Vi har fått besøk fra en fremmed verden

I oktober 2017 oppdaget astronomer et ukjent objekt tett på jorda. ’Oumuamua, som det ble døpt, kom fra et sted utenfor solsystemet, og to forskere mener nå at det kanskje var solseilet fra et fremmed romskip.

M. Kornmesser/ESO

Alarmen går for sent. Overvåkingssystemet har oversett en asteroide som nå har kurs direkte mot det enorme romskipet. Det er ikke nok tid for å endre kurs.

Da asteroiden kolliderer med fartøyet, rives skroget i fillebiter. Den kraftige metallkonstruksjonen som holder skipets solseil på plass, knekker som en fyrstikk, og vrakdelene fra romskipet blir spredt i alle retninger.

På slutten av 2017 passerte et ukjent objekt gjennom den indre delen av solsystemet vårt, og ifølge astronomene Shmuel Bialy og Abraham Loeb fra Harvard University i USA var det kanskje slik objektet begynte sin reise.

Himmellegemet, som har fått navnet ’Oumuamua, trakk en hale av mysterier etter seg. Observasjonene passer verken med en asteroide eller en komet eller noe annet kjent type av himmellegemer i universet.

De to forskerne mener at en mulig løsning på mysteriet er at Oumuamua ikke var en stein, men en vrakdel fra et romskip som forliste i et fjernt solsystem, kanskje for tusenvis av år siden, og nå driver rundt i galaksen. I så fall var ’Oumuamuas besøk vårt første møte med en fremmed sivilisasjon.

Lysprikk fikk alarmen til å gå

19. oktober 2017 gjennomgikk astronomen Robert Weryk ved University of Hawaii som vanlig nattens bilder fra Pan-STARRS-teleskopet.

Teleskopet er på jakt etter ukjente og eventuelt farlige asteroider, og den dagen ble Weryks oppmerksomhet fanget av noe høyst usedvanlig: et liten lysprikk som ikke så ut til å gå i bane rundt sola.

Teleskoper observerte ’Oumuamua som en prikk. Det mangler den skyen av støv og is man ville forvente av en komet.

© K. Meech et al./ESO

I de følgende dagene ble flere andre teleskoper på Hawaii og i Chile rettet mot det nyoppdagede himmellegemet, og dataene bekreftet Weryks første observasjon: Legemet beveget seg for raskt og i en feil bane til at det kunne stamme fra solsystemet vårt.

Weryk hadde oppdaget det første legemet i solsystemet som kom fra et annet solsystem, og det interstellare legemet fikk navnet ’Oumuamua, fra språket på Hawaii.

Men tiden var knapp. ’Oumuamua hadde allerede passert både sola og jorda. På oppdagelsestidspunktet var den 33 millioner kilometer unna, og avstanden vokste med tusenvis av kilometer for hver time.

På sikksakkurs mellom stjernene

Alt ble satt inn på å finne ut så mye som mulig om ’Oumuamua før det var for sent. I de følgende ukene strømmet data til Hawaii, og de avslørte at legemets opprinnelse fra et sted utenfor solsystemet ikke var det eneste usedvanlige ved det.

Observasjonene viste at den interstellare gjesten hadde en usedvanlig avlang form. Den var mellom 100 og 1000 meter lang, og bredden bare en tiendedel av lengden. Dessuten roterte ikke ’Oumuamua om én akse, som kometer og asteroider normalt gjør, men tumlet i stedet av gårde som om den en gang hadde kollidert med et annet himmellegeme.

En senere analyse har vist at ’Oumuamua dessuten reflekterer opptil ti ganger så mye av sollyset som alle kjente kometer og
asteroider gjør.

Objektet satte plutselig opp farten

Astronomer antar at mange objekter fra andre solsystem passerer jordas bane hvert år, så de har lenge ment at det bare var et spørsmål om tid før vi fikk et av disse interstellare legemene i kikkerten. Men på bakgrunn av observasjoner fra vårt eget solsystem hadde forskerne forventet at den fremmede ville være en komet.

I første omgang fikk ’Oumuamua også denne merkelappen. Kometer består først og fremst av is og støv, og når de kommer tett på sola, får de en såkalt koma av fordampet is og virvlende støv. Men ’Oumuamua hadde ikke noe slikt, og dataene tydet på at den bestod av stein og metall, som er de normale bestanddelene i en asteroide.

I januar 2018 var gjesten fra stjernene utenfor rekkevidden av selv Hubble-teleskopet, og den fortsatte videre med en fart på over 300 000 km/t. Den er fortsatt et mysterium. Men ’Oumuamua hadde likevel flere overraskelser på lur.

’Oumuamuas hastighet innebærer at den ikke fanges i en bane rundt sola.

Farten avslørte gjest i solsystemet

Objektet ’Oumuamua fanget astronomenes oppmerksomhet fordi det beveget seg raskere enn noe annet i solsystemet. Mens asteroider og kometer i gjennomsnitt har en hastighet på 70 000 km/t, var ’Oumuamua en skikkelig fartsdjevel med over 300 000 km/t.

Den høye hastigheten innebar at den ikke var fanget i bane rundt sola, men fortsatte ut av solsystemet igjen. Sola klarte bare å endre på kursen til legemet. Alle andre himmellegemer i solsystemet seg i mer eller mindre ellipseformede baner rundt sola.

leskopene hadde samlet inn en mengde data, og da forskerne analyserte dem, avslørte det at Oumuamua økte hastigheten mens den passerte gjennom det indre solsystemet.

Fartsøkningen var riktignok liten, men ’Oumuamua satte opp farten på et tidspunkt da solas tyngdekraft burde ha fått den til å miste fart.

Når kometer kommer tett på sola, får det ekstra mye materiale fra kometens overflate til å fordampe. Det kan gi kometen ekstra fart, som det som skjedde med ’Oumuamua. Men normalt ville en slik avgassing være synlig i form av en komethale, og ’Oumuamua hadde ikke noen hale.

Det kan skyldes at ’Oumuamua er en hittil ukjent type komet eller asteroide, eller at det interstellare objektet er et himmellegeme av en helt ny kategori. Astronomene Abraham Loeb og Shmuel Bialy fra Harvard University heller mot det siste. De mener at Oumuamuas akselerasjon skyldtes trykk fra sollys, altså at himmellegemet er lett nok til å bli skjøvet av sted akkurat som et solseil – og kanskje rett og slett er et solseil.

Fraktet gods gjennom galaksen

Grovt sagt fungerer et solseil på samme måte som seilet på et skip, men i stedet for at vinden skyver fartøyet framover, blir solstrålene reflektert av solseilet og skaper dermed et trykk.

Hvis solstråler skal få et fartøy opp i mer enn sneglefart, krever det imidlertid en konstruksjon som er veldig lett. Det eksperimentelle solseilet IKAROS, som Japan sendte opp i 2010, var for eksempel konstruert av 0,0075 millimeter tykt polyamid som veide bare 10 gram per kvadratmeter.

Hvis ’Oumuamuas uventede fartsøkning skal forklares med trykk fra sollys, må den nødvendigvis ha en tilsvarende lav tetthet, men ifølge beregningene til Bialy og Loeb er det ikke umulig.

’Oumuamua er ikke observert som mer enn en lysflekk, men ut fra analyser av flekkens varierende styrke vet vi at den har fasong som en sigar eller som en flat pannekake.

Materialet kan være stein eller is, men kunne like gjerne være en konstruksjon av et ekstremt tynt materiale som blir skjøvet rundt mellom solsystemene av stjernelys.

Stjernelys sender solseil på reise i rommet

Lys skyver i prinsippet på alt, og hvis objektet er lett nok, kan det skape framdrift til lange romreiser. Nasa og andre romfartsorganisasjoner har lenge eksperimentert med sonder drevet av solseil, og kanskje var ’Oumuamua nettopp et løsrevet solseil fra et fremmed romfartøy.

Josh Spradling/The Planetary Society & Shutterstock

Lasere driver fartøyet

Kraftige lasere på hjemplaneten kan sette fart på solseilsfartøyet. Lys er partikler, fotoner, som gir seilet en ørliten dytt når de reflekteres, men siden det ikke er noen luftmotstand i det tomme rom, fortsetter fartøyet å akselerere og kan nå en veldig høy fart.

Josh Spradling/The Planetary Society & Shutterstock

Reflektert lys skaper framdrift

Solseilet får ytterligere framdrift av lyset fra den lokale stjernen, og fartøyets retning kan endres ved å snu seilet slik at lyset treffer det fra en annen vinkel. Solceller skaffer energi til navigasjonen, slik at fartøyet kan reise i tusenvis av år uten en dråpe drivstoff.

Josh Spradling/The Planetary Society & Shutterstock

Solseilet må være tynt og solid

Lyspartiklene kan formidle så lite bevegelsesenergi at seilet må være laget av et ekstremt lett materiale, helst 100 ganger tynnere enn papir. De solseilene som Nasa har konstruert, er for eksempel laget av plastfilmer dekket med aluminium.

Josh Spradling/The Planetary Society & Shutterstock

Bialy og Loebs beregninger viser at hvis solstråler skulle ha den observerte effekten på ’Oumuamua, må den bestå av et materiale som bare er mellom 0,3 og 0,9 millimeter tykt. De to astronomenes beregninger viser at et objekt på ’Oumuamuas størrelse og med en så lav tetthet kunne ha reist gjennom hele galaksen uten å miste hastighet eller lide nevneverdig skade på grunn av kollisjoner med for eksempel støvpartikler.
De to forskerne forestiller seg at en fremmed sivilisasjon kunne bruke romfartøy med solseil til å frakte gods mellom planeter eller solsystem i en annen del av galaksen vår. Hvis ’Oumuamua er et solseil fra et forulykket fartøy som har blitt slynget ut i det tomme rom, ville det blant annet forklare den sterkt reflekterende overflaten og også hvorfor Oumuamua tumler gjennom rommet i stedet for å rotere.
Blant andre forskere har teorien blitt møtt med skepsis. Flertallet av forskere som har analysert observasjonene av ’Oumuamua, heller mot en mer jordnær konklusjon: at ’Oumuamua er en komet som bare har en usedvanlig form. De mener at mangelen på en koma og en komethale skyldes at ’Oumuamua er mye mindre enn de kjente kometene, fordi vi ikke kan se den skyen av is og støv som omgir den. Eller det kan skyldes at den lange reisen gjennom det tomme rom har «blåst» så mye støv av ’Oumuamuas overflate at det ikke dannes en koma.

Umulig å innhente

Om ’Oumuamua er en vrakdel fra et fremmed fartøy eller en stein fra et annet solsystem, får vi nok aldri noe endelig svar på. I januar i år passerte den Saturn på sin vei ut av solsystemet.

Vi kan ikke lenger se den lille prikken i teleskopene våre og har ikke teknologien som kreves for å sende en sonde etter den.
Men forskerne fortsetter med å analysere de dataene de rakk å samle inn i løpet av den korte tiden ’Oumuamua var innen rekkevidde. For eksempel forsøker de nå å regne seg fram til hvilket stjernesystem den fremmede opprinnelig stammer fra.

Forskere anslår at over 10 000 interstellare objekter passerer banen til den ytterste planeten, Neptun, hver dag, og at mange av dem hvert år når inn forbi jorda.

Sannsynligvis er det bare et spørsmål om tid før vi får en ny ’Oumuamua i kikkerten. Og når det skjer, vil astronomene kanskje få øye på noe som avgjør om det første interstellare objektet i solsystemet virkelig kan ha blitt skapt av intelligente romvesener.

Les også:

Vulkaner

Hawaii drukner i lava

3 minutter
Geminidene
Meteor

13. desember: Asteroide leverer opp mot 160 stjerneskudd i timen

2 minutter
Ungt solsystem
Solsystemet

Solsystemet har ­vokst fram av kaos

5 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!