Apollo 11 lander i blinde

Mens Armstrong og Aldrin pakket og gjorde seg klare til neste dags landing, betraktet Collins dem med bekymret blikk. Han følte seg som en far som skulle sende barna av sted på en lang reise. Så tilbød han seg å ta nattevakten.

«Dere bør heller få dere en god natts søvn før dere skal innta det der fordømte månelandingsfartøyet», sa han og la lavmælt til: «Jeg synes det har vært en bra dag. Går det slik i morgen og i overmorgen, så klarer vi dette.»

Neste dag, søndag 20. juli 1969, begynner som alle andre dager i rommet. Besetningen inntar fro­kosten, som består av bacon, corn flakes, juice og varm sjokolade.

Ved middagstid ligger månen badet i klart sollys, og Collins sier farvel til kollegene som i mellomtiden har krøpet inn gjennom den trange slusen inn til månelandingsfartøyet. De har skalket den solide luken bak seg.

«Nå får dere ta det rolig der nede på månen. Hører jeg stønning og pusting, får dere med meg å gjøre», sier han strengt, men spøkefullt over radioen før han trykker på knappen som kobler Eagle fra kommandoseksjonen – og ham selv.

«Dere flyr på egen hånd. Ser bra ut», forsikrer Collins. I noen minutter svever de to farkostene i formasjon overfor hverandre før Eagle dreier unna kommandoseksjonen Columbia og setter kurs for Stillhetens hav på månen.

Nå er Collins alene i Columbia og må holde ut den nervepirrende ventetiden til Eagle vender tilbake fra måneoverflaten.

Plutselig blinker en ukjent alarmkode

Tjoret til gulvet med elastiske seler står Armstrong og Aldrin inne i månelandingsfartøyet som etter tre timer befinner seg cirka 15 kilometer over månen. Tiden nærmer seg for start av rakettmotoren som skal føre dem det siste stykket ned til overflaten.

Jobbene er fordelt på forhånd. Armstrong er kaptein og skal styre Eagle ned, mens Aldrin er fartøyets pilot som konstant skal overvåke de tallrike tekniske systemene om bord.

Armstrong trykker på startknappen, og i neste sekund kommer landingsmotoren i gang. «Tenning», rapporterer Armstrong og Aldrin i munnen på hverandre.

Mens Eagle drønner av sted med undersiden opp, speider Armstrong etter peilemerker på bakken. Han ser at fjellene og krat­rene som stryker forbi, dukker opp et par sekunder tidligere enn beregnet.

Fordi Eagle har en fart over måneoverflaten på cirka 1,5 kilometer i sekundet, betyr det at de vil komme til å lande omtrent tre kilometer fra landingspunktet. Han sjekker Eagles datamaskin. Den har ikke registrert avviket.

I om lag 14 kilometers høyde snur Eagle seg rundt i vertikal stilling slik at landingsradaren peker ned mot overflaten.

Fordi de nå har hodet opp, får besetningen plutselig øye på jorda som henger som en liten tent lampe i det bekmørke verdensrommet.

Radaren får på sin side øye på månen, og Eagles datamaskin jobber med maksimal kapasitet for å bearbeide alle opplysningene den kontinuerlig fôres med.

Sju minutter før planlagt landing hørte Aldrin og Armstrong plutselig et iltert alarmsignal. På dataskjermen blinket alarmkoden «1202» med gule tall, en kode ingen hadde sett under treningen.

«Programalarm», rapporterte Armstrong lakonisk over radio til Houston. Fordi de kjente ham svært godt, kunne NASA-folkene ane en svak skjelving i stemmen.

Før avgang anslo Armstrong at faren for at de måtte avbryte landingen, var femti prosent.

Men så nær målet var tanken på å måtte gi opp ikke til å bære, og Armstrong sukket lettet da Houston etter noe som virket som en halv evighet, kom tilbake med beskjeden: «We’re GO on that alarm» – «Se bort fra alarmen og fortsett nedstigningen.»

De neste tre–fire minuttene fortsatte datamaskinen å varsle «1202» før den plutselig la ut den like ukjente feilkoden «1201» på skjermen.

Houston beroliget astronautene med at det bare var datamaskinen som var overbelastet.

«We’re GO. Bare fortsett», sa Houston begeistret. Da alarmene til slutt opphørte, befant Eagle seg 300 meter over månen, men Armstrong kunne ikke ta synet inn over seg. Datamaskinen styrte landingsfartøyet blindt mot et krater stort som en fotballbane og omgitt av enorme steinblokker.

Han gikk resolutt over til manuell styring – med bare to minutter til landing måtte de bort fra krateret litt brennkvikt og finne et flatere område å sette ned landingsfartøyet på.

«Har vi nok drivstoff?» spør Armstrong. Aldrin er så travelt opptatt med å lese av høyde- og drivstoffmålerne at han ikke har tenkt over den latente risikoen, så han svarer helt automatisk: «Åtte prosent.» «Greit, området her virker bedre», fastslår Armstrong noen sekunder senere.

«60 meter», melder Aldrin. Men plutselig ser Armstrong at stedet han har bestemt seg for, er totalt uegnet å lande på.

«Vi er rett over et krater ... vi må fly videre», rapporterer han til kontrollsenteret i Houston, som velger å unnlate å svare for ikke å forstyrre de to astronautene i den kritiske situasjonen som råder.

Støv piskes opp og ødelegger utsikten

Etter få sekunder er Eagle nede i 30 meters høyde. Det er så lite drivstoff igjen at de må lande i løpet av 90 sekunder. Som i en drøm får Armstrong plutselig se et plant område på cirka 60 kvadratmeter omgitt av små kratre på en av sidene og steinblokker på den andre.

Mens han stirrer intenst på målet, innleder han landingsprosedyren. Men bremseraketten pisker opp månestøv som tåkelegger utsynet. Nesten i blinde styrer han fartøyet rett nedover.

Det haster, det er nesten tomt for drivstoff og altfor sent å skulle avbryte landingen. «Kontakt», utbryter Aldrin plutselig og kikker på Armstrong som straks kutter rakettmotoren. Så mykt at astronautene knapt registrerer det, synker Eagles fire tallerkenformede landingsbein ned i det urgamle månestøvet.

Etter noen sekunder kom historiens første ord fra månen da Aldrin meldte: «Descent engine command override, off, engine arm, off – 413 is in.»

Bare den innerste krets skjønte hva det betydde, men inne i kulehjelmene var det to ansikter som sprakk opp i brede smil da de utvekslet et seierssikkert håndtrykk.

Deretter – 102 timer, 45 minutter og 42 sekunder etter liftoff – kom Armstrong med meldingen som verden hadde ventet på: «Houston, Tranquility Base here. The Eagle has landed.»

«Roger, Tranquility. Det sitter en gjeng her som er nesten blå i fjeset. Men nå puster vi igjen. Hjertelig takk», meldte kontrollsenteret og la til at folk smilte overalt, ikke bare i Houston, men over hele verden.

«Ikke glem at det sitter en her oppe i kommandoseksjonen», innskjøt Collins, som hadde fulgt de dramatiske sekundene over radio.

Armstrong følte seg oppspilt over landingen. Det var like før det gikk galt – for da Eagle satte seg til ro på månen, hadde de neppe mer drivstoff igjen enn til 20 sekunder flyging. Men midt i lettelsen ergret det ham at han ikke hadde peiling på hvor de egentlig hadde landet.

Etter at Eagle kom ut av kurs tidlig under landingen, hadde han ikke gjenkjent noen av kratrene de fløy over. Aldrin og han var blitt ekstremt stresset av de mange og hyppige alarmsignalene, så Armstrong ga seg til å speide etter konturer han kunne dra kjensel på fra bildene som Apollo 10 hadde tatt av månen to måneder tidligere.

Men ingenting virket kjent. Han håpet at Collins klarte å lokalisere Eagle med sekstant før avreisen drøye 21 timer senere.

Akkurat der og da måtte han bare godta faktum: Han hadde landet helt på måfå. Etter planen skulle astronautene sove før de gikk ut av Eagle. Hjemme syntes Armstrong det virket fornuftig, men like etter at de som historiens første mennesker hadde landet på en fremmed klode, forekom tanken ham absurd.

Armstrong ba derfor Houston om tillatelse til å gå ut på månen cirka klokken åtte om kvelden lokal Houston-tid, rundt fem timer før det var planlagt.

«Da får dere også beste sendetid på TV», lød tillatelsen fra kontrollsenteret.

I ukene før månelandingen grublet Aldrin over hvordan han kunne markere stunden med en høytidelighet. En passende handling for en troende romfarer vil være å ta nattverd, hadde han bestemt seg for. Han fant fram en pose han hadde tatt med hjemmefra. Posen var en gave fra en prest.

Opp av posen tok han en liten flaske vin, et beger og noen oblater som han plasserte på et klappbord i kabinen før han koblet til mikrofonen og slo på lyden.

«Dette er piloten på månelandingsfartøyet. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å rette en anmodning til lytterne uansett hvem de er, og hvor de befinner seg, om å tenke over de siste timenes begivenheter og takke, hver på sin måte», lød budskapet over radioen.

Mens Armstrong så undrende på ham, fortsatte Aldrin den stillferdige seremonien ved å skjenke vin – i den nesten vektløse kabinen sildret dråpene langsomt og grasiøst ned i begeret. Deretter fant han fram et kort med tekster fra Johannes-evangeliet og fordypet seg i bibelstedene.

Presidenten ringer fra jorda til månen

Neil Armstrong lot Aldrin drive med sitt. Selv var han opptatt med å forberede sin egen markering. Igjen og igjen hadde nysgjerrige journalister spurt om hva han aktet å si når han steg ned på månens overflate.

Det manglet ikke på forslag fra velmenende mennesker som blant annet foreslo både tekster fra Bibelen og utdrag av Shakespeares verker.

Underveis hadde både Collins og Aldrin tatt opp temaet, men Armstrong hadde ikke bestemt seg. For hans vedkommende var landingen det største øyeblikket, tidspunktet da menneskene første gang kom i kontakt med en fremmed klode.

Men han innså at mange så annerledes på det. Nå var det dessuten ikke mulig å skyve temaet foran seg lenger. Han grublet over det paradoksale i at han ganske snart skulle ta et lite, men likevel svært betydningsfullt skritt. Og plutselig var det som om ordene sto foran ham. Nå visste han hva han skulle si.

Minuttene for astronautenes pionervandring nærmer seg, og de tar på månedraktene. Lik fallskjermhoppere som omhyggelig bretter utstyret, følger de sjekklisten i detalj: støvler, trykkhjelm, hansker, månedrakt.

Alt må tas på i en bestemt rekkefølge, og det aller viktigste er ryggsekken som inneholder et såkalt Portable Life Support System med livsviktig utstyr som blant annet vann, oksygen, sambandsutstyr og kjølesystem.

Med en bryter aktiverer de luftpumpen i ryggsekken og får straks høre den beroligende summingen fra det tekniske utstyret, en lyd de kjenner fra timene med trening. Iført romdrakter utgjør nå Armstrong og Aldrin – separate og mobile – to små lukkede enheter av liv på månens livløse overflate.

«Luken åpner seg», melder Armstrong over radio. Og ganske riktig: Eagles tynne metalldør glir opp, og mens Aldrin holder luken, krabber Armstrong baklengs ut på stigen.

På veien ned aktiverer han et TV-kamera på siden av Eagle, like etterpå bekreftes det fra jorda: «Nå har vi bildet.» Foran øynene på Aldrin og en trollbundet verden flytter Armstrong seg langsomt og prøvende nedover stigen.

Han når nederste trinn og lar foten dingle i rommet et kort øyeblikk før han planter støvelen i månestøvet.

«Det er et lite skritt for et menneske, men et gigantisk sprang for menneskeheten», erklærer han med ordene som senere skulle få status som udødelige.

Foroverbøyd og ravende som et menneske som har glemt hvordan man går, setter Armstrong den ene foten foran den andre. Men han merker raskt hvor lett det er å gå rundt på månen, selv iført den stive romdrakten.

På grunn av den svake tyngdekraften veier han bare rundt 26 kilo, og hvert skritt han tar, blir forlenget til et svevende hopp. Det ser ut som om alle bevegelser skjer i langsom kino.

Med et Hasselblad-kamera tok Armstrong de første bildene av månen, og Houston måtte minne ham på å følge programmet og begynne å samle inn prøver. Han tok en skje fra lommen og grov opp støv og stein som han fylte i en pose.

«Er du klar til å få selskap der ute?» spurte Aldrin litt senere. 14 minutter etter at Armstrong gikk ned stigen, kom Aldrin ut av Eagle.

«Jeg rygger ut og og lar luken stå på gløtt – og passer godt på at jeg ikke tilfeldigvis låser den», fleipet han. «Smart tenkt», smilte Armstrong og ønsket kollegaen velkommen på måneoverflaten med ordene: «Er det ikke fantastisk? Det er storslått utsikt herfra.» «Storslått ødemark», korrigerte Aldrin.

De neste to og en halv timene hadde astronautene hendene fulle: De skulle montere utstyr for vitenskapelige eksperimenter, samle mer stein og mer støv, og fotografere.

Men først ventet en høytideligere oppgave, nemlig å plante USAs nasjonalsymbol, flagget Stars and Stripes, på månens overflate. De to mennene brettet flagget ut og satte i gang med arbeidet, men det viste seg vanskeligere enn de hadde trodd å få flaggstangen til å stå støtt i den steinete overflaten.

Like etter at de to hadde gjenopptatt arbeidet, ble de avbrutt av kontrollsenteret som meldte at president Richard Nixon ønsket å snakke med dem: «Hei, Neil og Buzz», sa han.

«Jeg ringer til dere fra det ovale kontoret i Det hvite hus. Dette er helt sikkert den mest betydningsfulle samtalen som noen gang er tatt herfra. I ett uvurderlig øyeblikk i hele menneskehetens historie står alle jordas folk samlet. Samlet i stolthet over hva dere har utrettet. Og samlet i bønn om at dere må komme trygt tilbake til jorda.»

Armstrong grep ordet: «Takk, president. Det er en ære og et privilegium for oss å stå her og representere ikke bare USA, men fredselskende mennesker over hele verden», uttalte han før han vendte tilbake til de pålagte oppgavene.

Resten av månevandringen forløp med hektisk aktivitet, og altfor snart – lenge, lenge før de hadde lært de nye omgivelsene ordentlig å kjenne – måtte Armstrong og Aldrin vende tilbake til Eagle.

Turen varte i åtte døgn

Etter å ha kommet seg velberget inn, fylt kabinen med oksygen og fjernet hjelmene, kunne de med forbløffelse konstatere at månen avgir en lukt. Det hang en eim av noe skarpt og udefinerbart i klærne, noe som kunne minne om våt aske eller kruttrøyk.

Collins er verdens ensomste menneske

Mens kollegene prøvde å få seg en lur før de skulle dra, sirklet Columbia med Michael Collins om bord rundt månen som en ensom oppdager.

Aldri før i historien har noe menneske vært mer alene, men Collins nøt ensomheten: For en garvet forhenværende testflyger som ham besto den ypperste friheten av å være alene i – og ha total kontroll over – et eget fartøy.

Og det var særlig da Collins befant seg på baksiden av månen, der han i 48 minutter var helt utenfor rekkevidde for de stadige radiomeldingene fra kontrollsenteret, at han virkelig følte seg som den frieste skapningen i hele universet.

Isolert, men fri. Og med tanker i fri dressur: «Foretok man en opptelling, ville resultatet blitt tre milliarder pluss to personer på den andre siden av månen, mens det på denne siden er ett menneske – og gudene vet hva mer», tenkte han.

Etter hvert som sannhetens øye­blikk nærmet seg – tidspunktet for Columbias gjenforening med Eagle etter ett døgn –, ble han enda en gang hjemsøkt av marerittet som hadde plaget ham en stund. Skulle det verste skje, at Eagle forulykket i starten fra månen, ville ferden tilbake til jorda blitt en fordømt lang og ensom øvelse.

Der ute var den blå planeten så liten at Collins lett skygget for den ved å holde tommelfingeren opp foran vinduet i Columbia. Tanken på å skulle reise hjem alene var ikke til å holde ut.

«Blir de stående på månen, eller styrter under oppstigning, vil jeg ikke ta livet av meg. Jeg vil sørge for å komme hjem, men jeg vil være merket for livet», var de dystre tankene som svirret omkring i hodet på ham.

Frykten plaget Armstrong før starten

Mens Aldrin ennå ikke hadde vurdert faren for å bli stående på månen, var Armstrong bekymret.

Nedtellingen var i gang, men han fryktet at rakettmotoren i Eagle ikke hadde taklet påkjenningene. Ingeniørene hadde anbefalt og montert en elektrisk startmekanisme – selv ville han hatt en mekanisk løsning, slik at han og Aldrin kunne starte motoren manuelt om det meldte seg problemer.

«9,8,7,6,5, abort stage, engine arm, ascent, proceed», messer Aldrin, og deretter trykker Armstrong på startknappen. I et tusendels sekunds evighet er det dødsstille i kabinen. Men så lyder det et brøl, og Eagle løfter seg fra månen i en myk, men likevel kraftfull bevegelse.

«Vi er underveis», jubler Aldrin mens Stillhetens hav forsvinner under dem.

Tre timer senere kan også Collins slappe av. I det fjerne skimter han en ørliten svart flekk. Det er Eagle. Med stø kurs legger fartøyet månen bak seg og vokser seg stadig større, det vakreste synet under hele ferden, synes han.

Collins styrer Columbia i posisjon for sammenkobling, men tar seg også tid til å fotografere det historiske møtet.

«Jeg ser jorda stå opp bak dere, det er fantastisk», sier han over radio mens han sikrer seg Eagle, månen og, i det uendelige svarte dypet i bakgrunnen, den mikroskopiske blå og hvite jorda på ett og samme bilde. Det eneste som mangler på fotografiet, er fotografen selv.

«Ta imot, kassene koster millioner av dollar», roper Armstrong når Eagle og Columbia er blitt ett noen minutter senere.

Varsomt rekker han Collins to beholdere med i alt 21,3188 kilo måneprøver, og selv midt i vektløsheten aner Collins tyngden i det han får seg overrakt. I de forseglede beholderne ligger det fragmentariske biter av en annen klode, uvurderlige suvenirer som snart skal granskes av store skarer av forskere på jorda.

Uvant tyngdekraft ga gummibein

Ved middagstid torsdag 24 juli, nesten 200 timer etter oppskyting, hoppet Armstrong, Aldrin og Collins ut av et helikopter og over på marineskipet USS Hornet.

Iført grå og konturløse isolasjonsdrakter som dekket til kroppen fra topp til tå, lignet de vesener fra en annen planet. På bein som føltes som gummi i møtet med den plutselig uvante tyngdekraften på jorda, vagget de tre kollegene bort til en campingvognlignende beholder.

Der måtte de bo isolert i noen uker på grunn av frykt for smitte fra eventuelle månebakterier.

De hadde det komfortabelt i beholderen, men det var lenge å vente. For å få tiden til å gå så astronautene TV-opptak av millioner av mennesker som satt ytterst på stolsetet og i åndeløs spenning fulgte Armstrongs og Aldrins første skritt på månen.

Først nå ante kollegene for alvor historiens vingesus: Mens de selv befant seg 380 000 kilometer borte og var travelt opptatt med så mye annet, opplevde menneskeheten et kollektivt gledessjokk over mirakelet på månen.

Aldrin snudde seg langsomt mot Armstrong, nikket mot TV-bildene i svart-hvitt og sa tørt: «Neil, vi gikk glipp av alt sammen.»

I månedene etter Apollo 11-suksessen var USA fortsatt i festmodus. Men hos NASA rynket man bekymret pannen.

På de neste ferdene skulle den vitenskapelige utforskingen av månen for alvor begynne. Men det hjalp ikke at geologene nøye definerte interessante landingssteder hvis månelandingsfartøyet ikke klarte å finne dem.

Eagle viste seg å ha landet seks kilometer unna det planlagte stedet.