Venus-sonder jakter på liv i helvete

Nå sender forskergruppen en sonde for å avgjøre om de har rett.

Planen er å la en liten romsonde falle ned gjennom det tette skydekket, der den skal lete etter livstegn i de små dråpene skyene består av.

MIT-teamet har alliert seg med det private romfartsselskapet Rocket Lab, som står for raketten og romfartøyet som skal bringe sonden trygt til Venus. Firmaet satser på oppskyting allerede i mai 2023.

Å oppdage levende organismer svevende over Venus ville være den største vitenskapelige sensasjonen noen gang – og ikke bare fordi det ville være første gang vi oppdaget liv utenfor jorden.

Det kan ha vært vann på Venus

Venus er den planeten som kommer nærmest jorden i banen rundt solen, og det er også den som minner mest om vår egen planet i størrelse og oppbygning. Likevel er det flere tiår siden den har fått besøk av en sonde som har dykket ned gjennom atmosfæren.

Venus har ikke blitt studert på kloss hold siden 1985, da den sovjetiske Vega 2 var der. På Mars er det en rekke rovere som kjører rundt og undersøker den røde overflaten, mens Venus har måttet nøye seg med romsonder som går i bane flere hundre kilometer oppe.

Mange astronomer har ment at det var på høy tid at Venus ble studert på kloss hold igjen, og nå lysner det. I tiåret som kommer, vil en god håndfull sonder komme på besøk. De skal blant annet avgjøre om planeten en gang har hatt hav på overflaten, og finne ut hvorfor drivhuseffekten løp løpsk og forvandlet Venus til jordens «onde tvilling».

Forskerne vet at temperaturen på Venus en gang har vært mye lavere enn i dag, og ved hjelp av kompliserte klimamodeller har de forsøkt å skru tiden tilbake og finne ut om planeten en gang kan ha hatt vann – og en temperatur som gjorde at det kunne oppstå liv.

Men ulike datamodeller gir ulike resultater, så det er absolutt nødvendig å sende sonder til Venus for å rekonstruere planetens fortid.

MIT-forskerne vil imidlertid ikke nøye seg med å undersøke om Venus har vært beboelig før. De vil vite om det fortsatt er liv der.

Bakterier lever i skyer

Ingenting kan overleve på overflaten av Venus i dag – men kanskje har livet, i form av seiglivede mikroorganismer, flyktet opp i luften etter hvert som det flytende vannet forsvant fra en planet som ble stadig varmere.

Høyt oppe i skyene, 50 kilometer over overflaten, er trykket omtrent slik vi er vant til det, og temperaturen har falt til om lag 60 °C – fortsatt varmt, men likevel utholdelig for visse mikroorganismer.

I motsetning til den omskiftelige atmosfæren vi er vant til, er Venus alltid dekket av kilometertykke skyer. Her kan mikroorganismer ha et stabilt hjem.

Faktisk er bakterier og gjærceller i stand til å leve i skyene på jorden, og tanken om liv i Venus-atmosfæren har vært i omløp siden 1960-tallet.

I 2020 fikk teorien fornyet vind i seilene da et team av astronomer ved hjelp av store radioteleskoper fant spor etter den kjemiske forbindelsen fosfin i Venus-atmosfæren. Fosfin kan være spor etter liv, og derfor ble det en stor nyhet.

Oppdagelsen var kontroversiell, og det har blitt satt spørsmålstegn ved målingene, som er ganske usikre. Men interessen for å lete etter liv på Venus har ikke avtatt – selv om det må være et surt liv.

Mens skyene våre består av vanndråper, består trolig skyene på Venus av små dråper konsentrert svovelsyre.

En så sterk syre ville etse seg gjennom huden på et menneske, og vi kjenner ikke til noen former for liv som kan overleve i en dråpe svovelsyre. Men kanskje har evolusjonen gitt mikroorganismene på Venus et triks som nøytraliserer den sterke syren.

Slike mikroorganismer er ikke utenkelige, for vårt eget fordøyelsessystem inneholder bakterier som bruker en lignende mekanisme – de skiller ut ammoniakk som nøytraliserer en del av syren i omgivelsene.

De to sondene Venera 8 og Pioneer Venus, som besøkte Venus på 1970-tallet, målte ammoniakk i atmosfæren. Målinger har også funnet spor av oksygenmolekyler, som kan frigjøres ved den kjemiske prosessen der ammoniakk nøytraliserer svovelsyre.

Privat firma betaler reisen

Teorien bak liv i Venus-skyene kan med andre ord gi god mening, men de store nasjonale eller internasjonale romorganisasjonene har ingen planer om romferder som er spesialdesignet til å undersøke skyene.

Derfor har MIT-forskerne, med professor Sara Seager i spissen, tatt saken i egne hender, og de får god hjelp fra det amerikanske romfartsselskapet Rocket Lab, som finansierer raketten og oppskytingen fra selskapets romhavn på New Zealand.

Rocket Lab har stått litt i skyggen av det aller største romfartsselskapet, SpaceX, som hver uke sender opp mye kraftigere raketter, men med Venus-oppdraget håper Rocket Lab å bevise at de kan sende vitenskapelige sonder til andre planeter på en billig og effektiv måte med sin bare 18 meter høye Electron-rakett og romfartøyet Photon.

I 2022 viste Photon hva den kan: Den sendte den lille romsonden CAPSTONE i bane rundt månen på bestilling fra Nasa, og selv om Venus er mye lenger unna, er Rocket Lab sikre på at de kan klare oppgaven.

Målet om å sende av gårde Venus-raketten allerede i mai 2023 er imidlertid veldig ambisiøst, og hvis det viser seg å være vanskeligere enn forventet, blir oppdraget utsatt til januar 2025.

Når romfartøyet Photon kommer fram, skal det frigjøre en sonde på 20 kilo som sendes ned gjennom skyene med et måleinstrument som kalles et autofluorescerende nefelometer.

Tanken er å sende en ultrafiolett laserstråle gjennom et vindu i sonden slik at den treffer de små dråpene i Venus-skyene. Hvis det finnes liv i dråpene, vil organiske molekyler absorbere strålingen og sende den tilbake som lys som kan fanges opp av en sensor.

Dråper skal sendes til jorden

Det lille og forholdsvis enkle instrumentet kan ikke direkte måle om det finnes liv eller ikke, men forskerne kan finne ut om de små dråpene i skyene inneholder karbonbaserte molekyler, som alle levende organismer vi kjenner til så langt, er bygd opp av.

Data fra måleinstrumentet vil fortløpende bli sendt til jorden, der MIT-forskerne vil sitte klare for å analysere dem. Hvis målingene skulle tyde på at det er levende organismer i skydråpene, vil det være en enorm sensasjon.

I så fall vil skyene bli undersøkt nøye av andre team med andre sonder og flere vitenskapelige instrumenter, og forskerne har allerede begynt å tenke over hvordan etterfølgerne kan se ut.

Det endelige beviset for liv krever at det fanges inn skydråper som sendes tilbake til en grundig analyse på jorden. MIT-forskernes største ønske er en sonde som kan samle opp en liter av skyene med noen få gram svovelsyredråper.

En sonde som kan sende prøven hjem til jorden, vil imidlertid være veldig dyr og kreve en mye større romrakett enn Rocket Labs Electron. Men kan prosjektet bevise at jorden ikke er den eneste beboelige kloden i universet, vil det være verdt alle pengene og alt arbeidet.

Hvis livet kan oppstå under så vanskelige forhold som på Venus, kan det nemlig også finnes mange andre steder – ikke bare i solsystemet, men på planeter som går i bane rundt andre stjerner.

Lever det mikroorganismer i helvete, må det bety at universet myldrer av liv.