Den lille hunden Laika som ble satt i bane rundt jorda om bord i satellitten Sputnik 2 i november 1957, døde av varme og stress noen få timer etter oppskytingen.
Sputnik 2, som ble skutt opp bare en måned etter Sputnik 1, var blitt ferdigstilt i all hast, og derfor var man ikke helt klar over at det var umulig å få Laika ned igjen.
Vifte holdt Laika kjølig
Likevel var det planlagt at hunden skulle få et forholdsvis behagelig opphold ute i rommet. Man hadde sørget for både temperaturregulering og ventilasjon ved hjelp av en liten vifte. Laika hadde også en ukes forråd av oksygen, mat og vann.
Ved oppskytingen økte Laikas puls fra 103 til 240, noe som ikke kom uventet. Men det tok tre ganger så lang tid før pulsen igjen falt til det normale, og dette var det første tegnet på stress.
Døde av stress
Likevel både spiste og bjeffet hunden under de første rundene rundt kloden. Men man ble raskt klar over at noe ikke stemte.
Temperaturreguleringen sviktet, og det ble over 40 graders varme i romhundehuset. Det var mer enn Laika klarte å takle, og hunden døde fem til syv timer etter oppskytingen.
Banet vei for mennesker
Likevel var Laikas reise en milepæl i romforskningen.
Den viste at en levende organisme kan leve i et miljø som er helt annerledes enn på jorda – det første viktige skrittet mot å sende mennesker ut i rommet.
I en bane rundt jorda merkes ikke tyngdekraften, og vektløsheten påvirker menneskekroppen, som er laget for å fungere på bakken. Blant annet omorganiserer nervesystemet seg under opphold i verdensrommet.
Laika ga forskerne mulighet til å studere hvordan de ekstreme forholdene påvirker kroppen før de sendte opp mennesker.