettet mot det mørke landskapet tusen kilometer nede.
Sonden samler opp informasjon om atmosfærens sammensetning, speider etter eventuelle lyskilder på overflaten og lytter etter radiostøy i eteren. Alt sammen for å besvare spørsmålet: Er det liv der nede?
Svaret er et klart ja, for den planeten som sonden flyr over 8. desember 1990, er ingen annen enn vår egen klode, jorda. Sonden som leter etter jordisk liv, heter Galileo, og denne delen av prosjektet er ikke så pussig som man kunne tro.
1. Lykketreff: Supernova ga kloden varmen
5.000 millioner år siden: Sola, jorda og de andre planetene ble dannet av en sky av materiale. Hvis ikke en nærliggende stjerne tilfeldigvis hadde eksplodert som en supernova på samme tidspunkt, ville jorda endt som en isklump, viser ny forskning.
Supernovaen leverte en rekke radioaktive stoffer som ble en del av den nye planeten, blant annet aluminium 26A1. Energien fra den radioaktive nedbrytingen fikk overskytende vann til å fordampe og sørger for at jordas indre fortsatt er varm.
sannsynlighet: 10 %
Uten en supernova får planeter en sammensetning som antagelig gjør dem ubeboelige.
På grunnlag av Galileos observasjoner kan astronomen Carl Sagan og kolleger konkludere med at en beboelig planet sender ut avslørende spor som det er teknisk mulig å fange opp på lang avstand.
Fem år senere, i 1995, finner astronomene den første eksoplaneten som går i bane rundt en stjerne som minner om sola. Plutselig blir Galileos usedvanlige reise svært relevant.
Planeten, 51 Pegasi b, er riktignok en glovarm, Jupiter-lignende kjempe i veldig tett bane om stjernen sin, og dermed nesten med sikkerhet både livløs og ubeboelig, men oppdagelsen blir startskuddet til et nytt romkappløp – jakten på beboelige kloder i andre solsystemer og dermed svaret på et av vitenskapens største spørsmål: Finnes det liv på andre oaser i universet, eller er jorda resultatet av et ekstraordinært lykketreff?
2. Lykketreff: Saturn stanset Jupiters herjing
4.600 millioner år siden: Astronomene har funnet mange Jupiter-lignende eksoplaneter, men de befinner seg som regel tett på stjernen. Akkurat som Jupiter i vårt solsystem er de antagelig skapt langt ute, men har beveget seg innover mot stjernen.
På veien har de fjernet alle steinplaneter. Solsystem med såkalt varme jupitere tett på stjernen har derfor ingen planeter som jorda i den rette avstanden fra stjernen.
Forskere har beregnet at det er nødvendig med en ekstra gassgigant, som Saturn, som kunne trekke Jupiter ut igjen og dermed gjøre plass til Merkur, Venus, jorda og Mars.
sannsynlighet: 5%
Bare noen få planetsystemer har to gasskjemper som holder hverandre i sjakk.
Forskerne jakter på en annen jord
I 2019 er antallet bekreftede planeter utenfor solsystemet vårt kommet opp i 4071. De er fordelt på 3043 stjernesystemer (659 av systemene har mer enn én planet). Men selv om forskerne altså nå har flere tusener planeter å velge imellom, kan de aller fleste allerede ved første øyekast avvises som kandidater til å være jordlignende.
Blant de planetene forskerne raskt kasserer, er gassgigantene, men også de fleste steinplanetene: Noen går i bane altfor langt fra eller altfor tett på stjernen, noen er altfor store eller altfor små, og noen går i bane rundt en stjerne av feil type.
I takt med at det blir oppdaget nye eksoplaneter, og astronomene lærer mer om noen av dem de allerede kjenner, blir listen over lovende kandidater oppdatert.
3. Lykketreff: Jorda endte i den smale gullhårsonen
4.500 millioner år siden: Vann i flytende form er sentralt for livet på jorda – og kanskje for liv overalt.
Det stiller store krav til avstanden mellom en planet og stjernen. Er avstanden for liten, blir vann til damp, og er den for stor, fryser det til is. Men jorda ble plassert «akkurat passe» i det smale området astronomene kaller gullhår-sonen. Solas utstråling har steget siden den ble dannet, men jorda har ligget perfekt plassert gjennom 4,6 milliarder år.
Flere studier, senest en fra 2019, har pekt på at gullhår-sonen faktisk er smalere enn tidligere antatt.
Ifølge de nye beregningene må en planet ligge innen et bånd som bare utgjør 25 prosent av den sonen forskerne hittil har ansett for beboelig hvis atmosfæren skal gi grunnlag for flercellet liv.
Sannsynlighet: 0,5 %
En av hundre planeter ligger i gullhår-sonen, men ikke hele tiden, for mange har ovale baner.
I 2019 er eksoplaneten K04878.01 den som kommer tettest på å matche jorda. Den scorer 0,98 i såkalt ESI-verdi, Earth Similarity Index, der jorda er satt til 1. Planeten K04878.01 har nesten samme størrelse som jorda og befinner seg i en bane som gir den bare 3 prosent mer stråling fra en stjerne som også minner ganske mye om sola.
Andre studier, som ser på faktorer som ikke inngår i ESI-verdien, tyder imidlertid på at K04878.01 har en atmosfære med et ti ganger høyere trykk enn på jorda, og det gjør det usannsynlig at det kan finnes liv der.
En annen lovende kandidat, planeten TRAPPIST-1e, har nesten ingen atmosfære i det hele tatt. Selv om de to planetene på mange måter ligner jorda, ser de ut til å ha utviklet seg ganske annerledes enn planeten vår.
4. Lykketreff: Sammenstøt ga jorda den perfekte størrelsen
4.520 millioner år siden: Opprinnelig var jorda mindre enn i dag, men få millioner år etter at den ble dannet, kolliderte den med en mindre planet, Theia, som var på størrelse med Mars.
Ved sammenstøtet sank Theias jernkjerne til bunns i jorda, mens det lettere materialet ble slynget ut i verdensrommet og dannet månen. Jorda har derfor en usedvanlig stor kjerne i forhold til størrelsen, og det er med på å gi planeten et magnetfelt som beskytter livet mot stråling. Planeter med en så stor kjerne er normalt en del større enn jorda og sannsynligvis ubeboelige.
Det skyldes at en planet trolig går over fra steinplanet til gassplanet når den er dobbelt så stor som jorda. Planeten vil enten være dekket av en tykk atmosfære av hydrogen og helium, med et trykk på opp til flere tusen ganger det vi har på jorda, eller, hvis den er nærmere stjernen, vil atmosfæren fordampe og etterlate en glovarm klode.
Planeten vil enten være dækket af en tyk atmosfære af brint og helium med et tryk på op til flere tusind gange det, vi har på Jorden, eller hvis den er tættere på stjernen, vil atmosfæren fordampe og efterlade en glohed klode.
sannsynlighet: 0,5 %
Jordas kjerne er antagelig usedvanlig stor i forhold til klodens størrelse.
Hvis liv skal ha tid til å oppstå og utvikle seg, er det også avgjørende at både planetens bane og stjernens utstråling er konstante over flere milliarder år. Kilden til en planets beboelighet finnes imidlertid ikke bare i ytre forhold, men også i planetens indre.
En aktiv undergrunn er avgjørende for livet på jorda og antagelig også på andre kloder. Platebevegelsene stabiliserer forholdene på planetens overflate ved å justere atmosfærens innhold av drivhusgasser.
Det såkalte karbonkretsløpet tilfører for eksempel CO2 til atmosfæren ved vulkanutbrudd, mens gammel skorpe transporterer karbonet ned igjen i planetens indre.
5. Lykketreff: Månen stabiliserer årstidene på jorda
4.510 millioner år siden: Månen er avgjørende for hvordan jorda roterer, og dermed for klimaet. Nye datasimuleringer viser at månen gjør retningen på jordas akse mer stabil. Retningen på aksen bestemmer årstidene. En steinplanet på jordas størrelse vil oppleve variasjoner i akseretningen på opptil 10 grader i løpet av 10 000 år – med mindre den har en stor måne. Det gir ustabile årstider og et sterkt varierende klima.
Sannsynlighet: : 5 %
Måner er vanlig, men ingen andre steinplaneter har en så stor måne som jorda.
Et japansk forskerteam ledet av geologen Takehiro Miyagoshi simulerte i 2015 det indre av steinplaneter som er større enn jorda.
Det viste at skorpen blir for tykk og trykket i planetens indre for høyt til at platetektonikk fungerer.
Andre analyser har vist at platetektonikk er vanskelig å starte selv på steinplaneter med riktig størrelse, temperatur og sammensetning. Faktisk vet ikke forskerne helt hvordan prosessen ble satt i gang på jorda.
6. Lykketreff: Aktiv geologi er klodens termostat
3.200 millioner år siden: Jordas klima har variert kraftig gjennom hele historien – fra drivhusvarme til istider, der isbreer og havis dekket store deler av planeten. Men hver gang temperaturen blir ekstrem, trekker jordas termostat den tilbake igjen ved å justere atmosfærens innhold av drivhusgasser.
Platetektonikk som tar opp og sender ut drivhusgassen CO2, er avgjørende for planeters beboelighet. Forskere fra Carnegie Institution for Science i USA har i 2019 regnet på hva som ville ha skjedd hvis jorda ikke hadde hatt den termostaten.
Sannsynligvis ville det endt opp med enten en løpsk global oppvarming som Venus eller nesten uten atmosfære som Mars.
Sannsynlighet: 1 %
Ingen andre planeter i solsystemet har platetektonikk – betingelsen for et stabilt klima.
Superteleskop skal finne oksygen
I dag kan astronomene bare observere eksoplanetenes størrelse og avstand til stjernen, men nye teleskoper vil gi et mye mer detaljert bilde av dem.
Det gjelder ikke minst Extremely Large Telescope, ELT, som blir verdens største når det rettes mot universet for første gang i 2025. Teleskopet blir en del av Europas sørlige observatorium i Chiles Atacamaørken og får en diameter på 39 meter.
Til sammenligning er diameteren til de største jordbaserte teleskopene i dag om lag 10 meter. ELT vil levere bilder som er 16 ganger skarpere enn Hubble-teleskopet.
7. Lykketreff: Fri ilt banede vejen for avanceret liv
850 millioner år siden: Oksygen er nødvendig for alt avansert dyreliv på jorda. I jordas ungdom var alt oksygen bundet i kjemiske forbindelser, men det endret seg da forfedre til dagens blågrønnalger fant opp fotosyntesen.
Ny forskning tyder på at det skjedde for 3.400 millioner år siden. I flere milliarder år ble oksygenet fanget opp av for eksempel jern, men for 850 millioner år siden begynte oksygennivået å stige i havet og i atmosfæren og banet veien for flercellet liv.
Sannsynlighet: : 5 %
Fritt oksygen krever at flere betingelser er oppfylt. Vi har ikke funnet det på eksoplaneter.
En av teleskopets sentrale oppgaver blir å sette tall på hvor mange jordlignende systemer i ulike grader av utvikling det finnes i solsystemets galaktiske nabolag.
Det skjer blant annet ved analyse av protoplanetariske skiver rundt nyfødte stjerner. Astronomene er spesielt interessert i fordelingen av grunnstoffer, molekyler og masse.
De opplysningene kan fylle ut hull i historien om jordas fødsel og avsløre om solsystemets barndom var normal eller helt spesiell. ELT kan også levere data om eksoplaneters masse.
8. Lykketreff: Jupiter forhindrer meteornedslag
750 millioner år siden: Meteorer var gunstige i jordas ungdom, da de var med på å forme den planeten vi kjenner. De økte for eksempel jordas masse og leverte mye av vannet. Kanskje tok de faktisk med seg noen sentrale byggeklosser til livets tilblivelse. Men i dag er meteorer et alvorlig problem for jorda.
Helt siden det høyerestående livet oppsto for om lag 750 millioner år siden, har det vært truet av store nedslag. Blant annet det som utryddet dinosaurene for 66 millioner år siden.
Heldigvis har jorda en kosmisk beskytter i Jupiter. Simuleringer viser at langt flere store himmellegemer ville ramme de indre planeter hvis ikke gassgiganten fungerte som en støvsuger for steiner og isklumper med sin enorme tyngdekraft.
Sannsynlighet: 50 %
Mange solsystemer har en gassgigant, men ofte for tett på stjernen til å beskytte andre planeter.
Siden astronomene kjenner planetenes diameter fra romteleskopene, kan de regne ut tettheten og dermed komme med si noe om hva de er sammensatt av.
Med den kunnskapen kan forskerne kanskje avsløre om det er sjanse for at planeten har et beskyttende magnetfelt og aktiv geologi med platetektonikk, akkurat som jorda.
Dessuten håper astronomene at ELT blir så kraftig at det kan analysere atmosfærene på mange av de kjente jordlignende planetene – ikke minst toppkandidatene K04878.01 og TRAPPIST-1e.
9. Lykketreff: Magnetfeltet ble reddet i siste sekund
565 millioner år siden: Magnetfeltet er avgjørende for livet på jorda. Sammen med atmosfæren danner magnetfeltet et dobbelt skjold som beskytter livet mot skadelig stråling fra verdensrommet. Samtidig holder magnetfeltet fast på atmosfæren og havene, som ville blåse av i strømmen av partikler fra sola, kalt solvinden, uten den magnetiske beskyttelsen.
Forskerne har funnet spor av et magnetfelt på jorda helt tilbake til for 4.200 millioner år siden. Men nå viser ny forskning at det for 565 millioner år siden holdt på å forsvinne, akkurat da det avanserte dyrelivet sto på terskelen til å innta planeten.
Magnetfeltet oppstår når ladde partikler beveger seg i den flytende delen av jordas kjerne. Men for 565 millioner år siden hadde de bevegelsene blitt så sløve at magnetfeltets styrke var på under ti prosent av det nåværende nivået.
Ny forskning viser at magnetfeltet plutselig gjenvant styrken – ifølge forskerne fordi den faste, indre kjernen ble dannet nettopp på det tidspunktet. Det skjøv andre stoffer ut i den ytre, flytende kjerne, og temperaturforskjellen mellom de to kjernene gjenskapte de strømningene som fortsatt opprettholder magnetfeltet.
Sannsynlighet: 5 %
Et magnetfelt krever en steinplanet med den helt rette sammensetningen og kjernestørrelsen.
Aller helst vil forskerne finne fritt oksygen. Gassen reagerer veldig lett med andre forbindelser, så den forblir bare i atmosfæren på en steinplanet der oksygen løpende blir produsert.
Og det skjer antagelig bare ved komplekse biokjemiske prosesser som fotosyntese, som er grunnlaget for alt dyreliv.
ELT og andre nye instrumenter vil i løpet av de neste ti årene bringe oss tett på å besvare spørsmålet: Har livet utviklet seg andre steder, eller er jorda universets heldigste planet?
0,0000000000078125 %* …
… så lav er sannsynligheten for at jorda skulle bli til en planet der livet kunne utvikle seg. Statistisk sett er det bare én av 25 billiarder planeter det skjer med. Vi er resultatet av ni usannsynlige lykketreff.
*Metode: Tallet er beregnet ved å gange sannsynlighetene for de ni lykketreffene som er beskrevet i artikkelen. Alle er basert på kvalifisert gjetning.
