Voyager Station

Romreisen 2027: Reis til det roterende romhotellet

I 2027 åpner en roterende romstasjon med egen tyngdekraft, og du kan bestille billett allerede. Teknologien kan revolusjonere lange romreiser.

I 2027 åpner en roterende romstasjon med egen tyngdekraft, og du kan bestille billett allerede. Teknologien kan revolusjonere lange romreiser.

400 personer spiser mat i restauranten, drikker drinker i baren og sover på luksusrom – alt sammen inne i et gigantisk hjul som dreier rundt med en hastighet på 45 km/t.

Men de merker det ikke, for hjulet befinner seg 500 kilometer over jorden– det er en roterende romstasjon på 200 meter i diameter som slynger ut gjestene mot hjulets utside og dermed imiterer tyngdekraften.

Det snurrende romhotellet skal åpne i 2027, og billettene – til om lag 30 millioner kroner – kan reserveres allerede i dag.

Formålet med den såkalte Voyager Station er ikke bare turisme. Stasjonen skal også gi forskerne ny kunnskap om hvordan menneskekroppen reagerer på lengre opphold i kunstig tyngdekraft.

Den roterende romstasjonen blir 50 ganger så stor som ISS.

Forskere og romfartsorganisasjoner vil nemlig bruke teknologien på andre romstasjoner – og romreiser langt ut i solsystemet.

Kjempehjul vil overgå ISS

I 1903 la den russiske romfartspioneren Konstantin Tsiolkovskij fram ideen om en romstasjon som roterer for å skape kunstig tyngdekraft, og konseptet har senere fascinert forskere. I 1952 tenkte den legendariske rakettingeniøren Wernher von Braun, som utviklet måneraketten Saturn V, ut sin versjon av Tsiolkovskijs romstasjon: et roterende hjul på 75 meter i diameter.

Fra 1960-tallet tok kappløpet om å sender mennesker til månen all kapasiteten til von Braun, og Nasa skrinla stasjonen.

Werhner von Braun

Den legendariske rakettforskeren Wernher von Braun, som sto bak måneraketten Saturn V, la i 1952 fram sin visjon om en roterende romstasjon på 75 meter i diameter.

© MSFC/NASA

Men de hadde likevel ikke helt glemt den: I 1975 avholdt romfartsorganisasjonen et berømt sommerseminar om framtidens romstasjoner, og her ble den såkalte Stanford Torus lagt fram – en oppdatert versjon av von Brauns konsept – med plass til mange tusener personer.

I dag – mer enn 100 år etter at Tsiolkovskij først lanserte ideen – har den private romfartsselskapet Orbital Assembly Corporation(OAC) meddelt at de vil sette konseptet ut i livet. OAC begynner konstruksjonen av den roterende romstasjonen Voyager Station i 2025, og den blir hele 200 meter i diameter.

Dermed kan stasjonen tilby om lag 51 000 kubikkmeter beboelig volum. Det er om lag 50 ganger så mye som ISS.

Den roterende romstasjonen skal gå i bane om lag 500 kilometer over jordoverflaten, høyt nok til at den alltid befinner seg i sollyset og dermed kan få all strøm fra solceller.

Akkurat som ISS skal Voyager Station monteres bit for bit i verdensrommet. Når først materialene er løftet ut av jordens gravitasjonsfelt, er det nemlig i prinsippet ingen grenser for hvor stort vi kan bygge. Vi trenger bare et par roboter til hjelp.

Torus exterior

Stanford Torus skulle etter planen lyses opp ved hjelp av et stort speil som reflekterte sollys.

© Don Davis

Roterende romstasjon skulle romme 140 000

I 1975 avholdt Nasa et seminar om framtidens romstasjoner. Her la forskere fram ideen til den såkalte Stanford Torus, en gigantisk roterende romkoloni som skulle få lys via et eget solspeil. Romstasjonen skulle være hele 1,8 kilometer i diameter og rotere en gang i minuttet, noe som ville skape en kunstig tyngdekraft med samme styrke som det man er vant til på jorden.

Stjernen i robotteamet som skal konstruere det roterende romhotellet, heter Structural Truss Assembly Robot (STAR). Roboten skal montere den metallgitterstrukturen som utgjør ytterringen i det gigantiske hjulet.

Star er drevet av solceller og bruker gripearmer til å koble sammen hule, buede metallbjelker av aluminium og litium til romstasjonens ytterring, som måler over 600 meter i omkrets.

Når ringen er fullført og forsterket med avstivere, begynner arbeidet med de to første heissjaktene fra den sentrale romskipsdokken ut til ytterringen. Med heisene på plass blir dokken gjort klar til å motta romskip fra jorden, og de første boligmodulene bygges i ytterringen. Dermed kan astronauter reise til stasjonen og bidra til å bygge videre på den. Og så begynner magien.

Rotasjon holder føtter i gulvet

To sett på åtte rakettmotorer hver sitter på hver sin side av hjulet og blir avfyrt helt til hele Voyager Station roterer med 1,2 runder i minuttet. I tillegg til å regulere hastigheten på romstasjonens rotasjon sørger motorene også for at hjulet ikke «vipper» – samt for å opprettholde høyden på banen rundt jorden. Uten raketter ville romstasjonen miste høyde fordi den tynne atmosfæren bremser stasjonen en smule.

Ethvert romstasjonkonsept som ikke inkorporerer rotasjon, er nærmest bortkastet tid. John Blincow, pilot og entreprenør

Når det gigantiske hjulet roterer, blir hotellgjestene slynget utover akkurat som klærne gjør når vaskemaskinen sentrifugerer. Eller det vil si: Faktisk blir verken klærne eller astronautene slynget utover. Det kan bare se slik ut.

Egentlig blir de presset innover av rotasjonen som hele tiden hindrer dem i å fly ut i verdensrommet.

Prinsippet kan illustreres ved at man forestiller seg at romstasjonen plutselig stoppet rotasjonen. Da ville astronautene, som beveger seg videre med samme hastighet som før oppbremsingen, fortsette rett frem og dermed ramle ned i gulvet og deretter treffe vegger og i tak. Men så lenge gulvet i kraft av rotasjonen presser «oppover» – altså inn mot stasjonens sentrum – holder gjestene seg stabilt på føttene.

Voyager Station

Voyager Station blir utstyrt med luftsluser slik at romturister kan gå ut iført romdrakter.

© Orbital Assembly Corporation

Rotasjon skaper kunstig tyngdekraft

Romhotellet Voyager Station skaper kunstig tyngdekraft på samme måte som en vaskemaskin som slynger klærne utover når den sentrifugerer.

Centripetalkraft
© Shutterstock

1. Romstasjon roterer

Rakettmotorer setter fart på den sirkelformede romstasjonen helt til den roterer med en hastighet på om lag 45 km/t. En hotellgjest som befinner seg om bord, oppnår samme hastighet.

Centripetalkraft
© Shutterstock

2. Gulv skyver inn mot sentrum

Hotellgjesten er nå i fart og ville – hvis det ikke var for veggene og gulvet – fortsette rett ut i verdensrommet. Men gulvet er i veien og presser ved den såkalte sentripetalkraften hele tiden gjesten inn mot stasjonens sentrum.

Centripetalkraft
© Shutterstock

3. Kunstig tyngdekraft oppstår

Presset fra gulvet oppleves som om gulvet trakk gjesten nedover med sin egen tyngdekraft. Kraften svarer omtrent til månens tyngdekraft – altså omtrent en sjettedel av den vi kjenner her på jorden.

Dermed skaper rotasjonen opplevelsen av tyngdekraft som trekker folk ned mot gulvet. Men hvis de for eksempel søler drikke, vil de straks oppdage at noe er annerledes – væsken vil nemlig falle i en bue på grunn av stasjonens rotasjon.

Rotasjonen skjer med en hastighet på om lag 45 km/t. Det gir en «tyngdekraft» som omtrent svarer til den som Apollo-astronautene opplevde på månen.

Den kunstige tyngdekraften blir sterkere jo lenger gjestene kommer fra stasjonens sentrum: Når de kommer til den sentrale dokken, er de vektløse, men etter som de beveger seg ut i ytterringen, blir de holdt ned på gulvet med stadig større kraft.

Voyager Station kunne i prinsippet rotere raskere og dermed gi en opplevelse av en sterkere tyngdekraft, men da risikerer man at gjestene blir kvalme.

©

Se 1970-årenes fantasifulle romplaner

Nasas berømte seminar i 1975 om framtidens romstasjoner var langt forut for sin tid. Se alle de oppfinnsomme ideene her.

Med «tyngdekraften» på plass kan folk nå gå rundt på stasjonen, dusje, spise på restaurant eller spille basketball i fritidsområdet – der det er seks ganger lettere å nå opp til kurven.

OAC reklamerer med at en kunstig foss vil renne i en tilsynelatende naturstridig buet bane fra tak til gulv i baren, der gjester for øvrig kan droppe trappene og sveve fra balkongen ned til første etasje på grunn av den svake tyngdekraften.

Tester tyngdekraft på rotter

Den kunstige tyngdekraften ved Voyager Station er ikke bare til for hotellgjestene.

Stasjonen skal også gjøre det mulig å forske på hvordan menneskekroppen klarer lengre opphold i en «kjempesentrifuge», og om det kan motvirke de skadelige effektene ved vektløshet som forskere har konstatert hos astronautene på ISS – inkludert for eksempel tap av muskelmasse og svekkelse av synet.

På den annen side er forskerne bekymret for at rotasjonen kan gå utover balansesansen og føre til svimmelhet og kvalme.

Forskere har allerede utført forsøk med planter og rotter i sentrifuger om bord på ISS. Og på jorden har forsøkspersoner testet de såkalte parabolflyvningene, der fly beveger seg i en buet bane opp og ned. Det gir en opplevelse av vektløshet i 20–30 sekunder øverst i banen.

Forskerne har imidlertid for lite data om effekten av kunstig tyngdekraft på mennesker i lengre perioder – måneder eller år –, og her kommer den roterende romstasjonen inn i bildet.

Samme rotasjonsprinsipp kan sannsynligvis brukes på romfartøy for å gi astronautene kunstig tyngdekraft.

Det kan bli nødvendig på månedslange bemannede reiser til Mars eller enda lenger ut i solsystemet.

SpaceX-grunnleggeren Elon Musk har for eksempel luftet ideen om å koble to av firmaets nye romfartøy, som kalles Starship, sammen via en kabel og la dem rotere og dermed skape kunstig tyngdekraft for astronauter på lengre reiser.

Voyager Station kan bli prosjektet som over 100 år etter Tsiolkovskijs idé endelig beviser at rotasjon er romfartens framtid.