Apollo 1-astronauter ble kvalt etter et minutt i flammer

Dagens oppgave er å simulere en nedtelling med astronautene på plass i romkapselen, mens ingeniørene tester om de elektriske systemene kan klare seg med strømforsyningen i kapselen.

Det innebærer at de må opprette kommunikasjon med avfyringsgruppen i kontrollsenteret noen få hundre meter fra rampen og med senteret for bemannet romfart, som ligger nesten ti kilometer unna. Men selv om en hær av teknikere har slitt i timevis med å løse problemet, fungerer radioen fortsatt ikke som den skal, og nå er sola på vei ned mot horisonten.

I snart fem lange timer har Grissom, White og Chaffee ligget fastspent i setene i kapselen på toppen av den 43 meter høye raketten som er badet i hvitt flomlys. For de tre Apollo 1-astronautene virker avstanden til den lysende måneskiven på himmelen mye større enn de 384 000 kilometerne som skiller jorda fra månen.

Kennedy vil til månen

«Jeg mener at denne nasjonen bør forplikte seg til – før utgangen av dette tiåret – å sende et menneske til månen og bringe ham sikkert tilbake til jorda. Ikke noe annet romprosjekt vil på den tiden imponere verden mer eller være viktigere for den framtidige utforskningen av rommet. Og ingenting vil være like vanskelig eller kostbart å gjennomføre», erklærte John F. Kennedy i en tale til Kongressen i mai 1961.

Med dette ambisiøse utspillet startet den nyslåtte presidenten kappløpet til månen. Sovjetunionen hadde hele tiden vært et skritt foran USA og gang på gang ydmyket erkefienden med nye triumfer i verdensrommet. Nå satte amerikanerne inn alle krefter på å komme først til månen.

Fire år tidligere, i 1957, hadde Sovjetunionen innledet romalderen med å skyte opp den første kunstige satellitten i bane rundt jorda, Sputnik 1. Og i 1961 sendte russerne i tillegg det første mennesket, Jurij Gagarin, ut i rommet. Pisket framover av presidentens ambisiøse løfte hadde de amerikanske ingeniørene seks år senere tatt innpå russerne.

I 1967 håpet Nasa at de omsider kunne passere fienden fra den kalde krigen. De skulle nå gå i gang med en serie bemannede romferder som skulle kulminere med en historisk reise til jordas naturlige satellitt.

Apollo 1 var den første bemannede ferden i måneprogrammet. Det 14 dager lange oppdraget skulle teste at den nye kapselen kunne klare seg i bane rundt jorda. Under den kaotiske prøvenedtellingen 27. januar 1967 var det under en måned til oppskytning.

«Apollo 1, kan dere høre meg?» forsøker Stuart Roosa seg igjen fra plassen bak kommunikasjonspulten i kontrollsenteret. Han kan høre Grissom tydelig, men forbindelsen går tydeligvis bare den ene veien. «Jeg kan ikke høre hva du sier», gjentar Grissom med en stemme som nå balanserer på randen av å være skingrende.

Den 40 år gamle kapteinen er den mest erfarne av de tre astronautene og har allerede to romferder bak seg. Men selv om han er vant med forsinkelser fra de andre oppdragene, med henholdsvis Mercury- og Gemini-fartøyene, er han irritert fordi det som burde være en rutinetest, har utviklet seg til en utrolig tidkrevende øvelse.

Det har vært problemer med radioen ved stort sett alle prøvenedtellingene for Apollo 1. Gang på gang har Grissom klaget over problemet, men tross iherdig innsats har ikke teknikerne klart å løse problemet. Så Grissoms tiltro til at Apollo 1 kan sendes opp som planlagt, bare fire uker senere, har etter hvert blitt nokså tynnslitt.

Den bekymringen er han ikke alene om: Den 31 år gamle Roger Chaffee, som fortsatt ikke har vært oppe i verdensrommet, og den 36 år gamle Edward White, som gjennomførte Nasas første romvandring i juni 1965, har flere ganger ytret tvil om tidsplanen kunne holde.

Apollo 1 hadde flere tusen feil

Kennedys målsetting om å sende et menneske til månen før utgangen av 1960-tallet var uhyre ambisiøs. Tross astronomiske bevilgninger til prosjektet var flere Nasa-ansatte skeptiske til den korte fristen.

For å innfri drømmen måtte de utvikle en kraftig løfterakett, bygge et landingsfartøy og mobilisere en hær på rundt 400.000 teknikere, forskere og ingeniører.

Allerede i 1958 innledet Nasa romprogrammet Mercury, som skulle avklare hvordan vektløshet påvirker mennesket. Bindeleddet mellom Mercury- og Apollo-programmene ble Gemini, som Nasa lanserte i 1961, og som blant annet skulle gi astronautene erfaring med å oppholde seg i rommet i lange perioder.

Det var bare et halsbrekkende arbeidstempo hos både Nasa og ulike leverandører gjorde at det i 1967, mot alle odds, virket som at USA kunne sette kurs mot månen i løpet av den korte tidsfristen som nå avdøde president Kennedy hadde satt.

Etter å ha utbedret flere tusen feil ved Apollo-fartøyet så det ut til at romskipet og besetningen så smått ville være klare til å foreta sine reiser gjennom verdensrommet.

De tre astronautenes romdrakter var brent i stykker etter katastrofen:

Stillhet følger de paniske skrikene

Klokken 18.20, bare ti minutter før den simulerte nedtellingen når null, setter testleder Skip Chauvin klokken på pause. Radiosystemet lager fortsatt problemer, og det må de løse før testen kan fortsette, bestemmer han.

Inne i romkapselen bruker de tre astronautene ventetiden på å gjennomgå sjekklista en gang til. I kontrollsenteret flytter teknikerne fokus fra de tre astronautene og retter den fullt og helt mot problemene med radioen. Men klokken 18.31 når en melding fra astronautene i kapselen for en gangs skyld igjennom til Stuart Roosas kommunikasjonspult.

Det er igjen Grissoms stemme, men nå er irritasjonen erstattet med panikk. Det høres ut som han sier: «Brann!» I kontrollsenteret hever Nasa-folkene øyenbrynene og ser spørrende på hverandre. Nødropet har spraket utydelig og avkortet i høyttaleren. Alle sammen vender nå blikket mot fjernsynsskjermen.

Se en rekonstruksjon av ulykken her:

Et kamera er plassert rett foran det lille vinduet i luken til den bemannede kabinen til Apollo 1-kapselen. På den svart-hvite skjermen kan teknikerne se flammer som blusser opp i hvitt inne i romkapselen. I samme sekund som Stuart Roosa og kollegene hans innser at noe er forferdelig galt, hører de enda et nødrop over radioen, og denne gangen er det klart og tydelig.

«Det er brann i cockpiten», roper Roger Chaffee over lyden av tumulter fra astronautene som kjemper mot den voldsomme brannen i kabinen.

De som er utenfor, kan med tiltakende panikk følge Edward White, som ligger i det midterste setet, strever med håndtaket på luken bak hodet hans. Med strake armer kjemper han desperat for å åpne luken, men så trekker han raskt hendene til seg. Det er helt tydelig at han har brent fingrene.

Et nytt par armer kommer til syne på skjermen, antagelig Grissoms, og igjen hører de en desperat stemme over radioen.

Oksygen var oppskriften på en katastrofe

Slurv med ledningsnettet, enten en løs kobling eller en kabel der isoleringen var slitt av, hadde utløst en katastrofe. En gnist fra en kortslutning i en rull med ledninger på gulvet, like foran Grissoms sete, hadde antent de svært brennbare materialene i kabinen. Der var det hauger av papir, romdraktene av nylon og over tre kvadratmeter borrelås som ble brukt til å feste gjenstander på veggene i romkapselen.

Helt etter standardprotokollen hadde kommandomodulen blitt fylt med 100 prosent rent oksygen etter at astronautene klokken 13 hadde krøpet på plass i setene sine, og luken til modulen var lukket igjen.

Nettopp på grunn av atmosfæren av rent oksygen hadde brannen spredt seg eksplosivt. Oksygen i seg selv brenner ikke, men gassen har en nøkkelrolle når det gjelder brann.

For at noe i det hele tatt kan begynne å brenne, må tre ting være til stede: brennbart materiale, varme og oksygen. Jo mer oksygen det er i luften omkring det som brenner, jo raskere skjer forbrenningen. Brannen stanser når oksygenet er brukt opp, når det ikke er noe mer som kan brenne, eller når temperaturen blir lavere, for eksempel fordi det tilføres vann.

Redselssyn møter redningsfolkene

«Den er glovarm – du må ikke røre den. Den er altfor varm», advarer teknikerne hverandre da de få sekunder etter astronautenes nødrop flokker seg rundt luken til kapselen på servicetårnets dekk 8A. Bølger av tykk, svart røyk velter ut fra modulen, som har slått sprekker på grunn av overtrykk skapt av den høye temperaturen.

Røyken gjør at de ikke ser noen ting, og varmen fra brannen er så forferdelig at den flere ganger driver mennene tilbake. Bevæpnet med brannslokningsapparater forsøker de igjen og igjen å nærme seg romkapselen.

I blinde og med sviende øyne famler de desperate teknikerne seg fram for å få åpnet luken, men røyken er så kvelende at de bare kan arbeide i noen ganske få sekunder av gangen før de hostende må trekke seg tilbake og gispe etter luft.

Livene til tre astronauter står på spill, sekundene føles nå som timer, og febrilsk kjemper Nasa-mannskapene med den gjenstridige luken, som omsider, fem og et halvt minutt etter den første alarmen, gir litt etter. Med sine siste krefter klarer gruppen å presse inn luken.

Teknikeren Don Babbitt er den første som tar mot til seg og stikker hodet inn i modulen når røyken er blitt litt tynnere og det er mulig å danne seg et overblikk over skadene. Det er et redselsfullt syn som møter ham i den fullstendig utbrente kabinen.

En umiskjennelig stank av brent kjøtt river ham i nesa som et forvarsel om det som venter. Når han kniper sammen øynene, kan han skimte likene av de tre astronautene som for noen minutter siden var blant de mest handlekraftige menneskene på jorda.

Chaffee er fortsatt spent fast i setet, som om han ikke har rukket å forstå omfanget av katastrofen, og Grissom ligger på gulvet, drept da han forsøkte å krabbe vekk fra flammene. I den motsatte enden av kabinen, like under den skjebnesvangre luken, ligger White, stanset midt i en bevegelse.

Store deler av astronautenes romdrakter er fullstendig brent i det infernoet som har rast, og kroppene er sterkt forbrent og visse steder fullstendig forkullet.

«Jeg tror jeg venter med å beskrive det jeg ser», gisper Babbitt over radioen til kontrollsenteret når han etter hvert gjenvinner litt av fatningen.

Apollo-kapsel gjenoppstår fra asken

Den tragiske brannen på avfyringsrampen satte Apollo-programmet på pause det neste året. En undersøkelseskommisjon gjennomgikk katastrofen i detalj. I rapporten fortalte de at Nasa og leverandørene hadde begått opp mot 1400 små og store feil i den svært raske utviklingen av romkapselen.

Blant hovedårsakene til ulykkens fatale utgang var Apollo 1-kapselens luke, som åpnet innover. Når kabintrykket økte, ble det helt umulig å åpne luken. Obduksjonen viste at astronautene døde av kullosforgiftning – antagelig allerede et minutt etter at brannen brøt ut.

Brannen var Nasas første katastrofe og truet med å sette en stopper for USAs drømmer om å nå fram til månen. Men Nasa reiste seg overraskende fort, og i oktober 1968 gjennomførte Apollo 7 det oppdraget som var tiltenkt Apollo 1. Mindre enn et år senere satte Neil Armstrong det første fotavtrykket på månen. Han lot dermed Apollo 1-besetningen få sitt ønske oppfylt.

Noen få uker før brannen hadde Grissom sagt følgende: «Hvis vi dør, så sørg ikke over oss. Arbeidet er farlig, men romprogrammet er altfor verdifullt til å gå i stå selv om det skulle skje en ulykke.»