Hvorfor er planeter og stjerner alltid runde?
På bilder av planeter, stjerner og måner er de nesten alltid kulerunde – men hvorfor er det slik? Kunne man forestille seg en planet som hadde en helt annen form?
Himmellegemer som stjerner og planeter er så tunge at tyngdekraften alltid overvinner alle andre krefter og gjør dem runde.
Tyngdekraften sørger for at alt materialet i for eksempel en planet og all gassen i en stjerne presser seg så tett sammen som mulig rundt himmellegemets sentrum, også kalt gjenstandens massesenter. Resultatet er en kuleform, akkurat som når du presser en klump deig sammen fra alle sider.
Bare de største månene er runde
Himmellegemer som måner og asteroider kan imidlertid ha andre former. Her er det bare de største som ender med å bli runde, mens de små vanligvis har uregelmessige former.
Planeter er per definisjon alltid runde
1. Ida er en rompotet
Asteroiden Ida måler 58 kilometer på langs. Tyngdekraften er derfor ikke sterk nok til å gjøre den rund, og Ida har i stedet beholdt en form som minner om en potet.
2. Vesta er nesten rund
Med sine 578 kilometer på det lengste hører Vesta til blant de største asteroidene i solsystemet. Vestas tyngdekraft er ikke sterk nok til å gjøre den helt rund.
3. Ceres oppfyller kravet
Asteroidebeltets største himmellegeme er Ceres, som både er en asteroide og en dvergplanet. Den har en diameter på 940 kilometer og er rund, men imidlertid litt flattrykt på grunn av rotasjonen.
Astrofysikere ved det australske nasjonaluniversitetet har regnet ut at grensen mellom kuleformen og den uregelmessige formen går ved en diameter på 600 kilometer. En asteroide som først og fremst består av stein, vil dermed alltid bli rund hvis den er større enn 600 kilometer.
For en måne som består mest av is, vil grensen gå ved 400 kilometer siden is er lettere å trykke sammen.
Selv om alle stjerner og planeter er runde, er de ikke nødvendigvis perfekt kuleformede. Overflaten på en steinplanet kan godt være ujevn, og når stjerner eller planeter roterer, vil de bule litt ut ved ekvator.
Runde legemer blir oftest litt flattrykte av rotasjonen. Stjernen Vega er det mest ekstreme eksempelet.
For vår egen klode betyr rotasjonen at den er litt flattrykt. Avstanden fra jordens sentrum til ekvator er 6378 kilometer, mens avstanden bare er 6357 kilometer til polene.
Det mest ekstreme eksempelet på effekten er den hurtigroterende stjernen Vega, som måler hele 23 prosent mer i bredden enn i høyden.