Nå skal vi måle pusten til romvesener

Forskere har funnet vann på en planet som ligner jorden, men jakten på liv er bare så vidt begynt. Nye teleskoper skal lete etter alt fra planter til romskip.

Forskere har funnet vann på en planet som ligner jorden, men jakten på liv er bare så vidt begynt. Nye teleskoper skal lete etter alt fra planter til romskip.

Vanddamp giver forskere færten af liv

Etter 30 år med analyser av andre solsystemer har vi endelig funnet vann på en planet som kan være beboelig, men forskerne har mer ambisiøse mål: De vil finne beviser for at livet spirer og puster på andre planeter.

Det er to muligheter: Enten er vi alene i universet, eller så er vi ikke det. Begge muligheter er like skremmende.

Sitatet fra science fictionforfatteren Arthur C. Clarke oppsummerer vår nåværende kunnskap om liv i verdensrommet.

Vi har ingen konkrete beviser på liv der ute, men vi har i dag funnet om lag 4000 kloder i andre solsystemer, så astronomer mener at livet godt kan gjemme seg andre steder.

Og for første gang har vi nå gode nok metoder til å avgjøre spørsmålet.

Forskerne har kartlagt eksoplanetenes baner, størrelser og masser i løpet av de siste 30 årene, og nå begynner det store arbeidet å føre til en rekke gjennombrudd.

Det aller største kom da forskere analyserte observasjoner fra Hubble-teleskopet og fant tegn på vanndamp i atmosfæren på en planet i et annet solsystem.

Faktisk en planet som kan karakteriseres som beboelig fordi den går i bane rundt stjernen i den rette avstanden, og samtidig kan ha en størrelse omtrent som jorden.

Astronomene har dermed funnet det avgjørende sporet som gjør at de kan ta spranget inn i en ny gullalder for jakten på liv i verdensrommet.

NASAs nyeste planetjeger har funnet en jordlignende planet - se hvordan den ser ut her:

Hvor kan livet være?

I 1993 definerte astronomen James Kasting begrepet «den beboelige sonen».

Flytende vann er grunnlaget for alt liv vi kjenner til. Derfor må vi, sa Kasting, fastlegge den avstanden fra en stjerne der temperaturen innebærer at vann verken fordamper eller fryser.

Den beboelige sonen fikk tilnavnet «Gullhår-sonen» etter eventyret der grøten verken skal være for varm eller for kald.

Definisjonen har fungert som rettesnor for hvordan forskere analyserer andre solsystemer.

To år etter at Kastings artikkel kom ut, fant astronomer 51 Pegasi b, den første eksoplaneten som går i bane rundt en stjerne som ligner vår egen sol.

Med romteleskopet Hubble har astronomer analysert stjernelyset som filtreres gjennom atmosfæren på planeten som kalles K2-18 b. Lyset viste tegn på det forskerne alltid har drømt om: vannmolekyler.

©

Stjernelys stråler ut fra K2-18

Forskere har funnet spor etter vann ved å analysere lys som kommer fra stjernen K2-18, som befinner seg 110 lysår fra jorden.

©

Lyset fra stjerne treffer planetens atmosfære

Eksoplaneten K2-18 b passerer inn foran stjernen K2-18. Teleskopet Hubble ser nå planeten kraftig opplyst bakfra, og en del av stjernelyset skinner gjennom atmosfæren på K2-18 b.

©

Molekyler tar opp og sprer lyset

Molekyler i atmosfæren absorberer lys ved noen bølgelengder og sprer lys ved andre. Ut fra bølgelengdene kan astronomene avgjøre hvilke molekyler det er snakk om – for eksempel vann, oksygen, metan eller karbondioksid.

©

Vann setter sitt fingeravtrykk på lyset fra planeten

K2-18 bs atmosfære absorberer særlig lys ved en bølgelengde på om lag 1400 nanometer – det svarer til infrarødt lys som tas opp av vannmolekyler. Forskere kan faktisk regne ut at det sannsynligvis finnes regnskyer der.

Planeten ble funnet ved hjelp av analyser av radialhastighet, der astronomene måler forskyvninger i bølgelengden av stjernelys, noe som skyldes tyngdekraften fra planeten som trekker i stjernen som går rundt.

Ut fra forskyvningen av lyset kan planetens masse beregnes. Jo større masse, jo mer blir lyset «strekt ut» og dermed rødere, dels «sammenpresset» og dermed mer blått.

Gullhår-sonen blir virkelig

Siden 1995 er det bygget større og skarpere teleskoper på jorden, og vi har sendt mer og mer avanserte romteleskoper på eksoplanetjakt. Astronomer har observert ikke bare planetenes masser, som det var tilfellet med 51 Pegasi b, men også diameter.

©

Livet kan bare spire i «Gullhår-sonen»

Den beboelige sonen rundt en stjerne kalles også Gullhår-sonen etter eventyret om Gullhår og de tre bjørnene. Navnet henviser til at en planet verken må være for varm eller for kald til at vann kan være flytende, slik at livet kan oppstå og utvikle seg, nettopp slik det har skjedd her på jorden. Er planeten for varm, vil alt vannet fordampe. Er planeten for kald, fryser vannet og bremser livets utvikling. En planets temperatur er avhengig av avstanden til stjernen og hvor sterk den stjernen er. Jo varmere stjernen er, jo lenger unna ligger den beboelige sonen.

For varmt

Temperaturen er så høy at vann vil fordampe fra overflaten av planeter i dette område.

Beboelig sone

Akkurat som på jorden er avstanden til stjernen passelig, slik at det kan være vann på overflaten.

For kaldt

Vann kan ikke holde seg flytende på overflaten, men kan eksistere som is.

Romteleskopet CHEOPS, som ble sendt opp i desember 2019, skal nettopp fastlegge diametermål for planeter som allerede er oppdaget ved hjelp av teleskoper på jorden.

Diameteren kan måles med transittmetoden, der forskere måler hvor mye lysstyrken til en stjerne faller mens en planet beveger seg foran den.

Når astronomene kjenner verdiene for planetens masse og størrelse, kan de regne ut tettheten, og dermed om planeten for eksempel er en gassplanet som Jupiter og Saturn eller en fast steinplanet som jorden og Venus.

I dag er omkring 4000 eksoplaneter observert ved bruk av teleskoper som Hubble, Kepler og Spitzer. Astronomer har en detaljert katalog over planeter, og «Gullhår-sonen» er ikke lenger bare et begrep som stammer fra eventyrernes verden, men et veldokumentert fenomen.

Romteleskopet CHEOPS skal måle planeters radius, slik at tettheten kan beregnes.

© ATG medialabb/ESA

Vanndamp åpner ny tidsalder

I september 2019 la astronomer en avgjørende brikke til puslespillet om liv i verdensrommet, da ny forskning påviste vann i atmosfæren på planeten K2-18 b.

Planeten er om lag 110 lysår fra solsystemet og er åtte ganger tyngre enn jorden, altså en såkalt superjord.

Planeten er tett på stjernen og bruker bare 33 døgn på å reise en runde rundt den, men temperaturene på den er moderate, ettersom stjernen er vesentlig svakere enn vår sol.

Og da astronomer studerte K2-18 b ved hjelp av Hubble-teleskopet, så de at litt av lyset fra stjernen ble tatt opp av molekyler når det passerte gjennom planetens atmosfære.

Bølgelengdene på det lyset som «forsvant» underveis, stemte overens med et velkjent molekyl som kan ta opp lys – H20.

Forskerne hadde funnet vanndamp i atmosfæren – og en analyse pekte faktisk i retning av at regnvær sannsynligvis preger klimaet på K2-18 b.

Begrepet Gullhår-sonen fikk nå støtte av en observasjon av vann. Selv om forskere fortsatt er i tvil om akkurat hvor gode betingelser livet har på K2-18 b, er funnet et enormt gjennombrudd – et gjennombrudd som åpner en ny tidsalder for utforskningen av verdensrommet.

Nå zoomer forskerne inn på planeter som er så like jorden at vi med vitenskapelig belegg kan si at vi kan forvente å finne livstegn der.

Vi går fra å kartlegge «Gullhår-planeter» til å gjøre konkrete observasjoner som avgjør hvilken av Arthur C. Clarkes to muligheter som er riktig: Er vi alene – eller er vi ikke?

Fem planeter der livet kan boltre seg

Astronomene har en katalog med de mest lovende eksoplanetene – som nye og kraftige teleskoper om få år skal undersøke nærmere.

©

Nærmeste eksoplanet roterer som månen

4,2 lysår fra oss finnes solens nabostjerne, Proxima Centauri, med eksoplaneten Proxima b, som er 1,3 ganger tyngre enn jorden. Den foretar en runde rundt stjernen på bare 11,2 jorddøgn, for avstanden mellom stjernen og planeten er fem prosent av den mellom solen og jorden. Selv om Proxima b i prinsippet befinner seg i den beboelige sone, vil livet på den, hvis det eksisterer, altså ha helt andre betingelser enn på jorden. Planeten er – som vår egen måne ift. jorden – låst i en synkron rotasjon med stjernen, noe som betyr at planetens ene side har permanent dagslys, mens den motsatte ligger i mørke.

©

Superjord får 6 prosent mer lys enn jorden

Bare 12,4 lysår fra jorden finner man planeten GJ 273 b, som går i bane rundt en rød dverg med navnet Luytens stjerne. Et år på planeten varer 18,6 døgn, og avstanden til stjernen er om lag en tiendedel av avstanden mellom jorden og solen. Planeten mottar likevel bare 6 prosent mer sollys enn jorden, for Luytens stjerne lyser veldig svakt. Derfor kan GJ 273 b, som er en såkalt superjord og veier nesten tre ganger mer enn jorden, kanskje være beboelig hvis den har både atmosfære og vann.

©

Vulkanplanet er jordens eldre fetter

Kepler-452 b er en jordlignende eksoplanet som går i bane rundt en stjerne som minner om solen. Planeten bruker 385 dager på å reise rundt stjernen sin, og den er bare 5 prosent lenger unna enn jorden er fra solen. Kepler-452 b er sannsynligvis en steinplanet, og forskere mener at det kan finnes skyer og vulkaner på planeten. De to tingene kan gi liv gode vilkår, for det tyder på en planet der gasser resirkuleres, noe som gir en stabil atmosfære og temperatur.

©

Nyoppdaget planet minner mest om jorden

Sommeren 2019 offentliggjorde astronomer fra Universitetet i Göttingen at de hadde funnet to eksoplaneter som går i bane rundt den røde dvergstjernen Teegardens stjerne, 12,5 lysår unna. Særlig den som er nærmest stjernen, Teegarden b, har skapt interesse. Planeten er så tett på stjernen at den bare bruker 4,9 døgn på en tur rundt den. Så langt er Teegarden b den eksoplaneten som ligner mest på jorden når det gjelder for eksempel diameter, tetthet og overflatetemperatur.

©

Sju planetsøstre kan ha liv

I 2016 offentliggjorde astronomer et sensasjonelt funn: sju jordlignende eksoplaneter som går i bane rundt samme stjerne, Trappist-1, bare 40 lysår fra jorden. Blant de sju planetene vurderer astronomer fra University of Washington at den fjerde – Trappist-1 e – har de beste sjansene for et klima i stil med jorden. Trappist-1 e inngår trolig i en synkron rotasjon med sin stjerne, noe som betyr at den har en permanent dagside og en permanent nattside. Sjansene for å finne flytende vann – og dermed liv – er størst i overgangssonen mellom de to sidene av planeten.

Teleskoper zoomer inn på sivilisasjoner

Snart kan vi observere alt fra planter til solceller og romskip. Astronomen Avi Loeb gir oss guiden til en nær framtid der vi takket være nye teleskoper kan fokusere på liv i andre solsystemer.

Forestill deg en framtid der livets eksistens utenfor solsystemet ikke lenger er et ubesvart spørsmål. Livet er påvist vitenskapelig på tusenvis eller millioner av kloder der ute.

Metangassen fra fordøyelsessystemet til primitive dyr har blitt målt med avanserte teleskoper, og lyset fra romskip laget av høyt intelligente sivilisasjoner har blitt observert.

Høres det ut som ren science fiction? Det synes ikke 58 år gamle Avi Loeb. Han er astrofysiker og leder av Harvards institutt for astronomi.

«Vi vet ikke om det finnes liv andre steder», begynner Loeb med å konstatere når Illustrert Vitenskap får fatt på ham via telefon. «Men vi vet at de fysiske forholdene på milliarder av planeter bare i Melkeveien ligner det vi finner på jorden.

Og galaksen vår er bare én av billioner (1000 milliarder, red.) i det observerbare universet. Så på meg virker det arrogant å si at vi er veldig spesielle, og at forholdene på jorden ikke kan finnes andre steder.

Det virker helt naturlig for meg at det er liv som vi kjenner det andre steder i verdensrommet – og faktisk liv som er mye mer avansert.»

En intelligent sivilisasjons tydeligste spor kan være teknologien. Astronomer vil lete etter såkalte teknosignaturer – tegn på stråling fra romskip, forurensning i atmosfæren og til og med gatebelysning i storbyer på eksoplaneter.

©

Intelligente vesener forurenser atmosfæren

Drivhusgasser er kjemiske forbindelser mellom klor, fluor og karbon. Her på jorden dannes de bare i betydelige mengder her ved industrielle prosesser. Derfor kan større mengder drivhusgasser i atmosfæren være et tegn på en sivilisasjon som på et visst teknologisk stadium.

©

Gatebelysning avslører romveseners byer

Lyset fra en storby som Tokyo ville være synlig hvis man observerte jorden fra utkanten av solsystemet med et av de største nåværende teleskopene. Astronomer mener at vi kan bruke den neste generasjonen av kraftige teleskoper til å se etter kunstig belysning på nattsiden av planeter i andre solsystem.

©

Romskip sender ut sterke lyssignaler

Dagens raketter og romskip er drevet av kjemiske forbrenningsprosesser, men en avansert sivilisasjon vil sannsynligvis bruke metoden directed energy propulsion for å få mer fart på sakene. En kraftig laser avfyres mot et lysseil og driver et fartøy raskt framover, og det kraftige lyset fra laseren kan fanges opp av et teleskop.

Ikke bare finnes livet der ute, mener Loeb. Han forklarer også at vi nå begynner å få teknologien til å finne tegn på vaskeekte romvesener.

Dermed kan astronomien ta et kvantesprang i jakten på liv i verdensrommet. Siden de første eksoplanetene ble funnet for om lag 30 år siden og fram til i dag, har vi sett etter om planeter «kunne» romme flytende vann, og om de «kunne» være beboelige.

Nå zoomer vi inn og leter etter konkrete livstegn. Ikke mer «kunne» – nå handler det om «er»: Er det liv på denne planeten?

Ifølge Avi Loeb vil en lang rekke nye teleskoper og teknikker gi oss svaret.

Er det liv der ute, og i så fall: hvor? Den berømte astronomen Frank Drake kommer med sin vurdering:

Nye teleskoper fokuserer

Kunnskapen vår om eksoplaneter har utviklet seg raskt på noen få tiår, men vi har fortsatt bare et uklart bilde av hvordan de ser ut.

Teleskopene våre er presset til grensen på grunn av de enorme avstandene i universet. Det er vanskelig å fange opp lys fra eksoplaneter, ikke minst fordi de så lett forsvinner i lyset fra stjernene sine.

Etter funnet av vanndamp på eksoplaneten K2-18 b forklarte astrofysikeren Ingo Waldmann for eksempel til nettmediet The Verge hvor vanskelig det er å undersøke en planet som ligger 110 lysår unna: Det svarer til å stå i New York og prøve å bestemme fargen på vingene av en mygg som passerer foran en prosjektør i London.

© getty images

Stjerneforsker tror på liv i verdensrommet

Abraham “Avi” Loeb (f. 1962 i Israel) ble ph.d. i plasmafysikk som 24-åring og er i dag astronom og leder av Harvards institutt for astronomi. Han mener forskere bør bruke mer tid på å lete etter intelligent liv utenfor solsystemet. Avi Loeb sier bl.a. at det er arrogant å tro at vi mennesker på jorden er alene i universet. Han har utgitt fire bøker og mer enn 700 forskningsartikler om bl.a. sorte hull og liv i universet.

Men den kommende generasjonen av teleskoper vil snart gi astronomer nye muligheter for å studere planetene i detalj.

I Chile skal teleskopet Vera C. Rubin Observatory (VCRO) for eksempel fra 2022 bygge opp et detaljert fotoalbum av nattehimmelen ved å fotografere den over en periode på ti år.

Teleskopet ventes å kunne oppdage et hav av nye eksoplaneter, og fra 2025 kan det 39,4 meter store teleskopet European Extremely Large Telescope (ELT) studere planetene nærmere.

Diameteren på ELTs største speil er fire ganger større enn det største optiske teleskopet på jorden i dag.

Og fra 2021 får vi James Webb Space Telescope, som har et speil med en diameter på 6,5 meter, mye større enn speilet til forgjengeren Hubble, som var på 2,4 meter.

I tillegg til å ha et større speil som kan fange inn mer lys, er James Webb-teleskopet bygget til å observere lys i infrarøde bølgelengder i motsetning til Hubble-teleskopet, som observerer ultrafiolett og synlig lys. Derfor er James Webb-teleskopet bedre egnet til å undersøke atmosfærene på eksoplaneter.

Molekyler forteller om liv

Med James Webb-teleskopet i bane rundt jorden kan astronomer verden over finstudere atmosfærer for å finne de sporene som vi fra vår egen klode vet at levende organismer etterlater.

Når plantene driver fotosyntese og dyrelivet puster inn og ut, skaper det et spesielt kretsløp av gasser, og det kan måles.

Astronomer kaller disse sporene biosignaturer, og det kan for eksempel være oksygen fra planters fotosyntese, men også metangass som stammer fra dyr.

Forskerne vil ved hjelp av James Webb-teleskopet bruke metoden spektroskopi. Når lyset fra en stjerne passerer gjennom atmosfæren til en eksoplanet og senere når fram til oss, har det endret seg underveis.

Noen bølgelengder har blitt bøyd av, mens andre bølgelengder har blitt absorbert av molekyler i atmosfæren. Bestemte molekyler absorberer lys ved bestemte bølgelengder, og derfor avslører lysets sammensetning om det finnes spesifikke molekyler der.

©

Atmosfæren forteller om planter og dyr

Astronomene har funnet fram til jordens «fingeravtrykk» i form av en spesiell kombinasjon av gasser i atmosfæren. Avtrykket skal brukes til å finne eksoplaneter der det er liv.

Vann tyder på biologi

H2O er en såkalt dipol, og det innebærer at molekylet kan binde seg sammen med mange andre molekyler. Vann kan for eksempel oppløse salt og blande næringsstoffer og mineraler, som kan transporteres rundt i cellene til organismer ved hjelp av væsken.

Oksygen er beste biosignatur

Oksygen reagerer lett med andre molekyler. Derfor kreves det en konstant tilførsel av oksygen for at større mengder kan eksistere i en atmosfære. På jorden blir det fornyet av planter. Med infrarøde teleskoper kan vi finne spor etter oksygen i atmosfæren på eksoplaneter.

Metan kan komme fra dyr

På jorden stammer metan i atmosfæren særlig fra levende veseners fordøyelse, alt fra termitter til drøvtyggere. Metan i
atmosfæren på en eksoplanet kan derfor også være et tegn på biologisk liv på overflaten.

Og vi skal ikke være fornøyd med å finne enten oksygen eller metan, forklarer astronomen Avi Loeb. Hvis astronomer for eksempel måler nærværet av både oksygen og metan i en atmosfære, vil det være en sterkere indikator for biologisk liv.

Forklaringen er at metan er en såkalt reduserende gass, som med tiden vil fjerne oksygen fra atmosfæren med mindre oksygenet hele tiden fornyes via for eksempel fotosyntese.

En forskergruppe fra McGill University i Canada har studert spekteret av lys som kan leses ut av gassene i jordens atmosfære.

Dermed har de funnet fram til jordens «fingeravtrykk», et helt spektrum av lys som dekker over jordens kombinasjon av vann, metan, oksygen og karbondioksid.

Det fingeravtrykket kan astronomer bruke som sammenligningsgrunnlag når de undersøker atmosfærene til eksoplaneter.

©

Stjernelys avslører livets åndedrett

Stoffer som er tegn på liv, kan man se ved å analysere atmosfærene til eksoplanetene med metoden spektroskopi. Når en planet passerer inn foran stjernen sett fra vårt synspunkt, vil en del av lyset passere gjennom atmosfæren før det når frem til jorden. På vei gjennom en atmosfære støter lyset på molekyler i de ulike gassene, og molekylenes ulikheter innebærer at de tar opp lys ved ulike bølgelengder. Når forskere analyserer atmosfæren på en eksoplanet, ser de etter de bølgelengdene i lysspektrumet – fra UV-lys til synlig lys og til infrarødt – der de største fallene i lysstyrke skjer. Hvert molekyl – for eksempel vann eller oksygen – har sitt eget såkalte absorpsjonsspektrum, som er en rekke små intervaller spredt over lysspektrumet der molekylene vil ta opp mest lys. Det kan avleses som fall i lysstyrken.

Solceller lyser om natten

Biosignaturer holder på å bli et populært forskningsfelt, men Avi Loeb forteller at noen forskere allerede går et skritt videre enn atmosfærer og for eksempel vil se etter lys fra planter i havene på eksoplaneter, for det er mulig at vegetasjon her sender ut rødt lys, når de blir truffet av ultrafiolett lys fra en stjerne – et fenomen som kalles biofluorescens og er velkjent fra vår planter her på jorden. Astronomer kaller også plantenes lys «den røde kanten», og det finnes kanskje også på eksoplaneter.

«Vi kan se etter den samme røde kanten på planeter omkring andre stjerner, noe som kan indikere at de har vegetasjon på overflaten», forklarer Loeb.

Hvis vi finner lys fra planter, vil det være sensasjonelt i seg selv, men Loeb mener at jakten på liv bør bli mer ambisiøs enn det: Vi bør lete etter intelligente vesener.

For eksempel kan astronomer bruke samme grunnprinsipp som gjelder for «den røde kanten» til å lete etter solceller på en fremmed planet.

Hvis en fremmed sivilisasjon bruker solceller som vi kjenner dem, vil de reflektere lys ved kortere bølgelengder enn planter og derfor i stedet gi en «kunstig kant» som nærmere er blå enn rød.

«Det ville indikere intelligent liv. Og for intelligent liv vil vi kanskje kunne se signalene på større avstand», sier Loeb, som har en konkret eksoplanet i tankene: Proxima b.

På jorden forvandler koraller skadelig UV-lys fra solen til harmløst synlig lys som kan observeres på lang avstand. Ved å se etter det fenomenet, som kalles biofluorescens, kan vi finne levende organismer i havene på fremmede kloder.

©

Stjerner sender ut UV-lys

En stjerne i et fremmed solsystem sender ut UT-lys, som normalt er skadelig for liv. Særlig stjerner av typen røde dverger sender ut de skadelige bølgelengdene av UV-lys.

©

Lys treffer koraller

Koraller på jorden inneholder et protein som beskytter mot solens skadelige ultrafiolette lys ved å gjøre det om til synlig lys. Samme prinsipp kan finnes på eksoplaneter, for eksempel i Melkeveien, hvor en stor del av stjernene er røde dverger som ofte sender ut UV-lys i såkalte flares.

©

UV-lys forvandles til synlig lys

Fotoner fra UV-lys når korallens fluorescerende molekyler, noe som eksiterer elektroner – altså at de får tilført energi og går til høyere energitilstander. Når et elektron faller tilbake til sin normale tilstand, sendes energien ut som et foton, men med bølgelengder som gir synlig lys.

©

Koraller lyser opp på planet

Korallernes lys er så kraftig at det vil kunne ses i et annet solsystem her fra jorden.

©

Teleskop fanger opp lyset

Forskere mener at det kommende teleskopet ELT, som får et speil på hele 39 meter i diameter, kan fange lys fra koraller på eksoplaneter. ELT er velegnet til oppgaven fordi det blir det største teleskopet bygget til å fange inn synlig og infrarødt lys ved de bølgelengdene som koraller sender ut.

Planeten går i bane rundt solens nabostjerne, Proxima Centauri, og befinner seg omtrent 20 ganger nærmere stjernen enn jorden er til solen.

Til gjengjeld gløder Proxima Centauri vesentlig svakere enn stjernen vår. Den korte avstanden til stjernen innebærer at planeten er fastlåst i en såkalt synkron rotasjon med stjernen, slik at den akkurat som månen har en permanent opplyst dagside og en permanent mørklagt nattside.

«Hvis det er en sivilisasjon på planeten, vil de kanskje ha bygget solceller på dagsiden for å kunne produsere strøm til å opplyse den mørke siden eller overføre varme.

Og det vil man lett kunne finne ut ved å finne et avvik i den mengden av lys planeten sender ut, sammenlignet med lysmengden i den situasjonen hvor planeten ville ha en helt mørk nattside», sier Loeb.

© shutterstock & Ken Ikeda Madsen

Forsvunne stjerner kan være fremmede sivilisasjoner

Forskere har sammenlignet stjernehimmelen på 1950-tallet med bilder fra teleskoper de siste fem årene og kartlagt stjerner som er synlige på gamle bilder, men ikke de nye. De påpeker at stjerner kan ha kollapset, men de legger også fram en teori om at fremmede sivilisasjoner kan ha oppført enorme bygningsverker i verdensrommet som skygger for stjernene. Blant annet nevner de en såkalt dysonsfære – et «skall» som består av solceller rundt en stjerne som fanger opp energien den sender ut.

Gatebelysning krysser universet

Loeb vet at noen astronomer kritiserer ham for å framsette urealistiske teorier. Men det tar han på strak arm. Han nevner svarte hull og gravitasjonsbølger som eksempler på det ofte tar mange år før vitenskapen kan teste teorier.

Selv framsatte han en teori i 2011. Sammen med kollegaen Edwin Turner fra Princeton University utga han en forskningsartikkel der de regnet seg fram til at lyset fra Tokyo om natten ville kunne ses med Hubble-teleskopet fra Kuiperbeltet – et avsidesliggende belte av kometer og asteroider om lag 100 ganger lenger fra solen enn det jorden er.

I samme artikkel kom de to forskere fram til at lyset fra en kunstig kilde som for eksempel en teknologisk sivilisasjon – eller rettere sagt den måten lyset dempes på når eksoplaneten fjerner seg fra oss – kan beskrives ved en helt annen formel enn det stjernelyset som naturlig reflekteres fra planetens overflate.

Det har vært vanlig blant forskerne på området å anta at formlene ville være like, og dermed viste Loeb og Turner at det i hvert fall er teoretisk mulig å skille kunstig og naturlig lys fra hverandre:
«Når folk tror at de vet svaret på forhånd, undersøker de ikke om det det faktisk er riktig», sier Loeb.

Romskip sender ut lysglimt

Kanskje trenger vi ikke å se så langt unna for å finne tegn på høyteknologiske, fremmede vesener. Det kan være at de kommer til oss. 19. oktober 2017 observerte astronomer det første interstellare objektet, ’Oumuamua, på vei gjennom solsystemet.

Objektet beveget seg med en akselerasjon som normalt er forbeholdt kometer. Men astronomene kunne ikke finne noen komethale, og det fikk Loeb til å vurdere om akselerasjonen kom fra et lysseil.

Det innebærer at strålingstrykket fra en lyskilde – for eksempel en laser – brukes til å drive et romfartøy framover ved å sende lyset inn mot et reflekterende seil.

Teknologien har potensial til å drive romfartøy mye raskere fram enn dagens kjemiske raketter. Kanskje, sier Loeb, har en fremmed sivilisasjon allerede mestret teknologien, og ’Oumuamua var et romfartøy derfra.

I hvert fall bør vi lete etter tegnene på lysseil og lignende – for eksempel med det kommende Vera C. Rubin-teleskopet.

«Hvis du har en kraftig lysstråle til det formålet (lysseil, red.), vil litt av lyset kanskje lekke utenfor seilet, og da kan vi se det hvis vi befinner oss i den retningen. Det ville vise seg som et kraftig lysglimt i et kort øyeblikk, og det kan vi lete etter», sier Loeb.

Hvis vi klarer å observere refleksjoner fra solcelleanlegg på fremmede planeter, spor etter forurensning eller glimt fra romfartøy, vil det ikke bare være et gjennombrudd for astronomien og sannsynligvis starte et nytt romkappløp. Det vil kunne åpne en helt ny forståelse for vår eksistens i universet, sier Loeb.

«Hvis romvesenene for eksempel har hatt en milliard år mer til å utvikle vitenskap og teknologi, vil de være som guder for oss. Da ville jeg spørre dem hva meningen med livet er. Det er et veldig grunnleggende spørsmål, og de har kanskje svaret.»