Nazivåpen brakte mennesket til månen

Med historiens mektigste rakett, Saturn V, tok Nasa i 1969 et kjempeskritt for menneskeheten. Men astronautene hadde aldri satt sin fot på månen hvis ikke en visjonær tysk rakettingeniør hadde utviklet raketten med kunnskap fra et krigsvåpen fra Nazi-Tyskland.

Med historiens mektigste rakett, Saturn V, tok Nasa i 1969 et kjempeskritt for menneskeheten. Men astronautene hadde aldri satt sin fot på månen hvis ikke en visjonær tysk rakettingeniør hadde utviklet raketten med kunnskap fra et krigsvåpen fra Nazi-Tyskland.

NASA

Den 16. juli 1969 sitter flere hundre millioner mennesker klistret til TV-skjermen.

Verdens øyne er rettet mot avfyringsrampen ved Kennedy Space Center i Florida. Her står historiens største rakett – den 111 meter høye Saturn V – klar til avfyring. Raketten skal rive seg løs fra jordens tyngdekraft og for første gang sende et menneske til en fremmed klode.

I Nasas kontrollrom holder ingeniørene pusten mens de fem motorene slurper i seg opp mot 20 tonn drivstoff i sekundet og gradvis arbeider seg opp til full styrke.

Klokken 9.32 skjer det. Hele oppskytingsområdet skjelver når verdens kraftigste rakett i en sky av hvitglødende gass nesten naturstridig hever seg fra rampen og med jevnt stigende fart klyver gjennom luften mot månen. Jubelen bryter ut.

Omtrent 600 mio. mennesker fulgte månelandingen i 1969.

TV-overføringen av månelandingen i juli 1969 brøt alle tidligere seerrekorder. Omtrent 600 millioner mennesker – om lag en femtedel av jordens befolkning – fulgte med på skjermen.

© Claudio Luffoli/AP/Ritzau Scanpix

Få dager senere vil en av historiens største begivenheter finne sted: Neil Armstrong setter sin fot på månen.

Mannen bak oppfinnelsen heter Wernher von Braun. Hvis det ikke hadde vært for ham – og Nazi-Tysklands våpenprogram – ville aldr raketten blitt til virkelighet.

Nazistene hevner seg

Helt fra barndommen har den tyske ingeniøren Wernher von Braun eksperimentert med raketter og drømt om at menneskeheten en vakker dag vil erobre verdensrommet og nå til månen, kanskje til og med helt til Mars.

Midt i andre verdenskrigs inferno, i 1942, presser en helt annen dagsorden seg på for rakettingeniøren: Von Braun har utviklet en banebrytende ny rakett, V2, som er et 14 meter høyt våpen som ifølge planen skal endre krigens gang og føre Det tredje rike til seier.

Fra taket av hallen i Peenemünde der rakettene monteres, ved den tyske østersjøkysten, betrakter von Braun 3. oktober 1942 sin svarte og hvite rakett mens den brølende skyter til værs.

Tidligere forsøk med den væskedrevne oppfinnelsen er endt i fiasko, men denne gang øyner han suksess: Etter 25 sekunder tordner det nesten 13 tonn tunge våpen gjennom lydmuren – det første menneskeskapte objektet som gjør det – og fortoner seg som en glødende flekk i horisonten.

V2 blev startskuddet til moderne rumteknologi.

Wernher von Brauns rakett, malt med svarte og hvite felter, ble i Peenemünde i 1942 startskuddet til den teknologien som satte fart på den moderne romtidsalderen.

© Deutsches Bundesarchiv

Med nesten 5000 km/t – fire en halv ganger lydens hastighet – fortsetter V2 marsjen helt opp til 85 kilometers høyde og banker som historiens første rakett på døren til verdensrommet. Senere plasker den etter 190 kilometers himmelflukt ned i Østersjøen, helt ifølge planen.

«Dette er den første dagen i en ny tidsalder – romreisenes tidsalder», sprudler Walter Dornberger, sjef for den tyske hærens utvikling av rakettvåpen.

Pioner gjort til narr

Teknologisk er von Brauns langdistanserakett en oppsiktsvekkende nyskapning.

Hittil har raketter fløyet på fast drivstoff i form av krutt som lider under mange svakheter: Det er tungt og krever oksygen fra atmosfæren – og når det først er antent, kan det ikke skrus av. Det brenner til det er brukt opp.

Men von Braun har latt seg inspirere av blant annet den amerikanske fysikeren Robert Goddard, som midt på 1920-tallet har utviklet en rakett med flytende drivstoff.

  1. mars 1926 sender Goddard for første gang sin banebrytende rakett, Nell, til værs. Nell, som er drevet av bensin og flytende oksygen, holder seg i luften i bare 2,5 sekunder og når en beskjeden høyde på 13 meter. Men den 67 meter lange flyveturen med en hastighet på om lag 96 km/t dokumenterer at flytende drivstoff kan brukes til raketter.

En skolelærer, en nazist, en hemmelig forsker, en amerikansk rakettpionér og tysk fysiker skapte uavhengig av hverandre forutsetningene for at menneskeheten kunne erobre månen.

Den russiske skolelærer Tsiolkovskij grundlagde moderne raketvidenskab.
© Tsiolkovsky State Museum of the History of Cosmonautics in Kaluga, Russia

1. Russer grunnla rakettvitenskapen

Den russiske skolelæreren Konstantin Tsiolkovskij (1857–1935) grunnla på slutten av 1800-tallet den moderne rakettvitenskapen. Tsiolkovskij var den første som oppdaget at flytende drivstoff kunne løfte raketter ut i verdensrommet.

Goddard beviste at raketmotorer kan fungere i det tomme rum.
© NASA

2. Amerikaner regnet ut jetmotoren

Robert Goddard beviste at en rakettmotor kunne fungere i det tomme rom. Han beregnet verdier for yteevnen til en rakettmotor med ulike typer av flytende drivstoff, for eksempel oksygen og hydrogen, og tok i 1914 patent på flertrinnsraketten.

Pioneren Oberth byggede raketmodeller som dreng
© Mondadori Publishers

3. Tysk pioner bygget rakettmodeller

Den tyske fysikeren Hermann Oberth (1894–1989) begynte allerede som gutt å bygge rakettmodeller. Han etablerte de grunnleggende ligningene for romfart, blant annet hvordan en rakett kunne slippe unna jordens gravitasjonsfelt.

Russiske Koroljev var den hemmelige arkitekt bag R-7-raketten.
© Unknown

4. Hemmeligheter skapte russisk triumf

Sovjetunionen sendte 4. oktober 1957 opp raketten R-7 og verdens første satellitt, Sputnik 1. Bare kommunistpartiets ledere og ingeniørene kjente av sikkerhetshensyn navnet på arkitekten bak, Sergej Koroljov (1907–1966).

Wernher von Braun var hjernen bag Saturn V.
© MSFC/NASA

5. Nazist sendte mennesker til månen

Under andre verdenskrig konstruerte Wernher von Braun (1912–1977) det væskedrevne rakettvåpenet V2, som i 1942 nådde opp i en høyde på 85 kilometer. Etter krigen ga Nasa von Braun ansvar for å utvikle Saturn V.

I en avhandling viser Goddard at en rakettmotor kan fungere i vakuum, og han beregner verdier for en rakettmotors yteevne med ulike typer av flytende drivstoff.

I vitenskapskretser blir han gjort til latter, men i Tyskland har Goddard, som senere skal bli kjent som den moderne raketteknologiens far, en åndsfelle i pioneren Hermann Oberth.

Også Oberth har kastet seg over eksperimenter med raketter med flytende drivstoff. Noen av dem har flere trinn som kan kobles av etter hvert som de er tomme for drivstoff. Dermed trenger ikke raketten bruke dyrebar energi på å ta med tomme drivstofftanker på hele reisen.

Ideen om flertrinnsraketter har også andre pionerer vært inne på – Goddard har i 1914 tatt patent på en flertrinnsrakett, og russeren Konstantin Tsiolkovskij har gjort seg teoretiske overveielser om det han kaller et «rakettog».

«Man kan bygge så kraftige raketter at de kan bære et menneske opp i rommet», spår Oberth.

I juli 1930 har Oberth omsider hellet med seg: I laboratoriet sitt antenner han en rakettmotor med flytende drivstoff, den såkalte Kegeldüse, som består av et kjegleformet forbrenningskammer av stål.

Man kan bygge så kraftige raketter at de kan bære et menneske opp i verdensrommet. Hermann Oberth, tysk rakettfysiker

Motoren brenner i 90 sekunder og genererer en trykkraft på 7 kilo. Den viser for alvor potensialet ved raketter med flytende drivstoff. Som medhjelper har Oberth en ung ingeniørstudent, den 18 år gamle Wernher von Braun. Han suger til seg kunnskap væskedrevne raketter seg og skal senere bli V2-rakettens sjefutvikler.

Pumpe skyter inn drivstoff

Wernher von Brauns V2-rakett har utallige barnesykdommer, men høsten 1944 har teknikerne løst de fleste problemene. Dermed står tyskerne med historiens kraftigste rakett.

Rakettingeniøren har innført mange genistreker: Å føre drivstoffet inn i forbrenningskammeret med en høy nok hastighet til å løfte det nesten 13 tonn tunge raketten har vært en enorm utfordring, men von Braun har løst problemet med en turbopumpe. Den sprøyter inn drivstoff og flytende oksygen i kammeret med hele 125 liter i sekundet, noe som resulterer i en trykkraft på 25 tonn.

Med den første bruken av en teknikk som fortsatt er i bruk, har von Brauns gruppe forsynt V2 med et styresystem med gyroskoper og akselerometre.

Systemet stabiliserer raketten når den flyr ved overlydshastighet og sørger for at den følger sin fastlagte kurs. Samtidig kan systemet overvåke hastigheten, slik at missilet stenger ned motoren på det rette tidspunktet for å nå fram til målet.

Sjokk utløser måneambisjon

Ingen er i tvil om tyskernes lederposisjon i rakettutviklingen, så i krigens kjølvann plyndrer seierherrene av nazistenes rakettprogram.

Russerne får fatt i en håndfull avfyringsklare V2-raketter samt en rekke detaljerte opptegnelser og tegninger, men amerikanerne får det største trofeet: verdens beste rakettingeniør, Wernher von Braun, som sammen med teamet sitt overgir seg til USA.

De første rakettene var dødbringende våpen; senere ble de bruk til utforskningen av verdensrommet, blant annet månen.

V2 satte nye standarder for raketter.
© Shutterstock/Lotte Fredslund

1942-1945: V2

Nazistenes V2-rakett kunne nå 90 kilometer over jordens overflate og rekke 190 kilometer. Den var fylt med flytende alkohol og oksygen, og den var den mye mer sofistikert – og dødbringende – enn noen tidligere raketter.

Russerne overhalede USA med R-7.
© Shutterstock/Lotte Fredslund

1957-1958: R-7

R-7-raketten sendte russerne i førersetet i romkappløpet mot USA da den ubemannede raketten, designet av Sergej Koroljov, skjøt opp verdens første satellitt, Sputnik, i bane rundt jorden.

Saturn V slog raketrekorder
© Shutterstock/Lotte Fredslund

1967-1972: Saturn V

Nasa sendte opp i alt 13 Saturn V-raketter, alle fra Kennedy Space Center i Florida. Apollo 7 ble den første som nådde verdensrommet, mens Apollo 11 for første gang satte mennesker på månen.

Rumfærger åbnede æraen for genbrug
© Shutterstock/Lotte Fredslund

1981-2011: Romfergeraketter

Etter Apollo-romferdene bygget Nasa romferger som kunne frakte astronauter i bane rundt jorden og så lande igjen. Det er i alt bygget fem – Columbia, Challenger, Discovery, Atlantis og Endeavour.

Space X genanvendte løfteraketter
© Shutterstock/Lotte Fredslund

2018-: SpaceX – Falcon Heavy

Med Falcon Heavy introduserte SpaceX en gjenbrukbar flertrinnsrakett. Den kan frakte nyttelast på opptil 63 800 kilo (den tidligere grensen var 22 800 kilo), og løfterakettene kan lande igjen.

Under den kalde krigen bryter det løs et intenst romkappløp mellom USA og Sovjetunionen, og russerne vinner første omgang: Basert på V2-programmet utvikler sjefdesigner Sergej Koroljov R-7-raketten som 4. oktober 1957 bringer russerne inn i romalderen med verdens første satellitt, Sputnik.

Som en reaksjon på Sputnik-sjokket oppretter USA i juli 1958 romfartsorganisasjonen Nasa.

Her får Wernher von Braun ansvar for å utvikle en kraftig rakett til bemannede romflyvninger. For ham går en guttedrøm i oppfyllelse – omsider kan han begynne på menneskehetens reise til vår nærmeste nabo, og i 1967 er Saturn V-raketten klar.

Den har blitt mye større enn V2 og framstår som en svulmende muskelbunt ved siden av sitt spinkle opphav.

Vehicle assembly building blev skabt til at bygge Saturn V.

For å montere Saturn V-raketten loddrett oppførte Nasa Vehicle Assembly Building (VAB) ved Kennedy Space Center i Florida. Da bygningen sto ferdig i 1965, var den verdens største: Den måler 160 meter i høyden, 218 meter i lengden og 158 meter i bredden.

© Kim Shiflett/NASA

Med full tank veier den 111 meter høye Saturn V-raketten 2,8 millioner kilo, det samme som om lag 400 elefanter. For at en slik gigant kan løftes, har von Braun og teamet hans konstruert raketten i tre trinn med hver sine motorer og drivstofftanker.

I takt med at et trinn er brent ut, kobles det av, før et mindre trinn tar over og får den lettere raketten til å akselerere enda raskere – helt i tråd med Hermann Oberth, Robert Goddard og Konstantin Tsiolkovskijs ideer.

Rakettens første og største trinn, som skal løfte giganten fra rampen, er utstyrt med fem enorme Rocketdyne F-1-motorer, de største noen gang, drevet av en blanding av flytende oksygen og parafin. Andre trinn er forsynt med fem mindre motorer av typen J-2. De er drevet av flytende hydrogen og oksygen, mens tredje trinn – beregnet til å skyve Apollo-kapselen mot månen – bare har en motor.

Armstrong setter ned foten

«Seks, fem, fire, tre, to, en, null. Alle motorer kjører. Liftoff.»

Klokken 9.32 16. juli 1969 skyter Saturn V – med Apollo 11-romskipet øverst – til værs fra Kennedy Space Center. Bare fire dager senere, søndag 20. juli, lander Apollo-landingsmodulen Eagle i månestøvet.

Snart kan von Braun – og resten av verden – på TV-skjermen se Neil Armstrong plante sin venstre fot først på den golde overflaten i et enormt skritt for menneskeheten – og spesielt for von Braun: 27 år etter at V2 – som var den første raketten som nådde grensen til verdensrommet – har «barnet» Saturn V sendt mennesket til en helt annen klode.

13 ganger drar rakettenes konge på langfart – siste gang er i mai 1973, da Saturn V sender USAs første romstasjon, Skylab, i bane rundt jorden. Men i nær framtid er Nasa klar med en ny superrakett, Space Launch System (SLS), som er en oppgradert utgave av Saturn V og dermed enda en mektig etterkommer av V2.

Saturn møter sin overmann

Den om lag 111 meter høye og 2,7 millioner kilo tunge SLS blir den kraftigste raketten noen gang og ryggraden i Nasas kommende måneprogram, Artemis.

I november 2021 vil SLS etter planen tordne til værs på sin jomfrureise fra det stedet hvor alle Nasas romeventyr har begynt – Kennedy Space Center – er det med en trykkraft på 39 millioner newton, altså omkring 15 prosent mer enn Saturn V.

Med seg i lasten på testflyvningen har SLS en ubemannet Orion-kapsel. Ved den første månelandingen siden desember 1972 skal dette romskipet i 2024 frakte to astronauter, en kvinne og en mann. I midten av 2030-tallet tar SLS etter planen det helt store romspranget og bringer astronauter på menneskehetens første odyssé til Mars.

SLS bliver arvtager til Saturn V.

Saturn Vs arvtaker, SLS, skal etter planen bringe mennesker tilbake til månen i 2024 og bringe astronauter til Mars på midten av 2030-tallet.

© NASA

Om tidsplanen holder, er uvisst: SLS har vært underveis i et tiår og har blitt plaget av mange forsinkelser. For eksempel gikk en planlagt utprøving av de fire hovedmotorene ikke helt etter planen 16. januar 2021: Bare 67,2 sekunder inne i testen, som skulle ha vart åtte minutter, stanset motorene – ifølge Nasas studier på grunn av en feil i hydraulikksystemet.

Skulle den feilslåtte testen utløse forsinkelser, er det slett ikke første gang i historien: Saturn V skulle opprinnelig ha blitt prøveoppsendt i 1965, men først i november 1967 strøk raketten første gang til værs med den første ubemannede Apollo-farkosten.

Over halvannet år senere var forsinkelsen for lengst glemt og tilgitt da rakettenes konge skjøt mennesket inn i en helt ny tidsalder.

Slik revolusjonerte nazistene rakettvitenskapen på 1930-tallet og 1940-tallet:

Britisk officer stjal raketdesign.

© Art World/Alamy/Imageselect

Britisk offiser stjal indisk rakettdesign

En muslimsk hærfører forvandlet i 1700-tallet primitive raketter av papir og kartong til effektive krigsvåpen av metall, men en britisk offiser stjal ideen og videreutviklet et rakettdesign som var med på å bane vei for Saturn V.

Muslimer havde overlegne raketter.
© TRW Inc. and Western Reserve Historical Society, Cleveland, Ohio

1. Muslimer hadde overlegent utstyr

Den britiske hæren ble angrepet med raketter under kamper i Sør-India på 1790-tallet. Her hadde Tipu Sultan, den muslimske hærføreren, terrorisert britene med raketter som var betydelig mer avanserte enn noen hadde sett før.

Tipu Sultan kæmpede mod briterne bevæbnet med overlegne raketter.
© Unknown

2. Briter tok teknologien med hjem

Tross det formidable våpenet og tidlig utviklede teorier om rakettartilleri tapte Tipu Sultans hær i 1799 kampen mot britene. Tusenvis av metallraketter ble deretter fraktet tilbake til Storbritannia.

William Congreve tog den muslimske raketteknologi med til Storbritannien og videreudviklede den.
© National Portrait Gallery

3. Raketter fikk jerndrakt

I Storbritannia videreutviklet den britiske artillerioffiseren William Congreve teknologien og fant opp en modell med krutt stampet i et jernrør. Den var mye mer stabil, kunne fly opptil 3,2 kilometer og eksploderte ved nedslaget.