Nazistene skjøt i gang romfarten

Da en svart og hvit rakett hveser mot himmelen 3. oktober 1942, blir verden forandret for alltid. Uten nazistenes banebrytende motorer og aerodynamikk ville verken russere eller amerikanere hatt teknologien til å erobre rommet.

Bundesarchiv/Wikimedia Commons

På taket av hallen for montering av raketter, i Peenemünde ved Østersjøkysten, tripper Wernher von Braun anspent.

Klokken er litt før fire om ettermiddagen denne solrike lørdagen i oktober 1942, og i kikkerten sin stirrer von Braun, som er leder av nazistenes rakettprogram, hele tiden mot oppskytingsrampen, der en 14 meter høy rakett peker opp mot himmelen, klar til oppskyting.

Den svart- og hvitmønstrede V2-raketten rommer von Brauns drøm om å erobre verdensrommet, men godt og vel ti år i bransjen har lært ham at ingen rakett er en god rakett før den har kommet seg sikkert opp i luften.

I tilfellet med V2 er det ekstra grunn til tålmodighet: Tidligere forsøk på å sende opp den banebrytende, væskedrevne raketten har endt i voldsomme eksplosjoner og total fiasko like etter oppskyting.

VIDEO – Møt hjernen bak V2-raketten på nazistenes hemmelige base:

Von Braun følger nervøst nedtellingen over høyttaleranlegget. Så skjer det: En gigantisk flamme skyter ut fra rakettens hale. Den løfter seg først langsomt, før den viser muskler og suser oppover med et brøl.

Mens en øredøvende torden ruller inn over basen, begynner V2-raketten fire sekunder etter oppskyting å tippe og fortsette i en kurve ut over Østersjøen. Etter 25 sekunder bryter raketten lydmuren og fortoner seg som en liten glødende flekk i horisonten.

«Brennschluss», [stopp drivstofftilførselen], lyder det over høyttaleren knapt et minutt etter oppskytingen, og sekundet etter kobler motoren ut.

Nå bryter jubelen løs. Von Braun og kollegene hans er henrykt, men fortsatt er det ikke sikkert om prosjektet er en suksess.

SUPERSONISK: V2-raketten er 14 m høy, veier 13 tonn og er den første raketten som bryter lydmuren.

© Bundesarchiv/Wikimedia Commons

Planen er at V2 skal fortsette ferden helt opp til nesten 85 kilometers høyde, like ved grensen til verdensrommet. Deretter skal den gli nedover igjen med en fart på vel 5000 km/t – fire og en halv ganger lydhastigheten.

Fem ulidelig lange minutter etter oppskyting kan von Braun smake seierens sødme: Signalet fra raketten blir plutselig brutt, og det er et tegn på at den etter 190 kilometer i lufta har plasket ned i Østersjøen, helt etter planen.

Alt dette skal vise seg å ha store konsekvenser.

V2 gir Hitler rakettfeber

For første gang i historien har en menneskeskapt gjenstand banket på døren til verdensrommet, og gjenstanden er på alle måter en nyskapning.

Hittil har raketter brukt fast drivstoff, som er tungt og ikke særlig effektivt, men V2 tar i bruk flytende drivstoff, både flytende oksygen og alkohol. Det gir en langt høyere forbrenningstemperatur og dermed en langt mer effektiv drivstoff­utnyttelse, slik at raketten kan levere mer kraft per kilo drivstoff.

Og resultatene er sensasjonelle: Raketten flyr raskere enn lyden, noe ingen har klart før, og rekkevidden er på hele 320 kilometer – større enn hos selv det beste artilleriet.

BAK TEKNOLOGIEN – Uforsk V2-raketten:

For sjefutvikleren er den vellykkede testen en triumf. Helt siden guttedagene har den nå 31 år gamle Wernher von Braun eksperimentert med raketter, i håp om at det vil bane vei for at menneskeheten en vakker dag kan erobre rommet og komme til månen og til og med Mars.

Men von Brauns rakett er på ingen måte tiltenkt rollen som eventyrlysten pioner i rommet.

V-en i V2 står for Vergeltungswaffe, som er tysk for «gjengjeldelsesvåpen», siden raketten skal hevne de alliertes tiltakende bombeangrep på tyske storbyer.

Nazistene betrakter den revolusjonerende raketten kun som et mirakelvåpen som skal terrorisere britene og føre Det tredje rike til seier.

Bare en måned etter den vellykkede prøveoppskytingen godkjenner Tysklands rikskansler, Adolf Hitler, som ellers har vært nokså lunken overfor von Brauns prosjekt, en plan for serieproduksjon av V2.

Han gir det kostbare prosjektet høyeste prioritet i håp om at raketten kan sikre nazistene seieren i den utmattende verdenskrigen. Og som en spesiell påskjønnelse av von Brauns innsats insisterer Hitler på å hilse personlig på sjefutvikleren.

«Professor, jeg vil gjerne gratulere deg med denne suksessen», sier Hitler i det øyeblikket da han rekker fram hånden til den høye blonde rakettforskeren med de gjennomtrengende blå øynene.

KLASSEBILDE MED HITLER: Sjefutvikleren for V2, Wernher von Braun (rød sirkel), møter Hitler personlig under krigen.

© Wikimedia Commons

Bomberegn sinker nazistenes terrorplaner

Selv ros fra Hitler kan imidlertid ikke få von Braun til å utrette mirakler med våpenprogrammet sitt.

Raketten er fortsatt på eksperimentstadiet og lider av et hav av barnesykdommer, eller snarere en hel epidemi av feil. Særlig selve motoren har problemer med å tøyle de voldsomme kreftene fra det flytende drivstoffet, og aerodynamikken skaper problemer under overlydsflyvningen.

Bare i oktober, etter den vellykkede prøveoppskytingen, viser raketten seg hele fem ganger på rad som en fiasko som enten eksploderer på rampen eller i lufta på vei mot målet.

«Det tar oss et halvt år å bygge en rakett, men bare et halvt sekund å ødelegge den», konstaterer von Braun mismodig underveis i det frustrerende forløpet.

VIDEO – Se V2-raketten eksplodere og dundre i bakken i testfasen:

Først i april 1943 klarer han og staben hans å sende opp en rakett som når den ønskede avstanden på 270 kilometer – men den treffer også 38 kilometer til høyre for målet.

Og teknologien er ikke det eneste de tyske vitenskapsmennene har å streve med.

Britene har fått ferten av den foruroligende våpenproduksjonen i Peenemünde, og natt til 18. august 1943 sørger 600 tunglastede Royal Air Force-fly for at et regn av bomber faller over den tyske rakettbasen.

Hensikten er å drepe hjernen bak det nyutviklede våpensystemet, men britene får ikke has på von Braun. To ingeniører og 735 slavearbeidere mister derimot livet, og bombeangrepet får uventede konsekvenser for selve produksjonen av raketter i Tyskland.

Dødsfabrikk spyr ut missiler

Nazistenes toppledelse mener nå at basen i Peenemünde er altfor sårbar, og de bestemmer seg for å flytte rakettproduksjonen til et hemmelig underjordisk anlegg ved den lille byen Nordhausen i Harzen. Von Braun er enig.

Her ligger det et tunnelnettverk etter mange års gruvedrift, og tyskerne går i gang med å bygge en storstilt samlebåndsfabrikk, Mittelwerk, som skal spy ut 900 splitter nye raketter i måneden.

MASSEDØD: Opp mot 20 000 konsentrasjonsleirfanger mister livet under produksjonen av de 3500 V2-rakettene under krigen.

© Wikimedia Commons

Slavearbeidere fra konsentrasjonsleiren Dora-Mittelbau voktet av brutale SS-vakter sliter i gruvens kalde og fuktige underverden for å få anlegget ferdig.

Døgnet rundt lyder gruvegangene av støy fra trykkluftbor og skrik fra fanger som blir banket opp fordi de ikke kan holde seg stående.

Stedet blir kjent som «helvete på jord».

Summariske henrettelser og utmattelse sender opp mot 100 lik til krematoriet hver eneste dag.

På denne grufulle bakgrunnen kan tyskerne rundt nyttår 1944 begynne å rulle de første V2-rakettene ut av gruven.

Von Braun og kollegene hans har samtidig fått rettet opp rakettens verste feil og mangler. Motoren har blitt forsterket, et helt nytt styringssystem har kommet på plass, og selv aerodynamikken tåler nå overlydshastigheter.

Terrorvåpenet er klart til krig.

Rakettdøden regner ned over London

Skurer av V2-raketter med en sprengladning på nesten et tonn begynner å hagle ned over England i september 1944. Rakettene sendes av sted fra mobile oppskytingsramper og slår ned bare fem minutter etter oppskyting.

Det aller verste angrepet rammer London lørdag 25. november 1944, da et blendende lysglimt helt uten varsel lyser opp i butikklokalene i stormagasinet Woolworth.

Brøkdelen av et sekund senere lyder et øredøvende brak som blåser inn alle vinduene og får vegger og tak til å skjelve. Kunder og ansatte rekker ikke å flykte før hele bygningen kollapser i en sky av grus.

TERRORVÅPEN: Det var nesten 1000 kilo sprengstoff i tuppen av en V2-rakett, og den kunne jevne en hel boligblokk med jorda.

© Fox Photos/Getty

168 barn og voksne omkommer og 123 blir såret i angrepet som har slått ned som et altødeleggende lyn fra klar himmel. Ingen av ofrene rekker å oppdage hva som skjer, for raketten går raskere enn lyden og er umulig å høre før den treffer.

Som sjefutvikler er Wernher von Braun naturligvis fullstendig klar over at V2 er utviklet som et militært terrorvåpen, men det var ikke det han hadde drømt om.

«Raketten fungerte perfekt, bortsett fra at den landet på feil planet», sier von Braun.

I alt rekker nazistene å avfyre om lag 3500 V2-raketter mot allierte mål, men det nye supervåpenet er på ingen måte nok til å snu krigslykken.

Da krigen slutter i mai 1945, står det klart at V2-raketten har kostet flere menneskeliv å produsere enn den har tatt livet av. Omkring 20 000 tvangsarbeidere døde under produksjonen, mens om lag 5500 mennesker har mistet livet som følge av rakettangrepene.

USA får tak i V2

Da krigen slutter, overgir Wernher von Braun seg til amerikanerne, som er desperate etter å få fingrene i verdens ledende rakettingeniør og staben hans av fremragende spesialister.

Amerikanernes håp er at tyskerne kan sikre USA et avgjørende forsprang i etterkrigstidens våpenkappløp, mens von Braun har helt andre ambisjoner: Han drømmer om å videreutvikle rakettkunsten og reise ut i verdensrommet, først og fremst til månen.

ROMUTSIKT: Det første bildet av jorda sett fra verdensrommet blir tatt i 1946 av en V2-rakett skutt opp fra New Mexico i USA.

© US Army

Under kodenavnet Operation Paperclip og i all hemmelighet ankommer von Braun og gruppen hans av over 100 rakettforskere militæranlegget White Sands i New Mexico i september 1945.

Et omfattende arkivmateriale om hans høytflygende krigsbarn har blitt sendt i forveien, og i oktober dukker det dessuten opp hundrevis av godsvogner med V2-komponenter som har blitt fraktet over Atlanterhavet, på havna i New Orleans.

Det er så store mengder at alle godsstasjoner i 350 kilometers omkrets av byen blir fylt opp til randen.

Det blir imidlertid snart klart at det ikke er romraketter amerikanerne har tenkt å bruke tyske rakettdeler og forskerhjerner til. En ny kommunistisk fare truer i øst, og von Braun og kollegene hans blir – akkurat som i Nazi-Tyskland – satt til å utvikle militære raketter som kan frakte eksplosiver mot fienden.

NESTE TRINN: Bumper-raketten fra 1948 er en V2 med en sonde på tuppen – og den første totrinnsraketten i historien.

© NASA

Den standhaftige tyskeren gir imidlertid ikke opp. Han forsøker iherdig å påvirke sine nye arbeidsgivere og legger fram det ene utrolige romprosjekt etter det andre.

I 1954 foreslår han Project Orbiter, som skal sende verdens første satellitt i bane rundt jorda, og han har faktisk allerede en videreutvikling av V2-raketten klar som vil kunne klare oppgaven.

Redstone heter raketten, og den er både kraftigere og mye mer presis enn V2. Dessuten er den utstyrt med en nesekjegle som kan kobles fra under flyvningen og bære satellitten i bane.

Tross den flyveferdige pakken når han ikke igjennom med ideen sin. Først da den tyske rakettforskeren får hjelp fra uventet hold, oppstår det en mulighet for å leve ut romdrømmene.

VIDEO – Se Wernher von Braun legge fram sine visjonære måneplaner på TV:

«Flopnik» gir von Braun sjansen

4. oktober 1957 trer erkefienden Sovjetunionen plutselig og fullstendig uventet inn i romalderen ved å skyte opp Sputnik, verdens første satellitt.

Indirekte står von Braun bak den teknologiske triumfen: I krigens siste dager har russerne klart å få tak i en håndfull oppskytingsklare V2-raketter, sammen med en rekke detaljerte tegninger, og det sovjetiske rakettprogrammet bygger på tyskernes arbeid.

Men for både von Braun og resten av USA kommer suksessen med Sputnik som et voldsomt sjokk.

Når russernes raketteknologi er så avansert at de klarer å sende en satellitt i bane, er det svært sannsynlig at de også snart vil bli i stand til å treffe USA med atomvåpen, mener ekspertene.

TIDSLINJE – Følg stormaktenes kamp om dominans i verdensrommet:

De amerikanske politikerne føler avmakt og får snart panikk. Dermed krever de øyeblikkelig handling: Sovjetunionens forsprang skal innhentes, og USA skal overta ledelsen, og det raskt.

Det første forsøket på å få en satellitt opp i rommet blir oppskytingen av marinens Vanguard-rakett i desember 1957. Millioner av amerikanere følger med på direktesendingen på TV når raketten løfter seg noen få centimeter fra rampen før den eksploderer og på et øyeblikk blir til en til en rykende skrothaug.

Dommen er nådeløs. «Flopnik» og «Kaputnik» blir den mislykkede oppskytningen døpt, og kravet om å erobre verdensrommet før russerne vokser i styrke. Endelig får von Braun sin store sjanse – og han griper den med begge hender.

Genial nazist blir Nasas gullgutt

Wernher von Braun starter karrieren med å bygge dødsraketter for Nazi-Tyskland og avslutter sitt eksplosive virke som arkitekten bak Nasas månerakett.

31. januar 1958 er han klar til å sende sin 21 meter høye løfterakett Jupiter til himmels med USAs første satellitt, Explorer 1, om bord.

Redstone-raketten utgjør det første trinnet for Jupiter, og da den kraftige eksosflammen fra det slanke, sylinderformede fartøyet lyser opp oppskytingsbasen Cape Canaveral klokken 22.48, holder alle pusten i nervøs spenning.

USAs internasjonale prestisje står og faller med von Brauns rakett, og da oppskytingen går perfekt, og Explorer 1 etter få minutter er brakt i bane rundt jorda, blir Wernher von Braun – eller Mister Space Man, som pressen jublende døper ham – utropt som helt ikke bare i USA, men overalt i den vestlige verden.

Gigant skal erobre verdensrommet

Den amerikanske romfartsorganisasjonen Nasa ble opprettet i juli 1958 som en direkte reaksjon på Sputnik-sjokket.

Her får den nå feirede romhelten von Braun ansvaret for å utvikle verdens største rakett: Saturn. Raketten skal bli det prosjektet som skal sikre USAs overherredømme i verdensrommet og utgjøre ryggraden i et planlagt program for bemannet romfart som i 1961 når nye ambisiøse høyder.

25. mai 1961 erklærer president John F. Kennedy i en tale til Kongressen at USA skal besøke jordas nærmeste nabo:

«Jeg mener at dette landet bør forplikte seg til – før utgangen av dette tiåret – å sende et menneske til månen.» –John F. Kennedy

I Marshall Space Flight Center i Huntsville lytter Wernher von Braun og staben hans målløse til presidentens tale.

Omsider kan hans største drøm bli til virkelighet. Med nesten ubegrensede midler og en sterk industri i ryggen får von Braun nå muligheter for å legge alle krefter i arbeidet med å konstruere raketten til månelandingsprogrammet Apollo.

PASSIAR: USAs president John F. Kennedy gir Werhner von Braun (t.v.) ordre om å erobre månen for sitt nye land.

© NASA

Forutsetningen for at USA i det hele tatt kan la mennesker rive seg løs fra jordas tyngdekraft – og bringe dem de nesten 400 000 kilometerne til månen –, er en enorm og kraftig løfterakett. Den må sørge for at 3000 tonn med utstyr når den såkalte unnslipningshastigheten på 11,2 km/s, altså 40 000 km/t. Det er det absolutte minimum hvis raketten skal slippe unna jordas gravitasjonsfelt. Og her kommer Saturn inn i bildet.

Nøkkelen til å overvinne den enorme avstanden mellom jord og måne er en flertrinnsrakett, der trinnene kasseres etter hvert som drivstoffet brukes opp.

Von Braun har allerede skaffet seg erfaring med slike raketter: I 1949 hadde han suksess med verdens første egentlige trinnrakett, RTV-G-4 Bumper, med V2-raketten som første trinn.

VEKST: V2 ble til Redstone Mercury, som ble til Saturn V. Og raketthøyden gikk fra 14 til 111 meter.

© Ken Ikeda/Oliver Larsen

Den store stamfaren ble snart den lille

V2 var den første romraketten med flytende drivstoff, turbopumper og en aerodynamikk som kunne tåle overlydshastigheter. Alle de nye oppfinnelsene ble videreført i neste generasjon romraketter, som samtidig ble mye større enn V2 var. For å få nok løftekraft til å sende opp stadig større lastemengder, ble det lagt til ekstra rakettrinn der motorer og brennstofftanker kunne kobles fra. Og det er tydelig på størrelsen: V2 var 14 meter høy, mens giganten ITS vil rage hele 122 meter i været.

  • V2 (1943): 14 m
  • Mercury Redstone (1953): 25 m
  • Frihetsstatuen (1886): 93 m
  • Saturn V (1967): 111 m

Mens V2-raketten hadde en enkelt motor, bygger Saturn på et flermotorsprinsipp.

Første trinn har fem motorer som bruker hele 13 tonn drivstoff i sekundet og bringer raketten opp i en hastighet på 8500 km/t.

Andre trinn har også fem motorer, som er drevet av flytende hydrogen og oksygen, og som på bare seks minutter øker farten til nesten 25 000 km/t. Da tar tredje trinn over, med en enkelt motor. Den antennes to ganger.

Ved første antenning økes farten til 28 000 km/t, som er den farten som er påkrevd for å gå i bane rundt jorda. Den andre antenningen sørger for å sende fartøyet videre til månen med de nødvendige 40 000 km/t.

MÅNERAKETT: Saturn 5 er delt i tre rakettrinn med en kegleformet modul på toppen til romskip og besetning.

© NASA

Apollo 11 inntar månen

Onsdag 16. juli 1969 sitrer Kennedy Space Center i Florida av forventning. På rampen står den 111 meter høye Saturn V-raketten med Apollo 11-fartøyet klar til oppskyting, og mens de tre astronautene om bord sjekker instrumentene sine en siste gang, sitter millioner av mennesker over hele kloden klistret til TV-skjermen for å følge den historiske begivenheten.

Kennedys – og ikke minst Wernher von Brauns – visjon om å sende et menneske til månen skal nå møte virkeligheten.

Fra oppskytingssenteret følger von Braun relativt rolig slagets gang. Han har tatt på hodetelefonene sine slik at han kan følge med på nedtellingen, og like før antenning bøyer han hodet og ber fadervår.

FIVE-FOUR-THREE-TWO-ONE! Saturn 5-raketten løfter ca. 3000 tonn dødvekt fri fra jorda 16. Juli 1969.

© NASA

Så skjer det: Klokken 9.32 hever Saturn V-raketten seg fra bakken i en sky av hvitglødende gass og flammer. Et øredøvende brak som fra tusenvis av tordenskrall ruller over oppskytingsområdet og får bakken til å skjelve.

I neste øyeblikk forsvinner von Brauns gigantiske rakett med månelandingsmodulen øverst oppe i et svart og oransje flammehav, mens den i en bue klyver opp gjennom lufta og ut over Atlanterhavet.

Fire dager senere, søndag 20. juli, når Apollo 11-fartøyet sitt fjerne reisemål, og landingsmodulen Eagle synker sakte ned i månestøvet. Få timer senere kan en svært beveget von Braun på sin svarthvite TV-skjerm se astronauten Neil Armstrong ta de ni små trinnene ned stigen fra landingsmodulen og plante sin venstre fot på månens golde overflate.

VIDEO – Se Neil Armstrong ta et lite, men gigantisk skritt 20. juli 1969:

For den nå 57 år gamle von Braun er det en gutte­drøm som med ett har blitt til virkelighet.

I 1942 kom den banebrytende V2-raketten hans seg 85 kilometer over planetens overflate og banket på porten til rommet, og nå, 27 år senere, har V2-rakettens monstrøse arvtaker endelig klart å sende menneskeheten den lange veien til et fremmed himmellegeme.

– Menneskets endelige skjebne er ikke lenger begrenset til denne jorda, utbryter den visjonære Mister Space Man like etter månelandingen.

ØRNEN HAR LANDET: Månelandingsfartøyet Eagle sørget for god utsikt til jorda nesten 400 000 kilometer unna.

© NASA

Les også:

Romfart

Nå får Europa sin første private romhavn

14 minutter
Romfart

Astronauter oppgraderer til 1. klasse

12 minutter
Romfart

V2-raketten sparker i gang romalderen

1 minutt

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!