NASA

Blinkskudd fra det ytre rom

På 1700-tallet lette astronomen Charles Messier etter kometer. I stedet fant han noen av universets mest gåtefulle og fotogene himmellegemer.

På midten av 1700-tallet var den franske astronomen Charles Messier på jakt etter kometer. Med den tidens utstyr kunne de være vanskelige å finne, så det var et komplekst arbeid.

I jakten kom han i 1758 over et himmellegeme som i teleskopet lignet en komet, men som ikke kunne være det. Objektet beveget seg ikke over himmelen.

Messier noterte funnet som en advarsel til astronomer: De skulle ikke anta at de så en komet når de så på oppdagelsen.

Komet var stjernetåke

Flere lignende objekter dukket opp, og Messier noterte også dem i notatene sine, som senere ble kjent som Messier-katalogen.

Hva himmellegemene var, visste han ikke. Men da han døde i 1817, hadde han registrert 103 objekter i katalogen.

Siden har det kommet sju til, så det i alt er 110 fenomener i katalogen. Objektene blitt identifisert, og de består av en lang rekke ulike astronomiske fenomener som stjernetåker, galakser og stjernehoper.

Hubble har fanget 76

Hubble-teleskopet ble tatt i bruk i 1990 og har senere tatt bilder av himmellegemene i Messier-katalogen.

Av de 110 Messier-objektene som i dag er registrert, har Hubble-teleskopet tatt bilder av 76. Du finner 10 utvalgte her:

M1 – Krabbetåken

Restene fra en voldsom supernova. Selve supernovaeksplosjonen ble observert av blant annet kinesiske og arabiske astronomer i år 1054.

M13 – Den store kulehopen i Herkules

Stjernehopen består av flere hundre tusen stjerner, som er vesentlig tyngre enn dem vi finner i solas nabolag. Stjernene er veldig tett på hverandre, og kolliderer derfor med jevne mellomrom.

M16 – Ørnetåken

En ung, åpen stjernehop som består av et par tusen stjerner. Hopen har store områder med støv og gass der det dannes nye stjerner. Et av de områdene blir kalt «Skapelsens søyler», og det er det området du ser på bildet.

M31 – Andromedagalaksen

Melkeveiens nærmeste store galaktiske nabo 2,5 millioner lysår fra jorda. Melkeveien og Andromeda har kurs mot hverandre, og om ca. 4 milliarder år støter de sammen og danner en ny kjempegalakse: Milkomeda.

M42 – Oriontåken

Det nærmeste stedet på jorda der nye stjerner blir født, 1500 lysår unna. Tåken kan man se med det blotte øye som den midterste stjernen i «Orions sverd» i stjernebildet Orion. Den ligner en diffus stjerne.

M51 – Malstrømgalaksen

Den første galaksen som ble beskrevet som en spiralgalakse. For mellom 500 og 600 millioner år siden mener astronomer at den nærliggende dverggalaksen NGC 5195 passerte gjennom Malstrømgalaksen. Det har skapt de tydelige spiralarmene.

M57 – Ringtåken

En såkalt planetarisk tåke, som består av de utslippsgassene en rød kjempestjerne sender ut når den nærmer seg sin skjebne. I sentrum av M57 holder det til en hvit dverg som er restene av den røde kjempen.

M82 – Sigargalaksen

Nabogalaksens tyngdekraft påvirker Sigargalaksen på en måte som gjør at den produserer nye stjerner på samlebånd. Nær galaksens sentrum dannes det ti ganger så mange stjerner som i hele Melkeveien.

M87 – Den elliptiske kjempegalaksen

En av de tyngste galaksene i det synlige universet. I sentrum av galaksen er det et supermassivt svart hull som er det første svarte hullet vi har fotografert. Ut fra det svarte hullet står en såkalt jetstrøm av partikler som er blå på bildet.

M104 – Sombrerogalaksen

Bildet av galaksen er et av de bildene Hubble-teleskopet har tatt som er sammensatt av flest ulike observasjoner. Det gir en ekstremt høy oppløsning i fotografiet av galaksen som er 28 millioner lysår unna.