I august setter Nasa etter planen i gang det nye månekappløpet. Artemis-prosjektet skal sende astronauter til vår nærmeste nabo i solsystemet igjen – nesten femti år etter at Gene Cernan, som det foreløpig siste mennesket, satte fotavtrykk i månestøvet i desember 1972.
Space Launch System (SLS) skal frakte både mennesker og gods til månen, der Nasa vil bygge en liten koloni til utforskning lenger ut i verdensrommet.
SLS-prosjektet gjenbruker og videreutvikler Nasas tidligere romferger, og særlig sikkerhetsdelen har fått en oppdatering slik at astronautene kan slippe unna hvis uhellet er ute.
Kombinert skjold og motor sikrer SLS
Ved Challenger-ulykken i 1986 gikk romfergen i stykker bare 73 sekunder etter oppskyting, og alle sju besetningsmedlemmer døde.
Klok av skade har Nasas ingeniører i Artemis-programmet gjort sitt ypperste for å sikre astronautenes sikkerhet når SLS, som er omtrent tre ganger så stor som Challenger, farer av sted mot verdensrommet.
Her ser vi en illustrasjon av Launch Abort System (LAS), som er en del av Artemis-programmet. LAS skyter ut Orion-kapselen, som deretter kan lande på havoverflaten ved hjelp av fallskjermer.
Launch Abort System (LAS) monteres øverst på Orion-kapselen, der astronautene sitter under reisen til månen. LAS er bygd i et sterkt komposittmateriale som tåler ekstreme temperaturer og mekaniske påkjenninger.
Hvis noe går galt under oppskyting, vil motoren på LAS aktiveres i løpet av millisekunder. Motoren kan generere en kraft på opptil 200 000 kilo – eller nok til å løfte 26 elefanter fra bakken – og sende mannskapet i sikkerhet.
Når mannskapet er på trygg avstand av rakettene, skyter en såkalt jettison-motor LAS vekk fra Orion-kapselen. En siste motor sikrer deretter at astronautene kan manøvrere fartøyet i stilling for en fallskjermlanding på havet.
Tusen tonn drivstoff løfter SLS-raketten
1. Hjelperaketter leverer to minutters turbo
Når nedtellingen kommer ned på 0, antennes de fire motorene i det første rakettrinnet og de to motorene på hjelperakettene. På bare to minutter kommer raketten opp i en høyde av 45 kilometer, der de to hjelperakettene brenner ut og kobles fra.
2. Første trinn får Orion ut i verdensrommet
Etter åtte minutter går det første rakettrinnet tomt for drivstoff. Nå har raketten kommet 157 kilometer opp. Første trinn frakobles, og selve romfartøyet Orion går sammen med det øverste rakettrinnet i bane rundt jorden.
3. Andre trinn gir en siste dytt
Etter en time og 25 minutter har det andre rakettrinnet sendt Orion ut i en avlang bane rundt jorden og gir nå romfartøyet den siste dytten mot månen. Resten av turen må Orion klare seg rakettmotoren og styrerakettene som sitter på selve kapselen.
SLS er den kraftigste raketten noen gang
SLS-raketten blir den kraftigste noen gang når den endelig blir skutt opp etter flere års forsinkelse.
Den vil slå selv den legendariske Saturn V, som på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet brakte astronauter til månen i Apollo-programmet.
Selv om Nasa og andre romorganisasjoner relativt ofte sender astronauter ut til Den internasjonale romstasjonen, er Artemis I-programmet til månen fortsatt en monumental utfordring. Månen er nemlig rundt tusen ganger så langt unna jorden som romstasjonen.
Artemis-prosjektet tyr til gjenbruk
For å lykkes med oppgaven skal SLS-raketten sende Orion-kapselen ut mot månen med en hastighet på nesten 40 000 km/t. Når SLS har brukt opp drivstoffet sitt og romfartøyet er skutt av sted, vil jordens tyngdekraft forsøke å bremse det, og derfor er det nødvendig med den veldig høye farten fra starten – ellers ville Orion bare falle ned igjen.
Å bygge den største romraketten til nå er et enormt og dyrt foretak. Mer enn 1900 underleverandører fra USA og Europa har bidratt med deler til oppskytingen, som vil koste rundt tretti milliarder kroner.
Og selv om budsjettet kanskje høres astronomisk ut, har ingeniørene faktisk gjenbrukt gamle rakettmotorer. De har nemlig renovert og oppgradert versjoner av 16 av de rakettmotorene som satt på ulike romferger. De skal nå brukes på de første fire Artemis-romferdene.