Dødsdømt i rommet

Vanligvis blir oppskyting og landing ansett for å være de mest risikable fasene av en romferd, og Columbia hadde tilsynelatende nettopp kommet seg velberget gjennom en av dem.

Romfergen var NASAs veteranfartøy

Columbia var den amerikanske romfartsorganisasjonen NASAs første romferge – et fartøy som startet som rakett og takket være vingene landet som et fly. Fergen foretok sin jomfrutur i april 1981 da den gikk inn i bane rundt Jorden.

I desember samme år tok Columbia av fra rakettrampen for annen gang og ble med det verdens første gjenbrukte romfartøy.

Columbia var den amerikanske romfartsorganisasjonen NASAs første romferge – et fartøy som startet som rakett og takket være vingene landet som et fly. Fergen foretok sin jomfrutur i april 1981 da den gikk inn i bane rundt Jorden. I desember samme år tok Columbia av fra rakettrampen for annen gang og ble med det verdens første gjenbrukte romfartøy.

En upåklagelig begynnelse

Columbia syntes å være i ypperlig form, noe som ble bekreftet av meldingen som kapteinen, Rick Husband, sendte til kontrollsenteret i Houston fire timer etter at romfergen hadde lagt seg i bane rundt Jorden. I Houston var man like optimistiske, starten hadde gått etter oppskriften.

”Ingen uregelmessigheter av betydning å rapportere,” uttalte kontrollsenteret. Den eneste feilen var en lekkasje i et klimaanlegg i forskningsmodulen som førte til at det fløt vann omkring i vektløsheten. En av flygelederne ba astronautene om å øke varmen slik at det ikke skulle danne seg kondensvann som kunne kortslutte elektrisk utstyr.

Det ordnet besetningen, som alt på reisens første dag hadde delt seg i to grupper. Mens den ene gruppen drev med forsøk ute i laboratoriemodulen, hadde den andre fri og tilbrakte tiden i mannskapsmodulen. Der var det plass til å spise, lese, gå på toalettet, fikse personlig hygiene eller ta en lur i en av romfergens fire sovestasjoner.

Raketter førte romfergen til værs

I tillegg til selve romfergen består fartøyet under oppskyting av en hovedtank og to raketter som går på fast drivstoff. Dette ligner viskelær og er omtrent like hardt – en slags herdet, syntetisk gummi. Ved oppskyting sørger disse hjelperakettene sammen med tre hovedmotorer akterut i romfergen for å løfte romfergen ut i universet.

Faststoffraketter kan ikke slås av igjen når de først er antent, så når drivstoffet er brukt opp i cirka 45 kilometers høyde, blir rakettene koblet fra hovedtanken. De stuper ned i havet i fallskjerm, fiskes opp og brukes om igjen.

Hovedmotorene fortsetter å produsere kraft ved å forbrenne et blandingsdrivstoff bestående av flytende oksygen og hydrogen fra hovedtanken i blandingsforholdet 1 : 6. Hovedtanken settes av i cirka 110 kilometers høyde i en predefinert bane. Størstedelen vil brenne opp i atmosfæren mens restene styrter i havet.

Hele utsiden av tanken er beskyttet av et noen centimeter tykt lag med skumplast som isolerer den og forebygger isdannelse på tankens utside.

Noe har visst gått galt

Ryktene begynte å svirre hos NASA: Noe skulle visst ha gått galt med skumplasten under oppskytingen. Men om bord i Columbia var de syv astronautene lykkelig uvitende om det. De utførte sine oppgaver og stilte opp til TV-intervjuer. På direkten fortalte Ilan Ramon om oppskytingen og kalte den ”temmelig spennende og med masse bråk og risting”.

Først da romferden hadde vart i en uke, og rett før nok et TV-intervju, fikk kaptein Rick Husband melding fra kontrollsenteret om problemene som kanskje hadde oppstått under starten. I en e-post skrev flygeleder Steve Stich: ”Det er en ting jeg gjerne vil gjøre dere oppmerksom på før det planlagte TV-intervjuet.

Egentlig er det en bagatell som ikke trenger omtale, men jeg sier det bare for at dere ikke skal bli overrasket om noen skulle spørre om det. Fotoana- lyser viser at det rev seg løs litt skumplast fra hovedtanken cirka 80 sekunder etter oppskyting. Denne traff romfergens venstre vinge og forårsaket et regn av mindre partikler.” Han understreket at besetningen ikke hadde noen grunn til å bekymre seg.

Tekniske eksperter hadde analysert filmopptakene og funnet ut at romfergen ikke var blitt påført noen betydelig skade. ”Vi har vært utsatt for det samme ved flere tidligere flyginger, så det er ingen grunn til uro,” kunne Steve Stich forsikre besetningen.

Et helt ordinært problem

Allerede etter Columbias første flyging i 1981 hadde NASA-ingeniørene sett at skumplast hadde revet seg løs fra hovedtanken. Den hadde truffet og skadet over 300 av de totalt cirka 20 000 keramiske flisene som romfergen var dekket med utvendig.

De virket som et varmeskjold og skulle beskytte aluminiumsskroget mot den ekstreme varmen som oppsto når romfergen vendte tilbake til Jorden. Uten flisene ville fartøyet brent opp som en meteor i møtet med atmosfæren. Temperaturen på romfergens underside kom opp i over 1200 grader, og til sammenligning er smeltepunktet for aluminium cirka 660 grader.

Også tidligere hadde man hatt problemer med de keramiske flisene – NASAs fem romferger hadde i gjennomsnitt 143 ødelagte fliser etter hvert oppdrag, og løsrevet skumplast var så vanlig at NASA begynte å betrakte det som et akseptabelt faremoment.

Videokvaliteten var for dårlig

Eder og forbannelser fløy gjennom luften i laboratoriet der NASAs ingeniører om og om igjen så videoopptaket fra oppskytingen av Columbia. ”Holy shit” og ”Oh, my God” utbrøt de ellers så fattede spesialistene.

I langsom kino viste filmen hvordan et stykke skumplast på størrelse med en koffert slo inn i forkanten på venstre vinge 81,7 sekunder etter start. Opptaket var ufokusert og oppløsningen elendig, så teknikerne anmodet ledelsen om at det måtte tas nærbilder av romfergen mens den var i bane, slik at de sikkert kunne avgjøre om skaden var alvorlig.

Men det ble med forespørselen. Lederen for romferden skulle dra på ferie og glemte alt om teknikernes anmodning, og da teknikerne purret på bilder, ble de blankt avvist av NASA-ledelsen. ”Dette er ikke noe flysikkerhetsproblem, og uansett kan vi ikke gjøre noe med det,” ble det sagt.

”Selv om Columbia skulle være alvorlig skadet, er det best ikke å si noe om det. Bedre å la besetningen nyte en hyggelig og vellykket tur som ender med brå og uventet død under innflygingen, enn å la dem fortsette å gå i bane, vel vitende om at det ikke er noe å gjøre før oksygenet tar slutt,” uttalte NASA-flygelederen Jon Harpold.

Tok for lett på det med sikkerhet

Straks før Columbia gjorde sin debut, anslo NASA at faren for et romfergehavari bare utgjorde 1 : 100 000. Men fem år senere, 28. januar 1986, eksploderte Columbias søsterfartøy, romfergen Challenger, bare 73 sekunder etter starten på sitt 10. oppdrag, noe som førte til at syv astronauter mistet livet. Dermed ble det klart at NASA hadde tatt for lett på sikkerheten.

En undersøkelseskommisjon fastslo at årsaken til Challenger-katastrofen var en utett skjøt i en hjelpe­rakett. Det var ikke alene en teknisk svikt – tragedien skyldtes ifølge kommisjonen i høy grad også et dårlig arbeidsmiljø internt i NASA.

I en årrekke hadde uavhengige eksperter påpekt at rakettkonstruksjonen var upålitelig, men NASA reagerte ikke. Så sent som kvelden før oppskytingen hadde ingeniører innstendig forsøkt å overtale NASAs ledelse til å utsette oppskytingen – uten å bli tatt alvorlig.

Columbia styr kosan hemåt

Fra et punkt snaue 300 kilometer over Jorden så Columbias 28. oppdrag ut til å bli en suksess. Mannskapet tenkte overhodet ikke på uhellet under starten og visste ingenting om NASA-kollegenes bekymringer. Dagen var kommet for Jordens anrop.

Kontrollsenteret meldte om ideelt landingsvær. Astronautene tok på seg de oransje trykkdraktene, festet setebeltene og gjennomgikk sjekklisten.

Sprudlende av overmot filmet de hverandre, og tilsynelatende tenkte ingen på at nedturen gjennom atmosfæren er et av de farligste stadiene i en romferd.

Mistet radiokontakten

Astronautene kjente til Columbias faste innflygingsprosedyre. En time før forventet landing skulle romfergen bevege seg fra cirka 170 kilometers høyde med en fart på rundt 28 000 km/t ned gjennom den delen av atmosfæren som kalles termosfæren. Der måtte man fyre av to bremseraketter for å minske farten.

Når romfergen treffer atmosfæren, må nesen heves til 40 grader over horisontal stilling. I den posisjonen opptar de keramiske flisene på undersiden av skroget det meste av friksjonsvarmen fra møtet med atmosfæren. På dette tidspunktet blir fartøyets nese og vingekantene utsatt for temperaturer på opptil 1650 grader, men vernes av et karbonmateriale.

På ferden gjennom ionosfæren, altså ned til cirka 60 kilometers høyde, er det vanlig at radiokommunikasjonen svikter.

Det skyldes at det dannes et lag av ioniserende partikler rundt romfergen som hindrer radiobølgene i å trenge igjennom. Signalene kommer tilbake i stratosfæren cirka 50 kilometer over Jorden.

Lydmursmellene kom aldri

Første februar klokken 8.44 trengte Columbia som planlagt ned gjennom den øvre atmosfæren 120 kilometer over Indiahavet. 15 minutter senere mistet kontrollsenteret som ventet kontakten med romfergen. Sett fra Jorden skjedde innflygingen uten dramatikk.

Temperaturfølerne i venstre vinge sviktet, men det var ikke noe nytt, og NASA-staben i kontrollsenteret regnet med å få se Columbia dukke opp på radaren noen sekunder senere. Men en telefon som ringte litt over ni, la illusjonen i grus.

NASA-ingeniøren Ed Garske, som hadde fri den dagen, meldte sjokkert i den andre enden: ”Jeg så den. Den gikk i stykker. Jeg så romfergen. Den gikk i stykker.”

På VIP-tribunen ved rullebanen på Kennedy Space Center ventet Rona Ramon og familiene til de and­re astronautene spent på å høre de to lydmursmellene, et tegn på at Columbia ville sette hjulene på rullebanen om to minutter.

Etter planen skulle det skje klokken 9.16, men smellene uteble. I stedet dukket det opp en flokk NASA-ansatte i blå uniformer på tribunen. De kjørte tilskuerfamiliene til Kennedy Space Centers hovedbygning der alle ble samlet i et konferanserom.

Robert Cabana, sjefen for NASAs stab av astronauter, tok nølende ordet: ” Vi har mistet kontakten med fartøyet. Det befant seg i en høyde og hadde en slik fart at besetningen sannsynligvis ikke har klart å overleve.

Vi har ennå ikke fått det bekreftet, men jeg vil ikke gi dere falske forhåpninger om at besetningen er i fin form.”

En redning burde vært forsøkt

Over 12 000 vrakrester lå spredt over et 300 km langt belte gjennom Texas og Louisiana. Blant de største og lettest gjenkjennelige bitene var romfergens nese, som sto plantet seks meter ned i en skogbunn.

Vrakrestene ble ført til en hangar ved Kennedy Space Center og overlatt til en havarikommisjon. Undersøkelsene avslørte at løsrevet skumplast fra hovedtanken slo et cirka 40 centimeter langt hull i forkant av den venstre vingen.

På veien ned gjennom atmosfæren trengte varm atmosfærisk gass inn gjennom hullet og videre inn i vingen, som brakk av fire sekunder over ni.

Under ett minutt senere var det bare atomer igjen av Columbia. Kommisjonen fastslo at det var en ”alvorlig feil” at NASAs ledelse avviste å få tatt bilder som kunne vist at venstre vinge var blitt kritisk skadet.

Hvis hullet i vingen var blitt oppdaget, kunne Columbia blitt liggende i sin bane lenge nok til at NASA kunne forsøkt å iverksette en redningsaksjon med tanke på å evakuere astronautene fra det defekte fartøyet.

Artikkelen er basert på en rekke havarirapporter, artikler, NASA-pressemeldinger samt bøkene ”Comm Check... – The Final Flight of Shuttle Columbia” av Michael Cabbage og William Harwood og ”Columbia –
Final Voyage” av Philip Chien.