New Horizons beste bilder av Pluto

New Horizons oppdaget nitrogen-is som flyter i Plutos «hjerte», Sputnik Planitia. På den nordlige delen av den enorme is-sletten der de innviklede mønstrene av mørke og lys indikerer at overflatelaget av is ikke er helt fast, men flyter rundt hindre og ned i fordypninger – akkurat som man ser det avtegnet i isbreer på jorda.

Dette dramatiske nærbildet viser den sørøstlige utkanten av Plutos «hjerte», den store is-sletten, Sputnik Planitia, der den flytende isen treffer det sagtakkede fjellandskapet Krun Macula.

Fjellene i Krun Macula kneiser 2,5 kilometer over is-sletten, og den mørkerøde fargen, mener astronomer, kommer fra tholiner – komplekse organiske molekyler – som finnes på store deler av overflaten til Pluto.

Det tåkete blå skjæret omkring Pluto er fotografert av New Horizons Ralph/Multispectral Visible Imaging Camera (MVIC) og antas å være veldig likt det som er konstatert omkring Saturns måne Titan.

Årsaken til det funklende skjæret er sannsynligvis kjemiske reaksjoner, der nitrogen og metan, med sollys som katalysator, danner små organiske partikler, tholiner, som daler mot Plutos overflate.

Plutos største måne, Charon, er halvparten så stor som Pluto selv, 1214 kilometer i diameter, og New Horizons detaljerte bilder avslører en brutal historie.

Langs hele Charons ekvator går det en dyp kløft som ser ut til å dele månen i to. Samtidig viser den glatte overflaten og et lavere antall store kratere at den sørlige halvkulen er mye yngre enn den nordlige. Charon må derfor ha gjennomlevd en geologisk hendelse av så enorme proporsjoner at den nesten har revet hele månen i stykker og endevendt hele overflaten på den sørlige halvkulen.

Bare 15 minutter etter at den var på det nærmeste punktet på hele turen, tok New Horizons bak dette bildet av Pluto i solnedgangens skjær.

Her ser vi de voldsomme isdekkede fjellene (venstre), den karakteristiske flate is-sletten, «hjertet» som strekker seg hele veien mot horisonten (midten til høyre), og et mer ujevnt område ytterst til høyre gjennomskåret av isbreer. Bildet er tatt på en avstand av 18.000 km.

Bildemontasje av Pluto (foran til høyre) med sin største måne, Charon (bakerst til venstre) som illustrerer den dramatiske forskjellen på de to følgesvennene. Begge er fargelagt for å framheve konturer og virkelige farger, og funklende Pluto skiller seg tydelig fra sin kompanjong, som har et mer dystert utseende.

Størrelsesforholdet mellom Pluto og Charon er her avbildet korrekt, mens avstanden mellom de to er vesentlig større i virkeligheten.

Et av de mest bemerkelsesverdige bildene av Pluto er dette fra området Tartarus Dorsa, der knivbladlignende formasjonene som minner om skjellene i slangeskinn, har forbløffet astronomene. Data fra New Horizons viser at isformasjonene primært består av frossent metan og typisk stiger 500 meter opp fra overflaten med innbyrdes avstander på 3–5 kilometer.

Plutos mest ikoniske kjennetegn er den store hjerteformede is-sletten på den sørlige halvkulen.

Hjertet er nesten 1600 kilometer på tvers, og den glatte overflaten uten tydelige arr etter meteornedslag vitner om at det sannsynligvis fortsatt er geologisk aktivitet og bevegelse i is-slettens overflate.

Sammen med Plutos hjerte er den mørkerøde Cthulhu-regionen like vest for hjertet dvergplanetens mest gjenkjennelige. Den mørkerøde fargen kommer trolig fra et lag av tholiner, komplekse organiske molekyler som dannes når metan utsettes for sollys.

Og så er det «snøen». På de høyeste fjellene ligger et lag av frossent metan (vist i lilla på det lille bildet til høyre) som snødekke, akkurat som vann legger seg som snø på fjellene på jorden.