Paul Atreides og hans mor, Lady Jessica i Dune

Overfladisk romdrama får aldri fotfeste i vitenskapen

ANMELDELSE: Denis Villeneuves storslåtte romdrama Dune deler spilletiden likt mellom vitenskapelig seriøse ideer og rent tankespinn.

ANMELDELSE: Denis Villeneuves storslåtte romdrama Dune deler spilletiden likt mellom vitenskapelig seriøse ideer og rent tankespinn.

Warner Bros.

Da Frank Herberts sciencefictionmesterverk Dune kom ut i 1965, flyttet den sjangerens standarder, og den har senere inspirert mange ikoniske filmer, som Star Wars (1977) og Blade Runner (1982). Derfor var det naturlig å filmatisere den.

Det har imidlertid vist seg å være en vanskelig oppgave. David Lynchs innspilling fra 1984 var en fiasko, og den chilenske filmskaperen Alejandro Jodorowskys stort anlagte filmatisering ble aldri realisert. Nå er det Denis Villeneuves tur, og han lykkes delvis – sett med vitenskapelige briller.

VIDEO: Se traileren til Dune

Handlingen foregår ti tusen år inn i framtiden. To klaner, huset Harkonnen og huset Atreides, med Paul Atreides i sentrum, kjemper om herredømmet over galaksen. Fortellingen utspiller seg på planeten Arrakis, der man utvinner det psykedeliske stoffet melange, som er galaksens valuta, og som lar folk se inn i framtiden.

Avstanden mellom planetene i galaksen er så store at reiser med overlyshastighet er nødvendige, og for å kunne navigere ved de hastighetene er det nødvendig å kunne se inn i framtiden.

Alle tenkende datamaskiner har blitt bannlyst, og derfor må menneskene navigere med hjernens kraft. Melange spiller derfor en stor rolle.

Sandorm viser sig i Dune

© Warner Bros.

3 blinkskudd i filmen

Sandormen lever i et økosystem på planeten Arrakis under forhold som minner om noe vi kjenner fra jorden.

Merkelig økosystem eksisterer allerede

Dune er treffende når det gjelder alternative økologier og en livsform som produserer sin egen mat. Sandormen, som er kjernen i Arrakis økosystem, er et eksempel.

Magnetskjold er mulig

I prinsippet er det mulig å lage magnetskjold som kan avvise pistolkuler. Det som taler imot teknologien, er at det vil kreve en stor mengde energi å få skjoldet til å avvise ulike typer gjenstander med ulike hastigheter.

Genredigering er mulig

Paul Atreides er selektivt avlet og har vokst opp med det psykedeliske stoffet melange. Genredigeringsteknologi som CRISPR gir allerede forskere mulighet til å redigere i gener, og psykedeliske stoffer som psilocybin kan være hjerneforandrende.

Selve overlyshastigheten oppnås ved den fiktive Holtzman-effekten, oppkalt etter den fiktive vitenskapsmannen Ibrahim Holtzman.

Usannsynlig raske romreiser

Holtzman-effekten er en frastøtingseffekt, en warpdrive-lignende teknologi slik vi kjenner det fra Star Trek-universet, der romtiden foldes sammen og utvides, litt som når en snegle beveger seg langs bakken.

Ifølge Albert Einsteins relativitetsteori er det umulig å bevege seg raskere enn lyset, men det er mulig å bøye selve romtiden.

Ved å vri romtiden skaper man en slags boble, og der kan avstanden til målet bli forkortet eller forlenget slik at det blir teoretisk mulig å komme raskere fram fordi en kortere distanse skal tilbakelegges. Det åpner altså døren for warpdrive-lignende teknologi og overlyshastighet.

Problemet er at teknologien som kan skape den mengden negativ energi som er nødvendig for å utvide romtiden, krever mer masse enn det finnes i det synlige universet.

Dune er altså temmelig langt fra vitenskapens muligheter i dag, men holder seg fortsatt innenfor det teoretisk mulige.

Zendaya i fugtdragt

© Warner Bros.

3 feil i filmen

Seriens kvinnelige hovedrolle, spilt av Zendaya, og de andre figurene bruker fuktdrakter som kan gjenbruke væsker, men den formen for drakter ville blitt langt mer omfangsrike.

Overlyshastighet er fantasi

Romreiser ved overlyshastighet er mulig rent teoretisk, men umulig i praksis. Dessuten er Holtzman-effekten, som tillater slike hastigheter i Dune, ren fiksjon.

Melange gir innblikk i framtiden

Ingen vitenskapsteknologiske framskritt gjør det mulig å se inn i framtiden. Effekten av det mystiske stoffet melange er oppspinn, tatt med i boken og filmen for dramaturgiens skyld.

Fuktdrakter ville tatt mye plass

Fuktdrakter gjør det mulig å leve i ørkenen, men det er to problemer: Teknologien er energi- og plasskrevende. Det må produseres energi nok til både nedkjøling av kroppen og filtrering, og dagens filtreringssystemer er altfor store til å få plass i en drakt.

Holtzman-effekten forklarer også de elektromagnetiske skjoldene som brukes i kamp, og som har fått en framtredende plass i Villeneuves filmatisering.

Skjoldet blokkerer høyhastighetsgjenstander, for eksempel kuler, og skrus på med et trykk på «Holtzman-generatoren», som rollefigurene har på kroppen. Resultatet er at all kamp i Dune foregår med langsomme våpen som sverd.

Ideen bak skjoldene er på sitt vis fornuftig. Magnetfelt beskytter blant annet bakken mot stråling, og det vil i teorien være mulig å skape et elektromagnetisk skjold som er sterkt nok til å avvise for eksempel kuler.

Skjoldene i Dune er likevel urealistiske i praksis, av samme grunn som det som gjelder warpdrive-teknologien. Det hadde krevd vesentlig mer energi å skape et funksjonelt skjold enn det en liten generator kan levere.

Holtzman-effekten, som sørger for både skjold og raske romreiser, er likevel mer troverdig enn effekten fra stoffet melange. Akkurat hvordan virkestoffet tillater romreisende å se inn i framtiden, forklares aldri. En del av moralen er imidlertid at det ikke er avgjørende.

Framtiden til Atreidesklanen står og faller med Paul Atreides. Her er han sammen med sin far Leto Atreides, som er klanens overhode.

© Warner Bros.

Den «ørkenmakten» som Paul og klanen er ute etter, oppnås ved å leve i harmoni med ørkenen og livsformene der.

Et alternativt økosystem

I ørkenen kommer sandormen, den eneste levende organismen i økosystem i Arrakis, inn i bildet. De som vil overleve på Arrakis, må forstå sandormens økosystem.

Et økosystem med bare en enkelt organisme, er faktisk mulig. Et eksempel ble funnet av en gruppe forskere i 2008 i en gullgruve i Afrika. Et slikt system kan ha vært kilden til selve livet på jorden og er derfor også sannsynlig. Først når Paul forstår dette økosystemet, oppnår han «ørkenmakt».

Selv om økologien i Dune er plausibel, er ikke teknologien det, selv om den er mulig i teorien.

Paul Atreides i Dune

Seriens hovedperson, Paul Atreides, kan se inn i framtiden i den nye innspillingen av Dune.

© Warner Bros.

Det gjelder også for de såkalte fuktdraktene, som Fremen-folket, ørkenens urfolk, har funnet opp. Draktene samler opp, filtrerer og bruker om igjen kroppsvæskene.

Vi bruker allerede lignende teknologi i moderne filtreringssystemer, men problemet er at de systemene er altfor plasskrevende for en drakt. Det er også tvilsomt om generatoren i filmen, som drives av kroppens egne bevegelser, kan skape nok energi til å både filtrere, varme opp og kjøle ned kroppen.

Flere filmer basert på Frank Herberts bøker er allerede planlagt. De dykker forhåpentligvis dypere ned i vitenskapen og gjør den eksotiske teknologien både mer forståelig og troverdig enn Villeneuve klarer i den første filmen. Det fortjener Herberts visjon.