Apollo 17: Siste måneferd slo alle rekorder

I desember 1972 drar tre astronauter av gårde på menneskets hittil siste reise til månen. Foran dem venter en utmattende skattejakt etter mineraler og rekordlange kjøreturer i det øde landskapet.

Et øredøvende brøl og en hvitglødende sky av gass og flammer markerte starten på Apollo-programmets store finale. Klokken var 00.33 da en Saturn V-rakett 7. desember 1972 for første gang slapp de enorme kreftene løs i nattemørket.

Det var et fantastisk syn for de mange tilskuerne og et ubeskrivelig øyeblikk for de tre astronautene om bord.

Gene Cernan, Ron Evans og Harrison Schmitt var den utvalgte trioen som skulle avlegge det siste besøket hos Jordens nærmeste nabo. Særlig for geologen Harrison Schmitt var det en følelsesladet begivenhet.

Helt fra han i 1965 kom med i NASAs første gruppe av forskerastronauter, hadde han lært opp astronautene i geologisk feltarbeid, og egentlig var det planen at han som den første utdannede forskeren skulle ut med Apollo 18.

Da denne måneferden ble avlyst på grunn av nedskjæringer, ble han i stedet utpekt til å erstatte astronauten Joe Engle om bord i Apollo 17.

Beslutningen var kommet som en behagelig, men uventet overraskelse for Schmitt, som fikk nyheten formidlet i en telefonsamtale med Deke Slayton, lederen for NASAs astronautkontor.

”Yes sir, jeg skal gjøre mitt aller beste,” hadde Schmitt erklært før han la på røret og straks feiret utnevnelsen til pilot på månelandingsfartøyet med å skylle ned tre små whiskydrammer.

Apollo 17 er den første som starter i mørket, en halv time over midnatt 7. desember 1972.

© NASA

Den siste skal bli den beste

Mens Apollo 17 la Jorden bak seg, var Harrison Schmitt fast bestemt på å holde løftet han ga Slayton.

Sammen med Gene Cernan ville han gjøre den siste månelandingen til den beste – han og makkeren skulle oppholde seg lenger på måneoverflaten enn forgjengerne, samle flere prøver, ta flere bilder – i det hele tatt avslutte med stil og verdighet.

Men først og fremst ville Schmitt bevise at forskersatsingen var riktig, for han var svært klar over rollen som forsøkskanin. Gjorde han en god jobb, kunne han åpne muligheten for andre forskere som sto klare til å delta på NASAs fremtidige romferder.

Mislyktes han, kunne han risikere å bli den første og siste vitenskapsmannen uten bena på bakken.

Men før Harrison Schmitt kan gå inn i rollen som forskeren som skal bidra til å knytte Månens geologiske historie sammen, må han opptre som astronaut, nærmere bestemt pilot om bord i månelandingsfartøyet Challenger.

Så da fartøyet 11. desem-ber går inn for landing i Taurus-Littrow, en flat dalbunn omgitt av fjell, har ikke Schmitt tid til å se utover det fremmede landskapet under seg, han ser utelukkende på Challengers instrumentpanel.

Dypt konsentrert avleser han høyde- og drivstoffmålerne mens Gene Cernan går over til manuell styring og dirigerer fartøyet ned i månestøvet.

Først da Cernan melder til Houston at ”the Challenger has landed”, løfter Schmitt blikket og ser ut på det golde landskapet. Han synes han har gått glipp av hele landingen, men det kan han leve med.

Om fire timer skal han ut i felten i et terreng han hittil bare har betraktet på 400 000 kilometers avstand.

Jordkloden var uinteressant for Schmitt

”Hey, hvem har satt spor på måneoverflaten min?” spurte en leken Harrison Schmitt da han klatret ned stigen fra Challenger.

Den skyldige var Cernan som var gått ut noen minutter tidligere og sto og så makkeren gå de samme trinnene ned. ”Boy, det ser ut som om du nettopp har ...” sa Cernan. ”Gått en tur på Månen,” fullførte Schmitt setningen.

Astronautene så seg betatt omkring. Særlig Schmitt, blant kollegene kjent som ”Dr. Rock”, var bergtatt av det livløse landskapet som var så ulikt alt han hadde sett på Jorden.

For føttene hans glimtet steiner i det skarpe sollyset, i den mørke dalen full av kratre lå det steinblokker som så ut til å ha trillet ned fra fjellene omkring, og til side for ham strakte steile dalskråninger seg som pyramider mot himmelen.

”Ikke mindre enn et geologisk paradis,” fastslo Schmitt. Han gikk straks i gang med å undersøke omgivelsene mens Cernan på sin side begynte å klargjøre månebilen til ferdens første utflukt.

Schmitt by moon rock

Harrison Schmitt er klar til å ta prøver fra en enorm steinblokk i Taurus-Littrow-dalen på astronautenes tredje og siste månevandring.

© NASA

Midt i gjøremålene blir Cernan plutselig stående som fjetret. Han har fått øye på Jorden som henger som en funklende, blåhvit lampe over månefjellene i det fjerne.

”Oh, man. Hey Jack, just stop,” sier han og fortsetter: ”Du bør unne deg 30 sekunders pause for å se Jorden henge over South Massif.” ”Hva? Se på Jorden?” svarer Schmitt måpende.

”Bare prøv å ta en kikk på den,” oppfordrer Cernan. ”Å, har man sett én Jord har man sett dem alle,” fleiper Schmitt.

Oransje jord spilte astronautene et puss

Mens den første ekskursjonen mest var viet til boreprøver og eksperimenter, skulle den andre utflukten omfatte den til da lengste kjøreturen i hele Apollo-programmets historie.

Cernan og Schmitt skulle tilbakelegge rundt ni kilometer i månebil på turen til fjellmassivet South Massif, en tur anslått til å ta én time.

Ingen månefarere før dem hadde brukt så lang tid på å dra fra et sted til et annet, men både geologene på Jorden og astronautene selv mente absolutt at det måtte være bryet verdt å forsøke.

Forventningen viste seg å holde stikk. South Massif var et skattkammer av uensartede mineraler, og mens Schmitt med geologens erfarne øye pekte ut de mest interessante steinene, inntok Cernan rollen som assistenten som hakket løs fragmentene og fylte opp den ene prøveposen etter den andre, nok til å holde NASAs geologer sysselsatt i årevis.

Blant funnene var det en bit av en hvit stein som med en alder på cirka 4,5 milliarder år skulle vise seg å være en av de eldste hjemførte steinene fra Månen.

På tilbakeveien stanser astronautene ved meteorittkrateret Shorty, der Schmitt rutinemessig skanner bakken og får øye på et farget område som skiller seg ut fra omgivelsene.

Han løfter hjelmens ytre visir for bedre å kunne granske den merkelige flekken. ”Det er oransje jordsmonn,” utbryter han.

”Stå stille så jeg også får se,” kommanderer Cernan som i et blaff funderer på om makkeren har fått solstikk.

Men på nærmere hold må han gi Schmitt rett. ”Hvordan kan det være oransje jord på Månen?” sier han forundret.

Astronautene blir etter hvert enige med hverandre om at den oransje flekken må være et lenge ettersøkt tegn på vulkansk aktivitet. Men etter hjemkomsten viser det seg at de tok feil.

Det dreier seg i stedet om ørsmå, naturlig forekommende glassbiter som ble avdekket da et meteorittnedslag i sin tid dannet Shorty-krateret.

Schmitt covered by moondust

Schmitt hadde nok å gjøre i månelandskapet. På bildet ser vi at han er fullstendig dekket av støv.

© NASA

Evans frydet seg over verdens beste jobb

Om bord i kommandoseksjonen America i bane rundt Månen var Ron Evans i toppform.

Fra han våknet til det ble leggetid hadde han knapt en ledig stund, men på tross av de travle dagene med eksperimenter og observasjoner var han i sitt ess.

Med nynning og småprat svevde han rundt i kabinen og betjente knapper, håndtak og hendler. Iblant boblet han nesten over av begeistring over utsikten til den blåhvite globusen i det fjerne og den golde Månen bare cirka 100 kilometer under seg.

Evans kunne ikke dy seg for å dele gleden med Houston og resten av verden – eller i det minste den delen av verden som fulgte Apollo 17.

Mens Armstrongs første skritt i månestøvet i 1969 ble fulgt av 600 millioner mennesker over hele verden, var mediedekningen av historiens sjette og siste ferd til Månen nokså laber og begrenset seg stort sett til korte pauseinnslag mellom TV-kanalenes
endeløse rekke av såpeoperaer.

Historisk håndtrykk

I mai 1972 inngikk USA og Sovjetunionen en avtale om et fremtidig romsamarbeid.

Et møte i universet mellom et Apollo- og et Sojus-romskip skulle symbolisere samarbeidsklimaet.

Mens astronauter i øst og vest meldte seg på intensive språkkurs, kastet ingeniørene seg over en enda større oppgave, nemlig å utvikle en sammenkoblingsmodul som kunne holde de to romskipene sammen og samtidig være en sluse mellom Sojus’ miks av oksygen og nitrogen og Apollos atmosfære av rent oksygen.

Med syv timers mellomrom 15. juli 1975 lettet først Sojus 19 deretter Apollo 18.

To dager senere kunne de to kapteinene Stafford og Leonov utveksle et historisk håndtrykk. Selv om ferden i hovedsak var politisk motivert, innledet den samarbeidet som til slutt førte til ISS.

Bare ast­ronautenes nærmeste og en hard kjerne av romfarts­entusiaster tenkte på de tre amerikanerne som skrev siste kapittel i Apollo-historien.

Men for Ron Evans – eller Captain America som Cernan foretrakk å kalle ham – var ferden til Månen oppfyllelsen av livets største drøm.

Han kalte arbeidet som astronaut for ”verdens beste jobb”, men selv om han nøt hvert sekund, var han også begynt å gå litt lei av sitt eget selskap.

”Jøje meg, som jeg stinker. Puh. Såpe hjelper ikke. Jeg ser frem til at kollegene kommer tilbake med deodoranten. De tok all deodoranten med seg til Månen. Det er rett og slett uforskammet,” småskjente han.

På vei til Jorden var Evans ute på en romvandring og hentet blant annet inn videoopptakene av Månen som han sikret seg med kameraer utenpå romskipet.

© NASA

Kenguruhopp og slalåm ned dalsiden

Cernan får for første gang et inntrykk av hvor vidstrakt Taurus-Littrow-området er da han på den tredje og siste månevandringen hadde strevd seg opp i en fjellside.

Med kameraet tar han en rekke panoramabilder, men best som han knipser i vei kommer Schmitt ruslende inn i motivet på vei til en gigantisk steinblokk som får ham til å se så liten ut som en smurf.

Nettopp det bildet skulle senere bli et av de mest berømte etter Apollo-romferdene.

Fra utsiktspunktet i høyden kan Cernan se alle de stedene han og Schmitt har besøkt, og det slår ham at tre dager er altfor kort tid til å rekke å utfors­ke både fjell, dalbunn og kratre.

Likevel har han og makkeren vært stort sett overalt. ”Når vi blir ferdige, Jack, har vi dekket hele dalen, fra det ene hjørnet til det andre,” melder han fornøyd til kollegaen.” ”Det var da også planen,” påpeker Schmitt nøkternt.

De siste timene på Månen ble utnyttet til det ytterste og i en slik grad at kontrollsenteret på et tidspunkt måtte gi astronautene ordre om å sette ned farten til pulsen hadde roet seg.

Men på toppen av tre intense arbeidsdager hadde Cernan og Schmitt likevel krefter til å tøyse: Mens Cernan hoppet som en kenguru ned en skråning, lekte Schmitt alpinist.

Han hoppet og strakte armene ut og prøvde å svinge kroppen fra side til side i den stive romdrakten, men uten å fremstå som svært elegant. ”Det er vrient å få til en ordentlig hofterulle,” beklagde han seg.

De siste skrittene på Månen var tunge

Før avreise arrangerte astronautene en liten seremoni der de for åpent kamera avslørte en minneplakett. Under et bilde av Jorden og et litt mindre av Månen sto det:

Her avsluttet mennesket sin første utforskning av Månen i desember 1972 e.Kr. Måtte den fredsånden vi ankom med, vekke gjenklang i alle menneskers liv.

Direkte henvendt til seerne og spesielt til en gruppe studenter fra 70 land, som fulgte Apollo-finalen fra Houston, uttalte Cernan:

”Denne vår minneplakett blir stående her til noen som oss, til noen som dere, som er fremtidens håp, kommer tilbake for å lese den igjen og for å videreføre utforskningen og meningen med Apollo.

”Mens Schmitt slappet av og lyttet til makkeren, merket han følgene av tre dagers slit. Fingrene var ømme og armene verket, men før han og Cernan kunne starte en avslappet returreise i selskap med Evans, måtte de ta i et siste tak.

Kasser med måneprøver og andre ting måtte på plass i månelandingsfartøyet, og mens Schmitt tok imot, krøp en tungt lastet Cernan i pendelfart opp og ned av stigen.

Da jobben var gjort, sto Cernan alene igjen på måneoverflaten, andpusten og i en romdrakt som var dekket av grått støv.

Han forberedte seg på å ta menneskets foreløpig siste skritt på Månen, men på tross av den svake gravitasjonen følte han seg som naglet til bakken.

Han kastet et vemodig blikk på det nyerobrede territoriet og betraktet deretter Jorden som alt sto høyt på himmelen.

Så tok han avskjed med ordene:

**”Jeg er overbevist om at historien skal vise at Amerikas utfordring i dag har formet menneskets skjebne i morgen. Vi forlater Månen ved Taurus-Littrow, som vi kom, og som vi med Guds vilje skal vende tilbake til med fred og håp for hele menneskeheten. Lykke på ferden, Apollo 17.”

Etter hele 75 timers opphold på Månen, herav 22 timer ute i månelandskapet, og med en tilbakelagt strekning på totalt 30,5 kilometer, skrev Apollo 17 seg inn i historiebøkene som den romferden som oppholdt seg lengst på Månen og kom seg videst omkring.

Og da astronautene etter en rutinepreget hjemreise uten dramatikk plasket ned i Stillehavet 19. desember 1972, hadde de med seg nesten 115 kilo måneprøver, den hittil største biten av Månen.

Les også:

Romfart

Nå får Europa sin første private romhavn

14 minutter
Romfart

Apollo 11 lander i blinde

19 minutter
Romfart

Mennesket gjenerobrer månen

1 minutt

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!