Menneskets forpost i rommet

Siden 1998 har Den internasjonale romstasjonen vært vår bastion i verdensrommet. 232 astronauter har gjort en lang rekke viktige erfaringer fra det å leve i verdensrommet, og nå er vi klare til det neste spranget: En ny romstasjon har snart kurs mot månen.

NASA

Astronaut Nancy Currie knuger styrespaken i hendene mens hun bruker romfergens robotarm.

Armen har fått tak i den elleve tonn tunge Unity-modulen. I nærheten svever den enda større Zarja- modulen, som russerne har sendt opp fjorten dager tidligere.

I løpet av to timer kobler hun sammen modulene, koblingsmekanismen klikker, og de to første delene av Den internasjonale romstasjonen er forbundet.

Det russiske Zarja-modulen (øverst) kobler seg den 6. desember 1998 på amerikanske Unity i et millimeterpresist kosmisk kyss.

ISS er en realitet.

NASA

Det er tjue år siden sammenkoblingen av Zarja- og Unity-modulen markerte begynnelsen på det mest ambisiøse byggeprosjektet i menneskets historie – et vektløst laboratorium i verdensrommet.

Gjennom årene har Den internasjonale romstasjonen, ISS, gitt forskere en unik mulighet til å undersøke fenomener i vektløshet, lære om hvordan verdensrommet påvirker kroppen og forberede de neste skrittene enda lenger ut i rommet.

Nå tas eksperimentet til helt nye høyder, for nå skal det bygges en ny romstasjon, som skal gå i bane rundt månen.

Astronauter på ISS holder et våkent øye med jorda

1 / 3

undefined

Romstasjonen er bygd av mindre laboratorier, og astronauter forsker på alt fra kosmisk stråling til bærekraftig landbruk.

© Shutterstock

Slapp unna tyngdekraften

Det fremmede miljøet i verdensrommet er særlig preget av to ting vi ikke har på jorda: kosmisk stråling og vektløshet. Allerede for 50 år siden var forskerne klar over at forskning på disse to fenomenene bare kunne foregå i et laboratorium som oppholdt seg permanent utenfor jordas atmosfære.

Derfor ble månekappløpet avløst av et romstasjonskappløp, og i 1971 – bare ti år etter at Jurij Gagarin ga menneskeheten sin debut i verdensrommet – sendte Sovjetunionen verdens første romstasjon, Saljut 1, i bane rundt jorda.

Saljut 1 var en 20 meter lang sylindrisk stasjon med nesten 100 kubikkmeter beboelig plass, men den holdt seg bare i bane rundt jorda i 175 dager.

Uten tyngdekraft kan det oppstå de særeste mutasjoner.

Flatormer fikk ekstra hode

Astronautene gjennomfører eksperimenter for å lære mer om hvordan kroppen kan gjendanne skadet vev i et vektløst miljø.

I ett forsøk skar forskere halen av flatormer og sendte dem opp til romstasjonen – en av ormene kom tilbake med et ekstra hode der halen burde sitte.

Forskerne mener at den uvanlige varianten viser at jordas magnet- og gravitasjonsfelt spiller en rolle for hvordan gener uttrykkes.

På tross av den korte levetiden klarte instrumentene om bord på Saljut 1 blant annet å levere en rekke banebrytende nye observasjoner av den eneste kjente kilden til røntgenstråling utenfor solsystemet, stjernen Scorpius X-1.

Takket være en rekke målinger foretatt av teleskopet om bord på Saljut-stasjonen, vet forskere i dag at Scorpius X-1 er en nøytronstjerne, med en tyngdekraft som er så enorm at den holder på å fortære en mindre partnerstjerne.

Oppdagelsen kunne aldri vært gjort fra jorda, for atmosfæren ville ha hindret observasjonene, og på kortere romferder er det ikke nok tid til å samle inn data.

Observasjonene av nøytronstjernen var avgjørende for forskningen på andre solsystemer. Forskere trenger nemlig all den kunnskapen de kan få om ulike typer stjerner – særlig hvor mange det er og hva slags planeter som går i bane rundt dem – for å kunne snevre inn letingen etter eksoplaneter der det er aller best sjanser for å finne liv.

Til venstre en flamme i verdensrommet. Til høyre på jorden.

I rommet brenner ild med kalde flammer

En brann om bord på et romfartøy kan være katastrofalt, og derfor er det viktig å forske på hvordan ild oppfører seg i rommet.

Flammer i vektløs tilstand er ikke avlange, men runde. På ISS har forskere gjennomført forsøk med å brenne dråper av drivstoffet heptan, som under bestemte forhold brant med en usynlig flamme med en temperatur på bare 600 °C, selv om det normalt brenner ved 1400 °C.

Teleskop avdekket solas ytre

I 1973 ble russernes suksess med Saljut fulgt opp av den amerikanske stasjonen Skylab, som blant annet skulle studere strålingen fra vår egen stjerne, sola.

Skylab var derfor utstyrt med Apollo Telescope Mount, som besto av åtte ulike instrumenter – blant annet røntgenteleskoper og ultrafiolette spektrografer.

Instrumentene kunne registrere sollyset i detalj og dele det opp i sine enkelte bølgelengder – uforstyrret av jordas atmosfære. Dermed fikk forskerne et mye bedre innblikk i hvilke stoffer som utgjør det ytterste laget av sola.

Teleskoper på Skylab tok 127 000 bilder av sola og dokumenterte for første gang de såkalte solflekkene i solas ytre atmosfære, koronaen.

Sensorer måler solas innvirkning på klimaet

Tre sensorer om bord på den europeiske forskningsmodulen Columbus holder øye med styrken på strålingen fra sola. I tillegg til å gi forskerne mer kunnskap om vår egen stjerne hjelper målingene klimatologer til å forstå hvordan jordas atmosfære blir påvirket av solaktivitet.

NASA

Solflekker er områder der sterke magnetfelt hindrer at glovarm plasma fra solas indre trenger seg opp i koronaen. Det gjør området om lag 1000 grader kaldere, og siden intensiteten til lyset er avhengig av temperaturen, framstår området som en mørk flekk på sola.

Astronauten Edward Gibson, som befant seg på Skylab, ble den første til å filme en såkalt koronaløkke, der enorme energiutladninger skyter ut plasma fra sola.

Fenomenet er viktig å studere, siden det er relatert til såkalte koronamasseutbrudd, da enorme mengder elektrisk ladede partikler slynges ut. Det kan forårsake nedsmeltinger av transformatorstasjoner på jorda og i verste fall skape et globalt strømbrudd.

Protein-krystaller i kreftmedisin vokser seg større og mer ensartede i verdensrommet enn på jorda. De gule krystaller angir feil i strukturen.

Rommet gir kunnskap om kreftmedisin

Forskningen på ISS er også en del av jakten på en kur mot kreft. Astronautene studerer blant annet en type proteiner som kalles monoklonale antistoffer. De kan brukes som kreftmedisiner, fordi de bare bekjemper syke celler.

De påvirker ikke friske celler og gir dermed ingen bivirkninger. For å produsere effektive medisiner av antistoffene må forskerne undersøke den molekylære strukturen. Det skjer ved å krystallisere proteinene, noe som gjør strukturen tydeligere.

Men her på jorda forstyrrer tyngdekraften prosessen ved å trekke i atomene, slik at krystallen ikke kan vokse på en ensartet måte. I vektløs tilstand kan derimot proteinkrystaller bli store og ensartede, og dermed kan de for eksempel lage medisiner i mer konsentrert form.

Romopphold blir permanent

Den fjerde besetningen på Skylab satte også en rekord for det lengste oppholdet i rommet, da de tre astronautene oppholdt seg i det vektløse laboratoriet i 84 dager i strekk.

Men både Saljut og Skylab ble forlatt og styrtet før den neste ble sendt opp. Det som manglet, var en stasjon der forskere kontinuerlig kunne undersøke effektene av det brutale miljøet i verdensrommet over lange perioder.

I 1986 ble det endelig en mulighet, da den første modulen ble sendt opp til den nye russiske romstasjonen, Mir. Under byggeperioden var kosmonautene der ganske kort av gangen, men fra 1989 til 1999 var det folk på romstasjonen hele tiden, i alt 3644 dager.

Mir ble dermed den første romstasjonen som ga muligheter for uavbrutte observasjoner over måneder og til og med år. Forskerne kunne nå både se ut mot fremmede stjerner og planeter, men også innover og studere effekten verdensrommet hadde på utstyret og på menneskene.

Mir ble startskuddet for et langvarig forskningsarbeid for å undersøke hvordan mennesket kan klare seg i verdensrommet. Det videreføres i dag på ISS.

Hverdagen i rommet er planlagt til minste detalj

Astronautene står opp hver morgen til en arbeidsdag som er fylt med oppgaver fra morgen til kveld. De faste rutinene er nødvendige, for alt fra toalettbesøk til å holde orden på døgnrytmen blir store utfordringer i vektløs tilstand.

  • Kl. 8:00

    Tørr frokost pumpes opp med varmt vann

    Frokosten på ISS kan for eksempel bestå av eggerøre. Alt vannet er fjernet fra retten. Dermed tar den mindre plass og har lengre holdbarhet. Astronautene setter beholderen med mat på en maskin som pumper varmt vann inn i maten, så blir den så god som ny.

  • Kl. 8:00-10:30

    Morgentrening beskytter kroppen mot forfall

    Hver dag er det satt av 2,5 timer til fysisk trening for å vedlikeholde muskelstyrken og skjelettet, som ellers ville forfalle raskt.

  • Kl. 10:30

    Menn og kvinner kan stå og tisse

    Pumper og vifter sørger for at avføring og urin ender i toalettet i stedet for å sveve fritt omkring i stasjonen.

  • Kl. 11:00

    Astronauter vasker seg i dråper

    Astronautene vasker seg ved å sprøyte vann fra en beholder rett på kroppen. Overflatespenningen får vannet til å klistre seg til huden i store dråper. Det kommer såpe fra en annen beholder, og blandingen gnis mot huden for å vaske den.

  • Kl. 13:00-20:00

    Romvandring krever forberedelse

    Når astronauter skal på romvandring, bruker de romdrakter som fylles opp med oksygen over flere timer. En enkel reparasjonsoppgave kan strekke seg over mange timer, for kontrollsenteret på bakken instruerer om hver eneste bevegelse.

  • Kl. 20:05

    Helsen sjekkes før sengetid

    Både før og etter en romvandring sjekkes astronautenes helse. Romvandringer krever full konsentrasjon, så stress er en risikofaktor. Dessuten utsettes astronautene for kraftigere stråling utenfor det beskyttende metallskroget til romstasjonen.

  • Kl. 20:30-21:30

    Rødt lys gjør besetning søvnig

    Den siste timen før sengetid er satt av til såkalt pre-søvn, der astronautene kan slappe av. Under presøvn endrer lyset om bord på ISS farge, slik at det inneholder lite blått lys. Det stimulerer produksjonen av søvnhormonet melatonin i kroppen.

Stråling er farlig for mennesket

Den største trusselen mot mennesker i verdensrommet er den kosmiske strålingen.

Den består av omstreifende atomer som har mistet sine elektroner under voldsomme akselerasjoner på sin reise gjennom universet. Uten elektronene blir atomene elektrisk ladet og kan påvirkes av et magnetfelt.

På jorda er vi beskyttet mot strålingen av planetens magnetfelt. De såkalte magnetfeltlinjene ligger som et gitter som løper fra nordpolen til sørpolen, og de strekker seg titusenvis av kilometer ut i verdensrommet.

Fordi partiklene er elektrisk ladet, påvirkes de av magnetfeltet. Partiklene endrer kurs når de møter feltlinjene, så mengden stråling som når helt ned til oss her på bakken, er minimal.

Uten denne beskyttelsen mot de energirike partiklene kunne de slå i stykker atomene i celler, noe som kan føre til alvorlige helseproblemer som kreft og nerveskader.

Kosmisk stråling er en av de største farene for astronauter i rommet og kan føre til dna-skader og kreft.

Når framtidens astronauter skal av sted mot Mars, må de oppholde seg midt i det usunne bombardementet i månedsvis.

For å forberede reisen må forskere ha massevis av data for hvor mye stråling menneskekroppen tåler, og teste hvilke materialer som gir best beskyttelse.

På ISS måler astronautene derfor intensiteten av den kosmiske strålingen kontinuerlig. Det skjer blant annet ved hjelp av en såkalt termoluminescens-måler. Apparatet, som er installert mange steder på romstasjonen, inneholder en krystall.

Når atomene i denne krystallen blir truffet av kosmisk stråling, får det elektronene til å hoppe opp i en høyere bane lenger unna atomkjernene.

Jordas magnetfelt dannes primært gjennom bevegelser i jordas ytre kjerne, der flytende metaller skaper elektriske strømmer.

Magnetfeltet strekker seg flere tusen kilometer ut i rommet og skjermer oss for den verste kosmiske strålingen.

ISS samler kunnskap om strålingen, slik at for eksempel fremtidens Mars-astronauter kan få den beste beskyttelsen på reisen.

Shutterstock

Etter kort tid faller elektronene tilbake til utgangspunktet, og da gir de fra seg en lyspartikkel med like mye energi som brakte dem opp i den høyere banen. Ved å måle intensiteten av lyset kan forskerne følge mengden av stråling et bestemt sted på romstasjonen.

Selv om astronautene på ISS også er beskyttet av jordas magnetfelt, er de utsatt for høyere strålingsnivåer, siden atmosfæren også tar unna en del av strålingen.

På bare én uke er astronautene derfor utsatt for omtrent samme strålingsdose som et gjennomsnittlig menneske mottar på bakken over et helt år.

Det gjør livet om bord på ISS en anelse mer risikabelt. Det normale er at 20 av 100 personer er utsatt for livstruende kreft, mens det gjelder 23 av 100 personer som har oppholdt seg på ISS.

Fritt fall skaper vektløs forskning

Vektløshet er det andre viktige fortrinnet romstasjonen har for forskningsformål. Uten romstasjoner har ikke forskere mange muligheter for å undersøke hvordan vektløshet kan endre ulike prosesser.

En mulighet er å leie et spesialdesignet fly som kan foreta såkalte parabolflyvninger. Flyet flyr opp og ned i buer som er beregnet slik at det ikke er noen oppdrift fra vingene, noe som betyr at flyet egentlig er i fritt fall.

Dermed blir alt om bord vektløst i opptil et halvt minutt, før flyet igjen må stanse fallet.

Både NASA og ESA trener astronauter, tester utstyr og foretar eksperimenter i vektløshetsfly. De såkalte parabolflyvninger varer imidlertid bare i 30 sekunder av gangen – på ISS kan man trene og teste døgnet rundt.

© NASA

Effekten kan også oppnås ved å sende såkalte spesielle raketter lastet med et eksperiment ut i verdensrommet. Sensorer og kameraer samler inn data fra det vektløse forsøket når raketten faller til bakken igjen, men vektløsheten varer ikke i mer enn om lag 13 minutter.

For å studere vektløse fenomener som utspiller seg over lengre tid, må forskerne sende eksperimentene opp til romstasjonen.

Vektløse væsker studeres på ISS

ISS befinner seg bare 400 kilometer fra bakken, og er absolutt påvirket av jordas gravitasjonsfelt. Når astronautene likevel kan sveve rundt, er det fordi de er i fritt fall mot bakken.

ISS beveger seg imidlertid framover med nøyaktig samme fart som fallet, og derfor treffer ikke romstasjonen bakken og kan fortsette å falle.

Fallet til romstasjonen kunne i prinsippet fortsette for alltid, men som alle andre satellitter som går i bane så lavt nede, opplever ISS en veldig svak luftmotstand fra det aller ytterste av atmosfæren.

Derfor har stasjonen motorer som med jevne mellomrom avfyres for å øke farten. På denne måten har romstasjonen klart å vedlikeholde fritt fall i over 20 år.

ISS suser rundt jorda med 28 000 km/t. Faktisk er romstasjonen i fritt fall mot planeten, men unngår kollisjon ved samtidig å bevege seg sidelengs med noenlunde samme fart.

© ESA

Et av de viktigste områdene for den vektløse forskningen på ISS, er hvordan væsker endrer karakter i verdensrommet.

Egenskapene til væsker påvirkes i aller høyeste grad av tyngdekraften. For eksempel vil væsker som olje og vann legge seg i lag her på jorda, fordi den ene av dem er tyngre.

Oljen er lettere, slik at den flyter på vannet. Men i verdensrommet, der det verken finnes opp eller ned, vil ikke væskene dele seg i lag, men blandes sammen som små dråper av olje og vann.

Omvendt har forskere på ISS funnet ut at væsker som honning og vann, som normalt oppløser hverandre uten problemer her på jorda, ikke alltid vil blande seg i verdensrommet.

Honning og vann blandes ikke i vektløshet

Honning oppløses i varmt vann – det vet alle som har drukket en kopp te med honning. Men da forskere på ISS utførte et forsøk der de sprøytet honning inn i en beholder med vann, holdt den seg atskilt fra vannet som små dråper.

Kunnskap om hvordan væsker oppfører seg i vektløshet, er nyttig, for eksempel når ingeniører designer drivstofftanker og pumper som skal blande væsker i motorene med stor presisjon.

Kunnskap om hvordan væsker blander seg med hverandre i verdensrommet, er utrolig viktig for ingeniørene som for eksempel skal designe drivstofftanker og pumper.

Rakettmotorer bruker som regel på to væsker – et drivstoff og et oksidasjonsmiddel.

Det er nødvendig å blande dem for å få noen effekt. Dette skjer i motorenes brennkammer, og antenningen skal skje med enorm presisjon. Hvis en av væskene plutselig oppfører seg annerledes, kan det få katastrofale følger.

Et annet fenomen som forsvinner i vektløshet, er såkalt sedimentering. Det er en prosess der partikler oppløst i en væske over tid vil bli avleiret på en barriere.

Siden sedimentering oppstår fordi tyngdekraften trekker i partiklene i væsken, kan forskere og ingeniører utnytte det vektløse miljøet i verdensrommet til å blande metaller på nye måter og skape legeringer som det ikke er mulig å produsere på jorda.

En spesiell aluminium-bly-legering, som bare kan produseres uten sedimentering, kan for eksempel brukes i motorer som selvsmørende kulelagre. Slike kulelagre vil redusere behovet for vedlikehold, noe som er viktig for rovere og roboter som skal klare seg på egen hånd i årevis – ofte i vanskelige miljøer på fremmede planeter.

Spesielle legeringer utviklet på ISS kan brukes i selvsmørende kuleleier på for eksempel Mars-rovere. Roverne må overleve i årevis i et støvhelvete – uten mulighet for service.

© NASA

Et annet viktig felt er væskene i astronautenes kropper. Når tyngdekraften forsvinner, blir ikke kroppsvæsker lenger trukket nedover, men flyter fritt omkring.

Det fører blant annet til et økt trykk på kraniet, som har gitt astronautene på ISS problemer med synet. Derfor tester forskerne hele tiden nye typer bekledning som er lagd for å presse væsker nedover i kroppen.

ISS er test for Mars-reise

Fraværet av tyngdekraft har også skapt rengjøringsproblemer på ISS.

De små partiklene i støv holdes sammen i større hybelkaniner av såkalt statisk friksjon. Vanligvis trekker tyngdekraften partiklene fra hverandre når de når en viss størrelse. Men på ISS er den statiske friksjonen den framherskende kraften, og støvet blir dermed ikke hindret i å samle seg i store klumper.

Støvet svever i alle retninger og gjør for eksempel at luftfiltre blir tilstoppet mye raskere enn ingeniørene hadde regnet ut da de tegnet modulene i romstasjonen.

Dermed bidrar astronautenes hverdagserfaringer med viktig kunnskap til lange romferder i framtiden, når et stengt luftfilter kan være mye mer alvorlig.

Ved at studere maurtuer om bord på ISS kan forskerne utvikle nye søkealgoritmer til roboter som skal utforske verdensrommet.

Maur mister orienteringen

Maur på jakt etter mat følger et enkelt mønster. Hvis en maur ofte møter på andre maur, vet den at det er mange maur i området og dermed høyst sannsynlig også mat der. Det vil få den til å holde seg i samme område. Hvis den derimot sjelden støter på artsfrender, vil den begynne å utvide søkeradiusen.

I vektløse omgivelser må mauren endre søkemønsteret sitt fordi det er flere dimensjoner å bevege seg i. Forskere på ISS har filmet bevegelsesmønstrene til 8 maurtuer med 100 maur hver om bord på romstasjonen. Maurkolonier har ingen sentral leder, så hvert individ arbeider selvstendig ut fra de innkodede reglene.

Forskerne håper å kunne kartlegge disse reglene for å kunne lage bedre roboter som skal utforske store områder på egen hånd – for eksempel i verdensrommet.

Men problemene med støv blekner i forhold til de problemene som mangelen på tyngdekraft skaper for å opprettholde selv enkle kroppsfunksjoner.

Vektløsheten reduserer for eksempel spenninger i kroppen som forskerne nå vet er avgjørende for astronautenes retningssans, som raskt forsvinner i verdensrommet. For å løse det problemet er all skrift på veggene på ISS orientert i samme retning.

De manglende spenningene har også konsekvenser for muskelceller, som forfaller raskt under opphold i verdensrommet. Studier har vist at astronauter har mistet opp mot en femtedel av sin samlede muskelmasse etter bare elleve dager i rommet.

Selv om astronautene trener flere timer om dagen på romstasjonen, kan de ikke forhindre at musklene skrumper.

© NASA

Derfor har ingeniører utviklet en spesiell treningsmaskin, slik at astronautene kan holde kroppen ved like. Siden vanlige vektskiver ikke veier noe på ISS, skaper maskinen motstand, og dermed kunstig vekt, ved hjelp av sylindre med vakuum.

Astronautene trener i flere timer hver eneste dag når de befinner seg på romstasjonen for å holde muskeltapet under kontroll, og det ville være nødvendig å ta med lignende maskiner på framtidige romferder til for eksempel Mars.

En slik reise vil vare i minst ti måneder, men forskning har vist at det kan føre til tap av opp mot 40 prosent av muskelstyrken – selv med regelmessig trening underveis.

Trinn 1: Muskelcellen i verdensrommet. Trinn 2: Muskelcellen på jorda, der tyngdekraften forbedrer kalsium-opptaket.

Mangel på tyngdekraft spiser opp musklene

Vektløshet er farlig for kroppen, ettersom mangelen på aktivering fører til et tap av muskelmasse. Men selv med den daglige fysiske treningen svinner astronautenes muskler inn under oppholdet, og derfor har forskere lenge lett etter mekanismen som gjør at muskler blir svakere i verdensrommet.

En mulig forklaring er at de såkalte mitokondriene i muskelcellene ikke blir trukket nedover av tyngdekraften. Dermed løsner spenningen i de fibrene som normalt bærer mitokondriene, og som er forbundet til cellemembranen.

Når fibrene ikke er i kontakt med membranen, tar cellen opp færre kalsium-ioner, som er avgjørende for at muskelen skal fungere. Forskere sprøyter inn selvlysende stoffer i cellene hos mus og rotter som lever på ISS og ta nærbilder av cellene deres.

  • Vektløshet bremser opptak av viktig stoff

    I vektløshet blir fibrene (med gult) slappe, og cellen tar opp mindre kalsium (hvite prikker) – et mineral som gjør musklene i stand til å trekke seg sammen.

  • Tyngdekraften legger press på fibre

    På jorda får tyngdekraften mitokondriene (med rødt) til å legge trykk på fibre i cellene som blant annet regulerer overføringen av kalsium-ioner.

Vektløsheten påvirker ikke bare sanser og muskler, men også den livsviktige hjertefunksjonen. Når mennesker står på bakken, trekker tyngdekraften blodet i kroppen nedover, slik at det ender under hjertet.

Men på romstasjonen flyter blodet rundt i brystet og opp i hodet, og det er ikke noen kraft som trekker det ned igjen. Det kan skape svimmelhet og påvirke blodkarene i hjernen.

Forsøk på ISS har bidratt til en bedre forståelse av hvorfor særlig eldre mennesker oftere besvimer. Men forsøkene er også avgjørende for å utvikle medisiner som kan hjelpe med å utlikne de farlige effektene av lange romferder i framtiden.

Romstasjonen flytter til månen

All den kunnskapen som har blitt samlet inn på romstasjonene helt siden Saljut ble sendt i bane rundt jorda i 1971, danner grunnlag for det neste skrittet i menneskets utforskning av verdensrommet: en stasjon som går i bane rundt månen.

Når ISS etter planen går av med pensjon i 2028, vil romfartsorganisasjonene som står bak ISS, allerede ha bygd etterfølgeren, Lunar Orbital Platform-Gateway (LOPG), som skal befinne seg 385 500 kilometer unna.

Ny romstasjon blir springbrett til Mars

1 / 4

undefined

I 2023 begynner byggingen av avløseren til ISS. Den skal gå i bane rundt månen og blir en viktig mellomstasjon for framtidens bemannede tokt til for eksempel Mars.

© Mikkel Juul Jensen

Siden alle romstasjoner hittil har vært plassert relativt tett på jorda, blir den store forskjellen nå at beboerne på LOPG vil befinne seg utenfor jordas beskyttende magnetosfære. Dermed vil de være utsatt for de høye strålingsdosene i det ytre rom.

Dermed blir det for første gang mulig å forske på livet for astronauter i et miljø som ligner det de skal overleve i når ferden går til for eksempel Mars.

De seks astronautene om bord skal også blant annet bruke tiden på å styre roboter og rovere rundt på overflaten av månen. Dermed kan de begynne utforskningen av baksiden av månen.

Minifartøy gir romstasjonen dødsstøtet

Når Den internasjonale romstasjonen fyller 30 år i 2028, går den etter planen av med pensjon. I løpet av et år vil det enorme laboratoriet langsomt miste høyde, før et fartøy gir det en siste dytt slik at det faller ned i Stillehavet.

  • Romstasjonen mister høyde

    Et år før stasjonen skal falle i havet, stanses prosessene som holder høyden ved like. ISS befinner seg normalt om lag 400 km oppe, men kommer nå langsomt nedover. Ved 186 km evakueres mannskapet.

  • Stasjonen snur seg 180 grader

    Hele stasjonen snus, slik at motorene på baksiden kan brukes som bremser. Rotasjonen skjer ved hjelp av gyroskoper, med fire skiver på 100 kilo hver. De roterer med 6600 omdreininger i minuttet, og ved å vippe dem kan kreftene fra omdreiningene få stasjonen til å stige, falle, rulle og svinge.

  • Tilkoblet fartøy bremser stasjonen

    Det russiske romfartøyet Progress bygges om og får en motor som ligner den ISS har. Det kobler seg til motormodulen, som nå sitter forrest. Dermed kan 6000 kilo drivstoff om bord på romstasjonen brukes til oppbremsingen, og det gjør at høyden blir bare 100 kilometer over bakken.

  • Atmosfæren fullfører arbeidet

    Stasjonen bremses nå av atmosfæren og styrter i havet 4900 kilometer øst for New Zealand og 3200 kilometer nord for Antarktis – Nemo-punktet. Her er havet fire kilometer dypt, og det er langt fra alle store landmasser.

Dessuten skal LOPG fungere som en slags rasteplass for de lange romferdene: Astronauter kan fylle drivstoff og laste inn forsyninger i sitt fartøy før turen for eksempel går til Mars.

Det hadde ikke vært mulig å bygge LOPG uten den omfattende kunnskapen om vektløshet og kosmisk stråling som har vært samlet på tidligere romstasjoner.

Med en ny månestasjon får forskere og ingeniører et nytt springbrett i verdensrommet, der de kan fortsette utviklingen av materialer, drivstoff og medisiner som skal føre mennesket ut i det ytre rom.

Len deg tilbake og pust ut. Her er en 92 minutter lang jordomflyvning sett fra ISS, satt sammen av Nasas egne bilder. Én time og 32 minutter er også nøyaktig den tiden romstasjonen bruker på en runde.

Les også:

ISS

Spør oss: Hvordan forsynes romstasjonen med oksygen og vann?

2 minutter
Romfart

Ny romhjelm festes med glidelås

1 minutt
Romfart

Hvordan får astronauter om bord på et romskip oksygen?

0 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!