Apollo 13: Romskip på nødbluss

Lovell var ikke overtroisk, men han hadde innsett at om ulykken skulle være ute, ville sannsynligvis nettopp han, NASAs mest erfarne romfarer, bli den som kom ille ut.

Jobben som astronaut er livsfarlig, og for hver vellykket ferd hadde det føltes som om faren for en ulykke rykket et lite skritt nærmere.

Perfekt oppskyting

Denne perfekte aprilkvelden – datoen var 13. – hadde Lovell likevel ingen som helst grunn til å frykte at han hadde dårlige odds. For som kontrollsenteret i Houston sa det:

Oppskytingen var da også gått prikkfritt, og der ute med Jorden knappe 330 000 kilo­meter og 56 timer bak seg, hadde Jim Lovell, Jack Swigert og Fred Haise nettopp avsluttet en TV-sending der de i sprudlende humør hadde gitt seerne en omvisning blant annet i månelandingsfartøyet Aquarius, den bakerste av romskipets tre seksjoner.

Vel tilbake i kommandoseksjonen Odyssey fortsetter Lovell i rollen som tilbakelent kommentator. ”Her er et lite klipp fra underholdningen om bord,” sier han og setter i gang en liten båndspiller.

Ut strømmer filmmusikken fra Stanley Kubricks epokeskapende science fiction-verk fra 1968: ”2001 – A Space Odyssey” (”2001 – En romodyssé”).

”Selvsagt ville ikke kassettsamlingen vært komp­lett uten den populære Aquarius fra Broadway-musikalen 'Hair',” tilføyer han før han setter sluttstrek for TV-overføringen med å ønske alle på Jorden en hyggelig kveld.

Fem minutter senere og på Houstons ordre aktiverer kommandoseksjonens pilot, Jack Swigert, en innretning som rører rundt i servicemodulens tanker med flytende hydrogen og oksygen, som utgjør drivstoffet til fartøyets tre brenselceller.

”Vet du hva det var for slags lyd, Fred?” spør Lovell og ser anklagende på kollegaen.

Tidligere hadde Fred Haise skremt vettet av de to andre da han åpnet en trykkventil som støyet på samme måte, og Lovell har nå mistanke om at han har gjort det samme for å være morsom. Men Haise ser bare dødsens alvorlig på Lovell og rister langsomt på hodet.

Oksygenet fosset ut av romskipet

Samtidig lød det en skingrende alarm i astronautenes øretelefoner. Med økende uro sjekket Swigert kontrollpanelene, en varsellampe blinket rødt, trykket falt i en av oksygentankene og strømforsyningen sviktet, fastslo han.

”Okay, Houston, vi har fått et problem,” meldte han med nøktern stemme over radioen. ”Vennligst gjenta,” svarte Houston.

”Houston, vi har fått et problem. Vi har strøm­svikt på B,” forklarte Lovell.

”Oppfattet, strømsvikt på B,” bekreftet kontrollen i Houston og la til etter en kort pause: ”Vent litt, 13. Vi ser på det nå.”

VIDEO – Hør Apollo 13s berømte nødmelding:

Mens teknikerne i Houston jobbet med å finne ut hva som var skjedd, kjempet astronautene på spreng med å skaffe seg overblikk over skadens omfang.

Det er åpenbart at noe er helt galt – den ene av to oksygentanker i servicemodulen er tom, den andre er lekk, og to av tre brenselceller virker ikke på grunn av manglende oksygentilførsel.

Alle romskipets instrumenter samt datamaskinen går på strøm fra servicemodulens brenselceller, og forutsetningen for en månelanding er at alle cellene virker.

Uhyggelig situasjon

Astronautene blir først skuffet, men raskt går det opp for dem at de skal være sjeleglade hvis de i det hele tatt rekker tilbake til jorda.

Krisen forverres for hvert minutt, og besetningen har aldri sett så mange funksjonsfeil på en gang: Servicemodulens styreraketter virker heller ikke, og i den eneste aktive brenselcellen er spenningen fallende.

Selv det verste skrekkscenarioet astronautene var gjennom under treningen, omfattet aldri en så djevelsk situasjon som den som hadde oppstått. Det mest uhyggelige var at de ikke satt om bord i en simulator, men i et ekte romskip som fôr av sted mot månen.

Etter eksplosjonen hadde Apollo 13 begynt å slingre fra side til side, og mens Lovell kjempet desperat for å prøve å stabilisere fartøyet, kom han til å kaste et blikk ut av vinduet.

”Noe ser ut til å strømme ut. Det er noe som strømmer ut i rommet,” meldte han fra til kontrollsenteret.

Lovell og kollegene våger ikke å gjette på hva som egentlig har skjedd, og egentlig gir de blaffen. Alt som opptar dem, er det faktum at servicemodulen er ødelagt, og at det bare er et spørsmål om tid før Odyssey er uten både strøm og oksygen.

Astronautene kan ikke bare ta en U-sving og dra hjem til jorda. Selv om motorene i servicemodulen mot alle odds skulle vise seg å virke, har de ikke strøm nok til å gjennomføre en slik manøver.

Apollo 13 er nødt til å fortsette til Månen – eller rettere sagt legge kursen rundt den før de kan dra tilbake til jorda. Spørsmålet er om astronautene i det hele tatt vil overleve så lenge. En og en halv time etter eksplosjonen melder NASA seg med en nødløsning:

”Vi vurderer å bruke månelandingsfartøyet som en form for livbåt,” lyder meldingen fra Houston.

Med tilmålt tid gikk astronautene i gang med å aktivere systemene i månelandingsfartøyet Aquarius, en prosedyre som pleide å ta to timer, men som nå ble kraftig amputert og fullført på minutter.

Betjeningen flyttet nødvendige forsyninger over i Aquarius, og rett før midnatt mandag 13. april, cirka tre timer etter eksplosjonen, ropte Lovell opp gjennom tunnelen til Swigert:

”Spenning av.” Swigert slo av strømmen i Odyssey. Det lille de hadde igjen, måtte spares til landingen. Astronautene måtte trenge seg sammen i den trange kabinen i Aquarius, den eneste operative delen av Apollo 13.

Astronautene aner et streif av håp

NASA har mistet tre flotte karer. Slik tenker mange av medarbeiderne som utover natten samler seg i kontrollsenteret i Houston. Men ingen av dem gir åpent uttrykk for dysterheten som preger dem.

I stedet satt de som var til stede bøyd over bøker, papirer, skjemaer og regnemaskiner for å kalkulere en bane som kunne føre Apollo 13 hjem igjen.

De fant ut at astronautene ved hjelp av dristig rakettbruk kunne legge seg i en bane som ville bruke månens gravitasjon til å fange inn fartøyet, føre det bak månen og slynge det tilbake i retning av jorda.

Men for å innta en slik bane – og deretter fri seg fra den igjen – måtte Apollo 13 justere kursen flere ganger underveis, og det ved å starte månelandingsfartøyets nedstigningsmotor.

Første gang allerede klokken 02.40 tirsdag morgen og deretter klokken 20.40 samme dag, lød ordren som astronautene mottok fra kontrollsenteret i Houston.

Houston unnlater å omtale risikomomentene:

Lovell, Haise og Swigert våger knapt å puste i minuttene før den første kursjusteringen. Da de hører buldringen i rakettmotoren og stillheten da datamaskinen planmessig stanser den igjen etter 21 sekunder, føler de for første gang etter eksplosjonen et streif av håp.

Apollo 13 har inntatt riktig kurs, det verste synes overstått.

Klokken halv syv samme kveld svinger Apollo 13 inn på baksiden av månen, og astronautene får noe annet å tenke på enn krisen de er midt oppe i.

Klist­ret til vinduene skuer de ned på det forrevne kraterlandskapet som badet i sol glir forbi 250 kilometer under dem. Swigert og Haise er totalt fascinert og knipser løs med medbrakte kameraer.

”Får vi ikke startet motoren, kan dere bare glemme å fremkalle de bildene,” minner Lovell kollegene om. ”Rolig, Jim. Du har vært her før, det har ikke vi,” protesterer Haise.

Lovell angrer straks den sleivete bemerkningen og begynner å peke ut stedene han så i 1968 da han foretok den første bemannede ferden rundt månen med romfartøyet Apollo 8.

Mens romskipet legger månen bak seg, gjør besetningen seg klar til enda en gang å starte rakettmotoren i Aquarius, for både å korrigere kursen og øke farten.

Ifølge kontrollsenterets beregninger kan hjemturen dermed gjøres unna på to og en halv dag i stedet for fire, en betydelig tidsgevinst på en ferd der små marginer kan bety liv eller død.

Klokken ti over halv ni om kvelden trykket Lovell på startknappen for motoren, og like etter kom meldingen over radio: ”We're burning.” Nok en gang steg humøret om bord et par grader, for nå gikk det riktig vei. I stedet for hele tiden å fjerne seg fra jorda som de har gjort til da, kommer Apollo 13 nå nærmere for hvert sekund som går.

Som pilot på månelandingsfartøyet kjente han Aquarius ut og inn, og han kunne ramse opp navnene på alle komponentene i fartøyet og visste nøyaktig hvor mye oksygen, vann og strøm de hadde igjen. Ut fra dette har enkel hoderegning fortalt ham at de har oksygen nok til åtte–ti dager, altså mer enn nok til hjemreisen.

Strøm burde det også være nok av – fulladet ville batteriene i Aquarius holde i to døgn, men hvis man koblet ut alt man egentlig ikke trengte for å overleve, kunne forbruket reduseres så mye at Aquarius kunne holde seg gående i fire–fem døgn.

Vann var kanskje den kritiske faktoren, tenkte Haise og innstilte seg på vannrasjonering. Men så demret det for ham at det kanskje var luften i månelandingsfartøyet som ville bli det største problemet.

De kjemiske filtrene som renser luften for karbondioksid, holdt bare til to mann i to døgn – den tiden to av astronautene skulle oppholdt seg på månen – og ikke til tre mann i enda flere døgn.

Uten nye filtre ville astronautene bli langsomt kvalt av sin egen bruktluft, og selv om det lå nok av filtre i kommandoseksjonen, passet de ikke til de runde slangene om bord i Aquarius.

Astronautene bygde en filterovergang

Til Haises lettelse hadde folkene i kontrollsenteret allerede innsett problemet og funnet en løsning. Da onsdag morgen kom, fikk astronautene beskjed om å begynne å finne frem forskjellige småsaker.

Planen var at de skulle lage en firkantet boks som kunne passe til filtrene i Odyssey. Et slags overgangsstykke. ”Det blir som å bygge et modellfly som ser ut som en postkasse,” sa Joe Kerwin, en av folkene ved kontrollsenteret i Houston.

Da astronautene hadde delene klare, begynte Kerwin å forklare fremgangsmåten. Bildeoverføringen var kuttet for å spare strøm, så all kommunikasjon foregikk per radio, og Kerwin måtte mønstre sine ypperste pedagogiske evner for å sikre seg mot misforståelser og gjøre seg forstått:

”Nå vil vi at dere tar tapen, ruller den ut og klipper av to lengder på cirka 90 centimeter, omtrent en drøy armlengde, og deretter må dere lage to remmer som skal spennes rundt beholderen,” begynte Kerwin på forklaringen.

VIDEO – Se Apollo 13-teamet redde livet med papp, tape og sokker:

I løpet av en times tid klarte Lovell og Swigert å bygge to ”postkasser”, og da Haise senere koblet den ene til luftrenseanlegget, falt karbondioksidnivået straks til det normale.

Han kunne ikke annet enn smile: Der satt han i et avansert romfartøy som hadde kostet millioner av dollar. Men da det sto om livet, var det en stiv perm av papp fra en instruksjonsbok, et par plastposer, en rull tape samt et par strømper som viste seg å være redningen.

Verden følger med på Apollos skjebne

I Houston jobbet teknikerne på spreng i tre skift for å få astronautene trygt hjem igjen. Eksperter var tilkalt fra hele USA, og i de mange kontorene var lyset tent natt som dag. Ikke bare ved NASA, men verden rundt var oppmerksomheten i denne tiden rettet mot de tre menneskene i romfartøyet.

Fra Tokyo til Toronto, fra Bangkok til Berlevåg brakte avisene bekymrede overskrifter, og radio- og TV-sendingene ble med jevne mellomrom avbrutt for siste nytt fra rommet.

Apollo 13 ble ikke bare en fotnote i romfartshistorien slik kaptein Lovell hadde sett for seg før ferden, men et drama som grep en hel verden. Men på tross av den kontinuerlige strømmen av nyheter hadde ingen fantasi stor nok til å forestille seg realitetene om bord i det ødelagte romfartøyet:

Alle normalsituasjoner er suspendert, mennene må hele tiden improvisere, og fordi varmen er slått av, må de også holde ut en forferdelig kulde som skjærer gjennom marg og ben.

I kommandoseksjonen som besetningen nå bruker som soverom – de kaller det sitt ”upstairs bedroom” – er det iskaldt, og det drypper kondens fra veggene, vinduene og inst­rumentpanelene. Det er så kaldt og klamt at de hakker tenner, og det er svært vanskelig for astronautene å få hvile – klarer de endelig å falle i søvn, blir det i høyden en lur av to–tre timers varighet.

Maten de oppbevarer i kommandoseksjonens kjøkken, er også temmelig kald, og når Lovell henter noen pølser, merker han at de er nesten stivfrosne. Odyssey er ikke lenger et soverom, men et kjøleskap, slår astronautene fast før de går i gang med å iføre seg enda et par lange underbukser.

Særlig Swigert takler kulden dårlig. Han er drivende våt og forfrossen på bena etter at han hadde vært uheldig og tråkket i en dam som var lekket ut av drikkevannsbeholderen i Odyssey. Selv om han både gnir og masserer føttene, er det helt umulig for ham å få varme i dem igjen. Det er en mager trøst at han tross alt er bedre stilt enn Fred Haise som er plaget av en lei urinveisinfeksjon.

Etter at Odyssey var blitt slått over på sparebluss, hadde ikke astronautene kunnet dumpe urinen over bord som vanlig, så i nesten tre dager hadde romfarerne latt vannet i poser og beholdere som de fortløpende hadde stuet av veien om bord i Odyssey.

Når de hadde mye å gjøre om bord, kunne astronautene tross alt tisse i en spesialpose inne i romdrakten, men på den måten kunne de også i realiteten være badet i sin egen urin i timer om gangen.

Timene går, og kulden fra kommandoseksjonen kryper også langsomt inn i månelandingsfartøyet Aquarius, der temperaturen torsdag ettermiddag er nede i rundt fem grader.

Fuktigheten følger med, og på alle overflater ligger det et tynt lag av duggperler. Astronautene tørker av instrumentene med en klut for i det hele tatt å kunne se hva de viser.

Det er ikke til å unngå at mennene grubler over om fuktigheten har skadet de elektriske kretsene. Det kan umulig herske tvil om at det er blitt vått bak instrumentpanelene, både der de sitter og i kommandoseksjonen Odyssey.

Månelandingsfartøyet Aquarius ble tatt i bruk som livbåt og fungerer foreløpig fint som det, men Odyssey er fergen som skal føre dem trygt ned til en landing i havet. En kortslutning i Odyssey kan få katastrofale følger.

Astronautene skjøv de ubehagelige tankene fra seg mens de skulder ved skulder prøvde å holde varmen og ventet på nytt fra Houston.

Kontrollsenteret var i gang med en liste over gjøremål som skulle vekke Odyssey av dvalen og gjøre fartøyet klart til turen gjennom jordatmosfæren neste dag.

Men jo flere timer de ventet, desto kortere tid hadde de til å sette seg inn i arbeidsoppgavene som livet deres avhang av. Torsdag kveld meldte endelig en av ingeniørene i Houston seg på radioen.

Han gikk rett på sak: ”Hallo, Aquarius, kan dere høre meg? Jeg tar det forfra.” Først to timer senere var kontrolløren i Houston ferdig med å gjennomgå listen.

Hver eneste innstilling på instrumentpanelet og hvert eneste trykk på datamaskintastaturet var blitt beskrevet, og endelig garanterte han at en reservebesetning hadde testet det hele i en simulator.

”Vi tror vi har tatt hensyn til alt av overraskelser,” sa mannen i Houston. ”Det får vi håpe,” kvitterte Swigert. ”For i morgen skal vi opp til eksamen.”

Houston fikk ikke øye på Odyssey

”Avfyring,” beordrer Lovell, og Swigert trykker på knappen. Med et brak frikobles servicemodulen, og Lovell grøsser av skrekk idet han ser den ødelagte modulen gli forbi vinduet.

Det henger vrakdeler ut av et stort hull, og et helt sidepanel er sprengt vekk. Det er et skremmende syn.

Målløse sørger astronautene for å fotografere skaden – de hadde regnet med å se en mindre lekkasje, ikke total ødeleggelse.

Mens servicemodulen langsomt blir til en prikk i det fjerne, kobler mennene inn landingsbatteriene i Odyssey og vekker fartøyet til live. Med lettelse fastslår de at samtlige systemer fungerer uten det minste problem.

Ved nitiden om morgenen hadde romfarerne stuet alt som var overflødig inn i Aquarius. Deretter sendte de også det trofaste månelandingsfartøyet ut i evigheten. ”Farvel, Aquarius, vi takker deg,” lød hilsenen fra Lovell, Haise og Swigert.

Da de tre timer senere lå fastspent i setene, klare til ferdens aller siste etappe, la de merke til hvordan universets tomme mørke langsomt vek plassen for et gryende lys fra jorda. Få sekunder senere braste Odyssey inn gjennom atmosfæren med direkte kurs for nedslagsstedet sør i Stillehavet.

Imens satt NASAs medarbeidere, astronautenes familier og millioner av TV-seere over hele verden i sitrende spenning ytterst på stolen. I flere minutter manglet man radiokontakt med fartøyet, og kont­rollsenteret prøvde igjen og igjen å komme igjennom. ”Odyssey, Houston. Standing by,” gjentok Joe Kerwin.

Tiden føltes uendelig, sekundene var som evigheter både for astronautene og dem som ventet nede på jorda. Nok en gang ble man hjemsøkt av tvil om hvorvidt elektronikken som skulle utløse landingsfallskjermene, ville virke som den skulle.

Lenge virket det svært lite lovende. TV-kamera­ene på marinens redningsskip USS Iwo Jima søkte forgjeves over himmelen etter det lille kjegleformede fartøyet, og da det plutselig brøt gjennom skydekket klokken 12.07, eksploderte hele verden i jubel.

Like etter slo Apollo 13 ned i havet ved Samoa og landet cirka seks kilometer fra redningsskipet. I det overfylte kontrollsenteret i Houston, Texas, steg det sekunder senere massive skyer av blå røyk fra alle sigarene som var delt ut for anledningen, mens ast­ronautene i Odyssey enda en stund måtte nøye seg med å betrakte skyene av sin egen forfrosne ånde.

Først da dykkerne litt senere åpnet luken til romfartøyet, ble kulden fortrengt av en velsignet tropevarme, og Lovell, Haise og Swigert trakk med begjær inn den friske duften av sol og salt hav.

”En herlig landing i et blekblått hav på en deilig, deilig planet,” kaller Lovell senere nedslaget som ender med å gå over i historien som den mest vellykkede landingen i hele Apollo-programmet.

Mange måneder senere avdekket NASA at en banal kortslutning var den direkte årsaken til eksplosjonen i oksygentanken. På tross av det dramatiske forløpet kalte NASA ferden for en ”vellykket fiasko”. Og tilliten til romprogrammet var stadig i god behold.