Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Trafikkork i romhavnen

Antallet satellitter skyter i været, og romraketter må stå i kø på avfyringsrampene. En ny generasjon av romhavner er nå på vei, som skal fjerne trafikkorken, sende enorme raketter mot andre planeter og tilby turister billetter til verdensrommet.

Jim Grossmann & Kim Shiflett & NASA

Akkurat nå er A' Mhòine-halvøya i det nordlige Skottland bare et øde myrområde, men det ubebodde landskapet skal snart bli vakre omgivelser for Europas nye romeventyr. Her skal kontinentets første kommersielle romhavn oppføres i begynnelsen av 2020-tallet.

Space Hub Sutherland, som den blir døpt, er ikke den eneste. Bare i Storbritannia er det planer om enda en romhavn, i Cornwall-regionen, mens et firma i Sverige vil oppføre en romhavn i byen Kiruna. India, Indonesia og Singapore planlegger også romhavner. Det samme gjør Australia og New Zealand, mens USA – som allerede har ti stykker – har en håndfull til på tegnebrettet.

De nye romhavnene skyter opp overalt fordi teknologiske landevinninger og et nytt romkappløp blant private romfartsselskaper gjør at prisen for en billett til verdensrommet er i fritt fall.

112. Så mange rakettoppskytinger var det i 2018 – over 100 for første gang på mer enn 30 år. Antallet kunne vært høyere hvis verden hadde hatt flere romhavner.

I dag koster det Nasa i gjennomsnitt 130 000 kroner å sende en kilo gods opp i verdensrommet, mens prisen hos de private selskapene kan komme helt ned mot 32 000 kroner. De lave prisene fører til flere oppskytinger, og det har nå skapt lange køer ved avfyringsrampene.

Romhavner utnytter jordas rotasjon

Når en ny romhavn er på tegnebrettet, er plasseringen på kloden noe ingeniørene tenker svært nøye over. Her er det særlig to ting de må ta hensyn til: For det første må den ligge i et øde område, slik at rakettene har nok sikkerhetsavstand i alle retninger; for det andre må de vurdere hvilken breddegrad den skal ligge på. Det avgjør nemlig hvilke reisemål romhavnen kan tilby.

Lange romreiser begynner ved ekvator

Når ingeniører leter etter en egnet plassering til en romhavn, tar de høyde for alt fra framkommeligheten for enorme rakettmoduler til hastigheten på jordas rotasjon.

Verdens mest kjente romhavn, Kennedy Space Center i USA, er et eksempel. Det var her Apollo-romferdene startet. Historiens kraftigste rakett, Saturn V, med en motorkraft på 33 000 000 newton – mer enn 100 ganger så mye som en jumbojet – ble skutt opp herfra. Den var over 110 meter høy.

Mens Saturn V fortsatt bare var på tegnebrettet, gikk det opp for Nasa-ingeniørene at de måtte bygge en romhavn som kunne håndtere de voldsomme kreftene som var involvert. Derfor begynte Nasa i 1962 å kjøpe opp et stort område på Merritt Island, like øst for kysten av Florida.

Plasseringen ble blant annet valgt ut fordi Florida er den staten i fastlands-USA som ligger lengst mot ekvator. Det gir to fordeler.

Europas romhavn ligger mer enn 6000 km fra kontinentet, midt i den søramerikanske jungelen. Den felleseuropeiske romfartsorganisasjonen ESA driver romhavnen, som er ettertraktet til tunge laster som skal langt ut i verdensrommet, siden den ligger veldig tett på ekvator.

© ESA

For det første er det her jorda roterer med maksimal hastighet fra vest mot øst. Selv om en rakett letter loddrett fra bakken, peker den gradvis nesen mer vannrett etter hvert som den kommer ut av atmosfæren. Hvis ikke raketten oppnår en høy hastighet parallelt med jordas overflate, kan den ikke gå i bane og vil begynne å falle så snart motorene skrus av.

Det krever en vannrett hastighet på om lag 28 000 km/t å holde seg i bane rundt jorda. Hvis en rakett sendes opp ved ekvator, har den en vannrett hastighet på 1650 km/t, allerede før motorene skrus på, takket være jordas rotasjon. Dermed krever raketten betydelig mindre drivstoff.

Verdens første kommersielle romhavn, Spaceport America, ble oppført i 2012. Herfra vil Virgin Galactic i løpet av 2019 sende de første turistene ut i verdensrommet.

© Virgin Galactic

Den andre fordelen ved å sende opp raketter nær ekvator er at det er enklere å oppnå en av de mest ettertraktede banene – såkalt geostasjonær bane.

Det er praktisk for blant annet TV- og kommunikasjonssatellitter, for i denne høyden følger de planetens rotasjon. Sett fra jorda vil satellitten alltid stå stille på himmelen, noe som er grunnen til at TV-paraboler kan bevare signalet.

En annen ettertraktet bane går over polene. Her flyr satellitter vinkelrett på ekvator over Nordpolen og Sørpolen mange ganger i døgnet, mens planeten roterer under dem.

Se Nasas rakett­verksted fra innsiden

Alle Nasas romraketter gjennom tidene er montert i den store Vehicle Assembly Building (VAB). Nå holder ingeniørene på å forberede arbeidet med den neste måneraketten, Space Launch System (SLS).

Dermed passerer satellittene over hele jordoverflaten i løpet av 24 timer. Slike baner brukes derfor ofte av kartleggings- og overvåkingssatellitter. Satellitter som skal gå over polene, sendes som regel også opp fra romhavner som ligger enten langt nord eller langt sør.

Ny type romhavn er etterspurt

Avstandene i verdensrommet er så store at det fortsatt er plass til mange flere satellitter. Det er bra, for de neste årene vil antallet oppskytninger eksplodere.

Gigantisk kjøretøy frakter rakettutstyr på 5000 tonn

Med en toppfart på 1,6 km/t har Nasas enorme Crawler transporter foretatt den nervepirrende reisen fra monteringsanlegg til oppskytingsplattform, med historiens aller største raketter spent fast på ryggen.

Oliver Larsen

Lite ratt styrer kjempekjøretøy

I styrehusene er det et 15 centimeter bredt ratt som sjåføren styrer med. Dessuten har sjåføren en knapp ved venstre hånd som styrer farten, mens det på høyre side er målere som viser høyde samt vinkel på plattformen hvis det går oppover eller nedover.

Oliver Larsen

Diesel driver elmotorer

To dieselmotorer med til sammen 5500 hestekrefter leverer strøm til elmotorene som driver det hele framover. Fordelen ved elmotorer er at de, i motsetning til forbrennings­motorer, leverer samme
kraft til hjulene uansett om kjøretøyet er i fart eller ikke.

Oliver Larsen

Fjæring holder last på rett kjøl

Like før crawleren når avfyringsplattformen, må den forsere en skråning med 1,5 meters stigning. 16 jekker, som består av hydraulisk styrte sylindre, holder plattform helt vannrett, til tross for at den samlede lasten veier hele 5000 tonn.

Oliver Larsen

Flere tonn tunge sko gir veigrep

Under hvert av de fire hjørnene sitter det to enorme larveføtter. Hver av larveføttene er laget av 57 såkalte sko – robuste plater laget av stål. Hver av dem veier 950 kilo. Dermed sikrer systemet veigrepet med i alt 456 sko på til sammen 433 tonn.

Oliver Larsen

Den største begrensningen under romreiser er vekt. Den teknologiske utviklingen, med mer datakraft på mindre og mindre plass, har gjort at satellitter i dag kan bygges i skoeskestørrelse, men likevel ha mer funksjonalitet enn satellitter på hundrevis av kilo hadde for noen få tiår siden. De små satellittene kan sendes opp i grupper på over 100 av gangen.

Etter hvert som kiloprisen for å sende utstyr ut i verdensrommet daler, har langt flere firmaer og nasjoner derfor hatt råd til det. I november 2018 anslo analysefirmaet Euroconsult at opp mot 7000 minisatellitter vil bli sendt opp de neste ti årene. Det er en seksdobling i forhold til det foregående tiåret. Romhavner som Kennedy Space Center er bygget for noen få store oppskytninger.

De er ikke så godt egnet til å klargjøre rampen på nytt i et høyt tempo. Det stigende antallet oppskytninger krever derfor flere romhavner med plass til mange små prosjekter, og det er dette selskapet Rocket Lab har bygget på New Zealand. Med sin egen lettvektsrakett – Electron – som bare måler 17 meter og veier 12,5 tonn, håper firmaet å kunne foreta en oppskytning hvert tredje døgn når den når full kapasitet.

Det private romfirmaet Rocket Lab sendte 11. november 2018 opp sin første kommersielle rakett fra romhavnen på Mahia-halvøya på New Zealand.

© Rocket Lab

Ingeniører skreddersyr rampene

De nye avfyringsplattformene kan i dag designes mye mer presist enn tidligere. I dag bruker ingeniørene 3D-programvare til å tegne og gjennomteste form og materialer før selve konstruksjonen går i gang.

Med et dataprogram kan de for eksempel beregne hvor langt unna flammene vil nå fra en rakett som letter, alt etter typen av drivstoff og vekten til raketten. Det gjør det mulig å tilpasse plattformen til hver enkelt oppskyting, noe ingeniørene har utnyttet i den nye plattformen 39C ved Kennedy Space Center.

Den ligger i samme anlegg som plattformen 39A, som blant annet ble brukt til Apollo-romferdene og romfergene.

Den eneste permanente konstruksjon i det nye systemet er en betongplattform der ingeniørene kan installere de nødvendige modulene fra et mobilt byggesett.

1,14 millioner liter vann strømmer ut gjennom 16 dyser fordelt rundt om avfyringsplattformen når raketter fra Kennedy Space Centers største avfyringsrampe skrur på motorene. Vannet kjøler ned plattformen, men det primære formålet er å dempe sjokkbølgen fra motorene, da den kan ødelegge raketten og er livsfarlig for mennesker.

© NASA

Den viktigste modulen er tårnet som raketten festes til. Nederst kan ingeniørene plassere såkalte flammespann, som er kvadratiske stålkasser med vinklede plater som bøyer flammene 85 grader til sidene, altså vinkelrett vekk fra plattformen.

Dermed blir betongplattformen mest mulig beskyttet. Både tårn og flammespann hviler på et stålteppe som rulles ut og festes til betongplattformen. Teppet absorberer varmen fra raketten slik at flammene gjør minimal skade på plattformen.

Kjemperakettene kommer

Samtidig med at satellitter og raketter skrumper inn, og romhavner tilbyr mer og mer fleksibilitet for å holde følge, beveger romfarten seg også i stikk motsatt retningen. En ny generasjon av kjemperaketter er nemlig under utvikling.

Nasa holder på å legge siste hånd på sin nye kjemperakett, Space Launch System, som får en løftekapasitet på 130 tonn. Samtidig utvikler den kinesiske romorganisasjonen raketten Long March 9, med en kapasitet på 140 tonn, og firmaet SpaceX satser på farkosten Starship, som med hjelp fra en enorm løfterakett kan løfte minst 100 tonn og være fullt gjenbrukbar.

Til sammenligning kan verdens kraftigste rakett som opereres i dag, Falcon Heavy, løfte knapt 64 tonn.

Vann og kraftige armer beskytter romraketten mot seg selv

1 / 4

En romrakett har så voldsomme krefter at den ville bli revet fra hverandre hvis ikke plattformen beskyttet den. En dyp flammegrav og millioner av liter med vann skal sørge for at raketten ikke blir skadet.

© NASA

De kraftige rakettene stiller helt andre krav til romhavnene. Nasas gamle romfergeplattform, 39A, er i dag den eneste som kan temme de voldsomme kreftene til Falcon Heavy. I motsetning til den mobile 39C-plattform er den permanente installasjonen på 39A omgitt av kraftige vannkanoner som sprøyter mer enn en million liter vann inn under bunnen av raketten når motorene skrus på.

Det gjøres faktisk ikke først og fremst for å kjøle ned plattformen, men å dempe det akustiske sjokket fra de brølende motorene. Luftbobler i vannet absorberer lydbølgene, presses sammen og varmes opp, slik at sjokkbølgen dempes – fra 200 til 150 desibel.

Flammegraven under Kennedy Space Centers største plattform, 39A, er 13 meter dyp og 137 meter lang. I midten – rett under rakettmotoren – sitter «deflektoren» som sender flammene ut til siden.

© NASA

Så voldsomme trykkbølger er livsfarlige for mennesker, og de kan også skade selve raketten når de reflekteres av plattformen. 150 desibel svarer til lyden av et jetfly på 25 meters avstand. Det er ikke farlig, men kan føre til hull på trommehinnene.

Romreisen begynner vannrett

En tredje ny tendens i verdens romhavner er vannrette start- og rullebaner, som vi kjenner det fra vanlig flyplasser. Det testes blant annet ved Spaceport America i USA, og ideen forfølges særlig av private firmaer som vil tilby romturister en svipptur ut til verdensrommet. Reisen går så vidt over den offisielle grensen på 100 kilometer over havet.

Sommeren 2018 testet Virgin Galactic sitt SpaceShipTwo, som består av et fly og et rakettdrevet romfartøy. Flyet letter som vanlig og stiger til omkring 15 kilometers høyde. Her kobles romfartøyet av, og rakettmotoren om bord skrus på.

De spesielle vingene på SpaceShipTwo kan stå i en vinkel på 90 grader i forhold til kroppen når flyet begynner nedstigningen i atmosfæren. Det sikrer en mer stabil oppbremsing. Senere rettes vingene ut, slik at fartøyet kan sveve tilbake til rullebanen.

© Virgin Galactic

Motoren akselererer fartøyet til over 1000 km/t på mindre enn 8 sekunder og fortsetter akselerasjonen i ytterligere 62 sekunder. Når rakettmotoren skrus av, er hastigheten på 4200 km/t Deretter svever fartøyet resten av veien ut på den andre siden av den såkalte Kármán-linjen, 100 kilometer over bakken.

Rakettfartøyet vender tilbake til romhavnen på egen hånd og lander på samme måte som et fly. SpaceShipTwo får plass til åtte personer – to piloter og seks passasjerer.

Romturismen er på vei

Nasas egne planer for å utvide Kennedy Space Center i framtiden innebærer også flate rullebaner, men med en spesiell variasjon. I stedet for å kjøre på hjul skal romflyene skytes av sted på en bane med innlagte spor med elektrisitet. Flyet akselereres opp i høy fart før det letter, og såkalte scramjetmotorer tar over.

Framtidige fartøyer skal slynges ut i rommet

Oppskytningssystemet Slingatron vil utnytte den såkalte sentripetalkraften til å slynge satellitter og forsyninger ut med så stor fart at de kan gå i bane rundt jorda.

En vanlig jetmotor virker ved å suge inn luft foran og presse den sammen ved hjelp av turbiner, før den blandes med drivstoff og antennes. Dermed skytes den ut bakover med stor kraft. I en scramjetmotor sørger flyets høye fart for sammenpressingen av luften inne i motoren. Det gjør flyet i stand til å fly ti ganger raskere enn lyden. Det er nok til å komme seg ut i verdensrommet.

De vannrette takeoffteknologiene har den store fordelen at de kan bygges mange steder på jorda eller inkorporeres på flyplasser som allerede finnes.

Eksperter på området ser framtiden for romhavner som mer og mer integrerte i mange større byer, på samme måte som flyplasser er det i dag. De ekstremt raske fartøyene som er under utvikling i disse dager, og som kan nå ut til verdensrommet, vil før eller senere bli brukt til å fly fra kontinent til kontinent – via verdensrommet. Det kan spare mye tid, blant annet fordi det er bedre plass i verdensrommet, og luftmotstanden er mye mindre.

Med Space Hub Sutherland tar Europa nå det første store skrittet på veien mot å bli en del av framtidens verdensomspennende nettverk av romhavner, der det på avgangstavlene både vil være reisemål på den andre siden av jorda og steder utenfor planetens atmosfære.

Les også:

Romfart

Verdens kraftigste rakett dundrer mot stjernene

2 minutter
Romfart

SpaceX har solgt den første billetten til månen

2 minutter
Romfart

V2-raketten sparker i gang romalderen

1 minutt

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

passowrd_reset.form.email_help
Ugyldig e-postadresse

Skriv inn passord

Vi har sendt en e-post til med en kode
Feil: Skriv inn kode

Nytt passord

Passord er påkrevd
Vis Skjul