Myte 1: "Astronauter er ikke påvirket av jordas tyngdekraft"
På opptak fra Den internasjonale romstasjonen, ISS, ser vi hvordan astronauter svever rundt mellom hverandre mens de griper etter små gjenstander som henger løst i rundt i lufta.
Og det er kanskje en av grunnene til at den største myten om mennesker i verdensrommet får lov til å leve: at astronauter ikke er påvirket av jordas tyngdekraft. Men astronautene opplever hele 90 prosent av den samme tyngdekraften vi gjør på bakken.
Forklaringen på luftakrobatikken ligger i at de hele tiden er i fritt fall når de befinner seg i en romstasjon som går i bane rundt jorda. For selv om romstasjonen befinner seg om lag 400 kilometer over bakken, beveger den seg hele tiden mot jorda – den
er i fritt fall.
Men romstasjonens høye hastighet – 28.000 kilometer i timen – gjør at den kan følge jordas krumming og dermed fortsetter i bane.
Astronauter flyr like raskt som de faller
1.
Jordas gravitasjonsfelt trekker hele tiden ISS og astronautene i den ned mot bakken.
2.
Romstasjonen og alt i den beveger seg samtidig framover med 28.000 kilometer i timen.
3.
Den kombinerte effekten er et langt, sirkelformet fall som aldri treffer bakken.
Den faller populært sagt i samme takt som jorda krummer seg – akkurat som en kanonkule som blir skutt av sted fra toppen av et fjell med tilstrekkelig høy fart.
Og det gjelder også for besetningen inne i romstasjonen, som ikke flytter seg i forhold til fartøyet og derfor heller ikke treffer gulvet.
Selv om tyngdekraften avtar gradvis jo lenger vi kommer ut i verdensrommet, er det ingen steder i universet der den forsvinner helt.
Denne kraften er også helt avgjørende når et objekt som ISS skal sendes ut i bane – hvis ikke den trakk objektet ned mot bakken, ville det fortsette ut i universet.
Myten om astronauter og tyngdekraft er: USANN
Myte 2: "Kun bare mennesker har mistet livet i verdensrommet"
En åpen ventilasjonsventil fikk fatale konsekvenser for tre kosmonauter, som regnes for å være de eneste som har omkommet i verdensrommet.
- juni 1971 foretar romkapselen Sojuz 11 en perfekt automatisert landing.
Kosmonautene Georgij Dobrovolskij, Vladislav Volkov og Viktor Patsajev har etter 23 dager i verdensrommet avsluttet et oppdrag om bord på verdens første romstasjon, Saljut 1. Men da bakkemannskapet åpner kapselen, finner de til sin forferdelse alle de tre kosmonautene døde i setene sine.
1967: Sojuz 1
0 km
Kosmonaut styrter i døden på grunn av et defekt solpanel.
1971: Sojuz 11
168 km
Like før nedstigningen omkommer tre kosmonauter om bord på romkapselen Sojuz 11 på grunn av en defekt ventil.
1986: Challenger
14 km
Defekt gummiring sender sju astronauter i døden.
2003: Columbia
65 km
Defekt varmeskjold får fatale følger for sju astronauter.
2014: Virgin Galactic
15 km
Eksplosjon under testflyvning koster en person livet.
Det viser seg at en ventilasjonsventil har åpnet seg 168 kilometer over jordas overflate, og at det lave trykket har kostet de tre livet.
Senere har andre fatale ulykker skrevet seg inn i romfartshistoriens mørkeste kapitler, men Sojuz-katastrofen betraktes fortsatt som den eneste som har foregått i verdensrommet.
For selv om grensen mellom atmosfæren og verdensrommet diskuteres ivrig, navigerer internasjonale organisasjoner etter den såkalte Kármánlinjen, som ligger 100 kilometer over havoverflaten. Den er oppkalt etter fysikeren Theodor von Kármán.
Nasa har imidlertid valgt å sette grensen til 80 kilometer over bakken, men det endrer ikke på antallet omkomne.
Myten om at bare tre mennesker har omkommet i verdensrommet er: SANN
Myte 3: "Du blir yngre av å reise i verdensrommet"
I science fiction-historier vrimler det av historier om heroiske astronauter som legger ut på romferder i flere hundre år uten å få en eneste rynke. Noen ganger vender de tilbake til jorda i en yngre versjon av seg selv. Men astronauter blir ikke yngre av å reise i verdensrommet – forskjellen er bare at de eldes langsommere.
Forklaringen finner vi i Einsteins relativitetsteori, som beviser at tid blir påvirket av hvor raskt en gjenstand flytter seg: Jo raskere den beveger seg, jo saktere går tiden.
I 2015 opphold Scott Kelly, t.h., seg i elleve måneder på ISS. Da han vendte tilbake, var han 13 millisekunder yngre enn tvillingbroren.
Et romfartøy må imidlertid reise neste like raskt som lyset før forskjellen er merkbar.
Astronautene ved Den internasjonale romstasjonen eldes for eksempel bare få millisekunder langsommere enn oss andre, selv om de beveger seg med 28.000 kilometer i timen.
Tankeeksperiment: Hvis astronauter reiste med lysets hastighet
Avskjed:
Astronauten tar avskjed med sin nyfødte baby.
Reisen:
I ti dager reiser han med 99,9 prosent av lysets hastighet.
Hjemkomst:
Når han lander igjen, kan han feire barnets seksårsdag.
Myten om at man blir yngre av å reise i verdensrommet er: USANN
Myte 4: "Det er farlig å reise gjennom asteroidebeltet"
Asteroidebeltet er ofte beskrevet som et livsfarlig område med millioner av gigantiske steiner samlet i én strekning. Men i virkeligheten er det nesten statistisk umulig å kollidere med noen av disse fragmentene.
Med millioner av gigantiske steiner samlet i ett område høres Asteroidebeltet ut som en farlig hinderbane som kan ødelegge reisen for enhver astronaut.
Men til tross for det høye antallet asteroider er det i virkeligheten et øde landskap som ville møte astronauter som ankom til den flere millioner kilometer lange strekning mellom Mars og Jupiter. Nasa anslår at den gjennomsnittlige avstanden mellom asteroidene i beltet er 966.000 kilometer – 24 ganger jordas omkrets.
Det innebærer at risikoen for å støte inn i en asteroide er én av en milliard.
Det poenget bekreftes av de sondene vi sendt til det ytre solsystemet: Alle fartøyene har passert strekningen uten problemer. Det gjelder for eksempel Voyager-sondene, som ble sendt av sted i 1977 for å utforske Jupiter og Saturn og fortsatt opererer fra det interstellare rommet.
Med en diameter på 950 kilometer er dvergplaneten Ceres det største legemet i asteroidebeltet.
Den gjennomsnittlige avstanden mellom asteroidene er 966.000 km - altså 24 ganger jordas omkrets.
Nasa har også sendt tre sonder med Asteroidebeltet som mål.
I 2018 avsluttet organisasjonen for eksempel Dawn-prosjektet. En romsonde undersøkte de to største legemene i Asteroidebeltet, dvergplaneten Ceres og asteroiden Vesta, og den reiste rundt i elleve år uten kollisjoner.
Myten om at det er farlig å reise gjennom asteroidebeltet er: USANN
Myte 5: "Kroppen ville eksplodere i et vakuum"
En astronaut kan i prinsippet overleve flere minutter uten romdrakten. Men tiden fram til døden inntreffer, vil preges av strålingssyke og organsvikt.
De blodsprengte øynene popper ut av kraniet i samme øyeblikk romhjelmen blir fjernet.
Og i løpet av få sekunder svulmer hodet opp til det ugjenkjennelig, før det til slutt eksploderer i en blodig masse.
Hollywood-filmer har vist at menneskekroppen har vanskelige kår utenfor jordas beskyttende atmosfære. Og det er ingen overdrivelse.
Ute i verdensrommet er trykket så lavt at det dannes et nesten totalt tomrom: et vakuum.
Men selv om mangelen på trykk både utvider kroppen til dobbel størrelse og sender organene på vandring gjennom kroppsåpningene, eksploderer ikke kroppen i klassisk forstand.
I virkeligheten kan astronauter overleve mellom ett til tre minutter før døden inntreffer.
Dette skjer med kroppen uten romdrakt
Men uten jordas atmosfære og magnetfelt vil astronauten i løpet av få sekunder blant annet bli forbrent av UV-stråler og få strålesyke av de såkalte gammastrålene, som er den kraftigste elektromagnetiske stråling som finnes.
Myten om at kroppen kan eksplodere i verdensrommet er: USANN