Hvis vårt solsystem hadde hatt en ekstra stjerne i tillegg til solen, ville jorden stort sett se ut som den gjør i dag.
Hvis den da i det hele tatt eksisterte – den kunne nemlig også ha gått til grunne.
I noen av de såkalte dobbeltstjernesystemene går to stjerner tettere i bane rundt hverandre enn avstanden fra jorden til solen, som er omkring 150 millioner kilometer.
Det ville gi en planet som jorden mulighet til å gå i bane rundt begge stjerner.
Hvis avstanden mellom de to stjernene derimot er stor, vil en planet som jorden antagelig gå i bane rundt den ene stjernen. I det tilfellet ville den andre stjernen være en ekstra lyskilde på himmelen som gir store svingninger i rytmen mellom natt og dag.
I begge tilfeller ville livet antagelig hatt like gode betingelser som på jorden.
Problemene oppstår hvis planeten går i bane rundt den ene stjernen, mens den andre også er forholdsvis nær, for eksempel like nær som Jupiter er solen.
I et slikt systemet ville en planet som jorden ha problemer med å finne en bane der temperaturen tillater flytende vann, og som derfor kan kalles beboelig.
Mengden av energi som planeten mottar, varierer ofte for mye til at liv kan opprettholdes, og i mange simuleringer blir planeten slynget bort av de enorme tidevannskreftene fra den fjerneste stjernen.
Jorden ville sannsynligvis ikke ha oppstått i et slikt system fordi stjernene ville ha støvsugd området for materialet som jorden skulle dannes av.
Astronomene kjenner i dag til over 150 dobbeltstjernesystemer med planeter.
