Dommedagsscenarior om klimakrisen er mye omtalt for tiden.
I Termination Shock av Neal Stephenson har enkelte mistet tiltro til det politiske systemet og tar saken i egne hender ved å skyte solstrålereflekterende svovel opp i atmosfæren. Også i Adam McKays nye film Don’t Look Up blir det politiske maskinrommet utsatt for kritikk.
På overflaten handler ikke Don’t Look Up om klimautfordringer, men om et katastrofalt asteroidenedslag. Ifølge McKay parodierer filmen imidlertid også politikernes håndtering av klimautfordringene.
Er det at en dødelig asteroide har kurs for jorden, noe som svarer til en klimakrise, nok til at politikerne reagerer?
Don’t Look Up understreker hvor alvorlig trusselen er. Men det vitenskapelige bakteppet er ikke alltid riktig.
Asteroidetrussel er realistisk
Don’t Look Up begynner med at doktorgradsstudenten Kate Dibiasky, spilt av Jennifer Lawrence, oppdager en gigantisk asteroide i det infrarøde teleskopet.
VIDEO: Se traileren til Don’t Look Up
Med hjelp fra astronomiprofessor Randall Mindy, spilt av Leonardo DiCaprio, går det opp for Dibiasky at en asteroide som måler 9 kilometer i diameter, vil treffe jorden om et halvt år.
Det er omtrent som den asteroiden som utslettet dinosaurene for 65 millioner år siden. Den gangen målte asteroiden ti kilometer i diameter og utryddet omtrent tre fjerdedeler av artene på planeten.
Det er ikke urealistisk at asteroider av den størrelsen, med kurs mot jorden, kan dukke opp ganske plutselig.
Ifølge Nasa kjenner forskerne bare til 40 prosent av alle asteroider over 140 meter i diameter. Med et infrarødt teleskop som Nasa sender i bane rundt jorden i 2026, håper de å kartlegge minst 90 prosent av alle farlige asteroider. Men det vil fortsatt være noen vi ikke kjenner til.
3 blinkskudd i filmen
Infrarøde teleskoper blir også brukt i virkeligheten, og forskere har planer om gruvedrift på asteroider i løpet av 10–20 år.
Forskere finner asteroider med infrarødt teleskop
Asteroiden Dibiasky blir oppdaget med et gigantisk infrarødt teleskop. De brukes også i virkeligheten, og snart vil Nasa sende opp et teleskop i jordbane for å lete etter ukjente asteroider.
Asteroider skal plyndres for mineraler
Rollefiguren Peter Isherwells idé om å drive gruvedrift, blant annet ved hjelp av roboter og nanoteknologi, er en parallell til forskernes planer om å utvinne ressurser fra asteroider i løpet av de neste 10–20 årene.
Solstråler gir asteroider haler
Når en asteroide eller komet nærmer seg solen, vil vann, damp, støv og andre flyktige stoffer på asteroiden fordampe. Det skaper en hale som blir synlig på grunn av lys fra solen. Akkurat som i filmen.
Til tross for alvoret har Dibiasky og Mindy problemer med å få USAs president, Janie Orlean, spilt av Meryl Streep, til å ta den den potensielle katastrofen på alvor.
Dibiasky ville ødelegge alt
Asteroiden Dibiasky, oppkalt etter oppdageren, er en alvorlig trussel mot menneskeheten, men presidenten vil heller se tiden an. Selv om tid er helt avgjørende når forskere skal gjøre noe med en mulig kollisjon fra rommet.
En studie viser at hvis sprengstoff treffer en 100 meter bred asteroide to måneder før den treffer jordoverflaten, vil eksplosjonen sende bare 0,1 prosent av den opprinnelige massen tilbake mot jorden.
I april 2021 simulerte Nasa et forløp med en større asteroide, som minner om den vi ser i filmen:
De lagde et scenario der en asteroide blir oppdaget 50 millioner kilometer unna og forventes å treffe jorden innen et halvt år – altså samme tidshorisont som i filmen. Konklusjonen fra Nasa var at ingen eksisterende teknologi vil kunne ødelegge asteroiden eller endre kursen på så kort tid.
3 feil i filmen
Hovedpersonene kjemper i filmen med å få igjennom budskapet om en kjempeasteroide, men det er fjernt fra virkeligheten. Og asteroiden ville hatt en mørkere farge.
Nye asteroidefunn formidles raskt
I filmen kjemper de to forskerne med å få formidlet funnene sine til omverdenen, men ifølge Nasa-forsker Amy Mainz blir asteroidenyheter bekreftet og formidlet til offentligheten i løpet av få timer.
Rask gruvedrift er umulig
I filmen oppstår den rette teknologien til gruvedrift ut av det blå. Men det tar mye lengre tid å finne ut hva en asteroide består av, og bygge de rette rakettene og robotene til prosjektet.
Asteroiden i filmen er veldig lys
Dibiasky-asteroiden i filmen er veldig lys, men de aller fleste asteroidene er mørke. Bare 15 prosent av lyset reflekteres, det meste som infrarødt lys. Dibiaskys lysnivå er derfor først og fremst et filmatisk element.
Nasas forskere mener at det vil ta år, ikke måneder, å bygge de nødvendige modellene og det nødvendige utstyret til et prosjekt av denne typen.
Første skritt mot å samle inn kunnskap blir tatt i oktober 2022, når Nasa sender opp en sonde med en SpaceX Falcon 9-rakett. DART-prosjektet skal dundre inn i asteroidemånen Dimorphos for å undersøke hvordan sammenstøtet endrer asteroidens kurs.
Filmen tar lett på denne kunnskapen. Siden den amerikanske presidenten ser en mulighet til å vinne politisk på å ta asteroiden alvorlig, endrer hun kurs og bestemmer at asteroiden skal sprenges.
Gruvedrift stanser handling
Den beslutningen får verdens tredje rikeste mann, Peter Isherwell, en parodi på Elon Musk, høre om. Og siden Dibiasky-asteroiden inneholder verdifulle mineraler, stiller han det naturlige spørsmålet: Skal vi virkelig sprenge en så stor gullklump i stykker?
Kate Dibiasky spilles i filmen av Jennifer Lawrence. Hun oppdager den enorme asteroiden og gir derfor også navn til den.
Milliardæren har gitt store summer til presidentens valgkamp, og hun endrer kurs for andre gang og velger å lytte til planen hans. Først skal Dibiasky utnyttes til gruvedrift, deretter skal den sprenges i luften.
Milliardærens plan er ikke hentet ut av det blå. Gruvedrift på asteroider er realistisk om 10–20 år siden vi allerede er i ferd med å gå tom for flere viktige ressurser på jorden.
Likevel er planen hull i hodet – siden asteroiden har kurs mot jorden. Den typen gruvedrift har aldri blitt foreslått av forskere og må betraktes som absurd.
Til sjuende og sist er poenget at det ikke er teknologien som blir vår undergang, men ubesluttsomheten, politikken og i siste instans bruken eller misbruken vår av politikere og vitenskapsfolk.
Don’t Look Up driver gjøn med både raske teknologiske løsninger og bekvemme politiske krumspring, og som satire fungerer filmen godt. Den er absolutt underholdende.
Vitenskapen fungerer mindre godt, men presenterer et viktig budskap om den trusselen vi kan stå overfor fra asteroider – altså klimaet i forkledning. Kanskje er satire i praksis den beste måten å få et så viktig budskap ut på.